Verdidebatt

Folkekirke og likebehandling

Likebehandling betyr ikke at betingelsene for de ulike tros- og livssynssamfunn nødvendigvis må være identiske.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Skrevet av Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i Kirkerådet, Den norske kirke og Harald Hegstad, nestleder i Kirkerådet, Den norske kirke.

Selv om Norge ikke lenger har en statskirke, slår Grunnlovens § 16 fast at staten fortsatt skal understøtte Den norske kirke som folkekirke. Samtidig slås det fast at andre tros- og livssynssamfunn skal støttes på «på lik linje». Den pågående debatten om regjeringens forslag til ny lov for tros- og livssynssamfunn har vist at denne doble forpliktelsen reiser vanskelige dilemmaer.

Prinsippet om likebehandling utgjør rammen for tros- og livssynspolitikken. Den norske kirke har ved en rekke anledninger uttrykt tilslutning til dette. Rammebetingelsene for Den norske kirke skal meisles ut innenfor denne rammen. Den norske kirke har i kraft av sin posisjon og størrelse et spesielt ansvar for å være rollebevisst og ryddig. Å arbeide for best mulig rammebetingelser for en bred folkekirke som er til stede over hele landet må gå hånd i hånd med aktivt å støtte opp om livsbetingelser for alle tros- og livssynssamfunn. Dette prinsippet er det enighet om, men det er uenighet om hvordan en del av de konkrete ordningene skal utformes.

Særlige ordninger.

Likebehandling betyr imidlertid ikke at betingelsene for de ulike tros- og livssynssamfunn nødvendigvis må være identiske, så sant det er saklige grunner til det, og ulikhetene ikke er diskriminerende. Det vil i noen tilfeller bety at minoritetsgrupper trenger særlige ordninger. Det gjelder f.eks. adgang til fri på religiøse høytidsdager som ikke er offentlige helligdager (jf. lovforslagets § 17). I sin høringsuttalelse til Stålsettutvalget pekte Kirkerådet også på bedre tilgang til rituelt slaktet kjøtt som et eksempel, og Kirkerådet har i en annen høringsuttalelse støttet retten til rituell omskjæring av guttebarn.

Men også Den norske kirke har særlige behov som handler om å kunne fylle sin oppgave som folkekirke. Blant tros- og livssynssamfunn i Norge står fortsatt Den norske kirke i en særstilling, med sine vel 3,7 mill medlemmer og tilhørige, sammenliknet med vel 600 000 medlemmer i andre samfunn til sammen. Den norske kirke ivaretar på flere områder oppgaver på vegne av samfunnet. Den har en stor bygningsmasse av kulturhistorisk verdi å ivareta. Den er til stede og spiller en viktig rolle i lokalsamfunn over hele landet.

Bærekraftig og forutsigbar.

I overgangen fra statskirke til selvstendig folkekirke, har Den norske kirke særlige behov for å sikre kontinuiteten mellom det som har vært og det som ligger foran. Det er maktpåliggende at medlemmene skal kunne kjenne igjen «sin kirke» også etter endrede relasjoner til staten. Den norske kirke skal ikke være mindre folkekirke selv om den ikke lenger er en statskirke. Av den grunn trengs en bærekraftig og forutsigbar finansieringsordning, og Den norske kirke trenger også et noe bredere lovgrunnlag enn det andre tros- og livssamfunn har behov for. Vi er glade for at det er tatt høyde for dette i departementets lovforslag, selv om det naturligvis er mange detaljer som kan diskuteres.

I omtalen av Den norske kirke som folkekirke, er det viktig å understreke at dette ikke må forstås som at det er noe sammenfall mellom det norske folk og Den norske kirke som folkekirke. Mens staten er for alle, er kirken for dem som ønsker å høre til. Som folkekirke ønsker Den norske kirke å være åpen og inkluderende, samtidig som budskapet om Jesus ligger fast. Kirken har også et bredere samfunnsoppdrag innen bl.a. kultur og diakoni. Å være til stede på ulike samfunnsarenaer betyr ikke et ønske om monopol. Tvert imot, det er viktig med bred livssynsbetjening i helsevesen og forsvar, for eksempel. Derfor er dialog og samarbeid med andre tros- og livssynssamfunn av avgjørende betydning.

Vår forventning.

I debatten om lovforslaget, er det særlig finansieringsordningen som har blitt diskutert. I sin høringsuttalelse går Kirkemøtet inn for at ansvaret for finansiering av Den norske kirke fortsatt skal deles mellom stat og kommune, bl.a. fordi det best sikrer relasjon til lokalsamfunnet. Etter at både KS og et flertall av kommunene og lokalkirkelige instanser i høringen har gitt uttrykk for det samme, er det vår forventning at dette også blir den modell Stortinget faller ned på.

Kirkemøtet mener også at folkekirken er best tjent med at offentlige bevilgninger gis på grunnlag av budsjettforslag fra kirkelige organer til bevilgende myndigheter. En ordning der det gis en samlet bevilgning til alle tros- og livssynssamfunn som så fordeles etter medlemstall, risikerer på sikt ikke å sikre Den norske kirkes reelle økonomiske behov. Samtidig må støtten til andre tros- og livssynssamfunn utformes på en måte som sikrer likebehandlingsprinsippet, og Kirkemøtet etterlyser klarere sikringer av slik likebehandling enn det som ligger i departementets forslag.

Etter sin egenart.

Statens forpliktelse for å legge til rette for at Den norske kirke kan videreføres som folkekirke skal ikke skje på bekostning av andre tros- og livssynssamfunn. Hvordan styrkeforholdet mellom de ulike tros- og livssynssamfunnene skal se ut i fremtiden, skal ikke være en konsekvens av statlig politikk, men av de tros- og livssynsmessige valg som den enkelte innbygger selv tar. Men staten skal heller ikke gi en lovgivning som gjør det vanskelig for Den norske kirke å ivareta sin rolle som folkekirke. Likebehandlingsprinsippet sikres i praksis når både Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene støttes etter sin egenart.

Størst mulig oppslutning

Den norske kirke forutsetter at de forslag regjeringen fremmer og Stortinget vedtar er i samsvar med menneskerettslige konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Det er også viktig at loven utformes på en måte som kan samle størst mulig oppslutning. Det inkluderer aktørene på tros- og livssynsfeltet og de politiske partiene. I saker som gjelder religions- og kirkepolitikk har vi i Norge en tradisjon for løsninger som kan samle tverrpolitisk oppslutning. Slike løsninger vil naturligvis stå seg bedre i det lange løp enn løsninger vedtatt med knapt flertall.

Trykket i Vårt land 30. mai 2018

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt