Førti år uten rett til liv

I dag er det nøyaktig førti år siden Norge fikk abortloven. I fire tiår har fosteret i mors mage vært uten rettsvern, og over en halv million liv har siden den gang blitt avsluttet. Denne helgen ble det også klart at Irland, som har hatt en av Europas strengeste abortlovgivninger, vil åpne opp for selvbestemt abort fram til tolvte svangerskapsuke. Abortkampen kan synes tapt for mange, men er det virkelig slik at samfunnet som helhet i dag ser på abort som et entydig gode?
 
Abort er alltid vanskelig, og det bør verken abortmotstandere eller abortforkjempere undergrave. Men det endrer ikke det faktum at en graviditet alltid handler om to liv. Vi i Menneskeverd mener at såfremt mors liv ikke står i fare, bør mor og barns liv likestilles. Med dagens legevitenskap vet vi at livet begynner ved befruktning – livsprosessen starter i det øyeblikket, og barnets genetiske kode avgjøres allerede da. Etter bare 21 dager begynner hjertet å slå, og det er før de fleste kvinner en gang vet at de er gravide. Dette er kunnskap som bevisst unnlates i debatten om abort både i Norge og andre land.
 
I stedet for å feire retten til abort, bør vi som samfunn stadig søke løsninger som forebygger uønskede graviditeter slik at enda færre kvinner slipper å stå i dette valget. Dette er jo også et uttalt ønske fra myndighetene, nettopp å få ned antallet aborter fordi det er en belastning. Det å bli uønsket gravid er krevende, men å ta en abort er ikke en enkel løsning på «problemet». Forskning viser at så mange som 1 av 5 kvinner sliter med langtidsvirkninger etter aborten.
 
Som velferdssamfunn har Norge en unik mulighet til å være et foregangsland i hjelpe- og støtteordninger til kvinner som blir gravide. Mye bra er på plass, men det er ikke nok. Vi vet at for mange gravide kan økonomi være tungen på vektskålen som får det hele til å rase. Vi i Menneskeverd ønsker blant annet at engangsstøtten til gravide som ikke har rett på foreldrepenger økes. Vi ønsker også at gravide kvinner skal få god informasjon om alternativer til abort. Vi kjenner ti flere kvinner som valgte å beholde barnet sitt etter slik veiledning fra jordmor eller sosionom. I Norge ligger alt til rette for at vi kan hjelpe kvinner i vanskelige situasjoner slik at færrest mulig trenger å gå igjennom en abort.
 
Mye har skjedd på førti år. For det første har vi vesentlig mer kunnskap om fosteret enn det vi hadde i 1978. Å betegne fosteret som en «celleklump» er i dag avleggs. For det andre har vi i dag et samfunn med helt andre sosiale vilkår. I tillegg er det stor kunnskap om og tilgjengelighet på prevensjon, noe vi mener bør subsidieres ytterligere sammen med opplysende undervisning på temaet. Det siste, men kanskje viktigste, er den store bioteknologiske utviklingen vi står overfor i dag. Dagens teknologi gjør fosteret ytterligere utsatt for abort dersom det ikke møter de krav samfunnet stiller. Dette er en skremmende utvikling vi må stoppe før den får fotfeste. Et samfunn der abort er utenkelig, er et samfunn som verdsetter alle mennesker like høyt, uansett.