Produkt av tellekantene?

Ole Jakob Filtvedt forteller i mandagens avis at han er glad for at tellekantsystemet eksisterer, tross dets ufullkommenheter. Han mener systemet har utviklet ham som formidler og at det produserer gode skribenter, blant andre meg. Jeg takker for komplimentet, men mener likevel at han bommer. For på samme måte som grisen ikke blir feitere av å veies, er det ikke tellinga som har formet meg som skribent.

Det er et gode at det stilles høye akademiske krav til et avhandlingsarbeid, og det er bra at teologer skriver akademiske tekster. Min kritikk handlet imidlertid om hva slags type akademiske tekster som produseres og prioriteres i dagens system, og hvordan kravene til kvantitet og spissing breier seg på bekostning av andre hederlige mål, som for eksempel bred henvendelse og eksistensiell relevans.

Selv om min egen utvikling som skribent først og fremst har skjedd på andre flater enn den akademiske, har jeg, som Filtvedt, blitt en bedre skribent av å ta en doktorgrad. Men at jeg har lært noe av phd-utdannelsen, unnskylder ikke det faktum at nesten ingen har lest doktoravhandlingen min, og heller ikke at den dessverre ikke er en spesielt god tekst. Så selv om systemet kan produsere gode skribenter, er det i mitt tilfelle ikke slik at det har produsert gode tekster.

En forestående fagfellevurdering har effekt på forfatteren. Man sørger for å skrive slik at ingen utsagn kan trekkes i tvil, at alt er underbygget av lange argumentasjonsrekker og henvisninger til fagets helter. Skrivinga handler kort sagt om å holde seg innafor. En slik sjanger skaper verken innholdsmessig eller språklig djervhet. Sjangeren motarbeider faktisk kreativitet: Den som sier noe reelt nytt, som våger å presentere noe som ikke alt har blitt drøvtygd gjennom århundrene, den bør frykte fagfellevurderinga.

Selv klarte jeg med nød og neppe å skrive knuslete én vitenskapelig artikkel i løpet av mine åtte år som stipendiat. Andre tekster har flytt lett fra pennen. Dersom jeg er beviset for at systemet produserer gode skribenter, blir det altså som når en løsgitt fange er beviset på at fengsler gir frihet.

På trykk i Vårt Land 30. mai 2018