Ole Jakob Filtvedt

5

Å skrive for å lære

«Tellekanter» er undervurdert, og det er Åste Dokka selv et utmerket godt eksempel på.

Publisert: 28. mai 2018

Åste Dokka har reist en viktig debatt om akademisk teologi («Teologien og tellekantene», VL 8. mai). 

Hun spør om ikke det systemet den akademiske teologien foregår innenfor, tvinger teologer til å bruke all sin tid på å skrive for hverandre, i veldig spesialiserte tidsskrift og om veldig sære tema. Og hun mer enn antyder at dette går på bekostning av teologiens formidlingsforpliktelse ovenfor kirke og samfunn. Særlig er hun spørrende til det såkalte «tellekantsystemet»: at man får poeng for å publisere i bestemte tidsskrift og på bestemte forlag, og at det knyttes økonomiske incentiver til disse publiseringspoengene for både forskerne selv og institusjonene de tilhører. Dette resulterer i at forskere bare skriver for hverandre, om ting som bare forskere bryr seg om, og i et språk som bare forskere orker å lese.

Bortkastet? 

I en oppfølgingsartikkel («Teologi som teller», VL 15. mai) skrev Dokka at det er vanskelig å forestille seg et større misforhold mellom arbeidsinnsats og leserkrets enn det som gjelder for akademiske artikler på internasjonalt toppnivå. Det krever enormt mye innsats å få slike publisert, men de støver ned i bibliotekene. Dette er en form for innvending jeg ofte møter når jeg forteller folk at jeg jobber som forsker. Hvordan klarer jeg å motivere meg for å brukes månedsvis eller årevis på å skrive artikler og bøker som tross alt når et veldig begrenset publikum? Gjør jeg dette bare for å få disse mye omtalte «publiseringspoengene»? 

Ofte er det slik at de som stiller meg slike spørsmål selv har en mastergrad. Da hender det jeg spør tilbake: hvor lang tid brukte du på å skrive din masteravhandling? Og: hvor mange tror du leste den? Misforholdet er åpenbart. Det tok måneder eller kanskje til og med mange år å skrive avhandlingen, men nesten ingen leste den. De få som leste den gjorde det ikke frivillig. Alle vet jo dette før de begynner skriveprosessen. Så hvorfor gidder så mange mennesker å gjøre det likevel?

Verdifull i seg selv. 

Det handler selvsagt om at en mastergrad kvalifiserer til spennende jobbmuligheter, men også om mye mer. De som synes det er helt merkelig at jeg skriver artikler som ganske få vil lese, har munnen full av gode grunner for hvorfor de skulle skrive en masteravhandling som så å si ingen vil lese. «Ved å skrive avhandlingen, fikk jeg fordypet meg i et problem jeg synes var spennende». «Jeg fikk verdifull øvelse i å uttrykke meg skriftlig, og til å forme en faglig fundert argumentasjon». «Det skjedde noen med meg gjennom skriveprosessen; jeg ble tryggere på min egen faglighet». «Terskelen for å skrive en ny tekst er mye lavere nå, for nå vet jeg at jeg mestrer det». 

Alle disse svarene kan også overføres på min forskning, og de har noe vesentlig til felles. De beskriver det å skrive en tekst som en prosess som er verdifull i seg selv. Å skrive handler ikke bare om å formidle noe til andre. I tillegg handler det om å lære noe selv. Skriveprosessen er også en dannelsesprosess. Man lærer faktisk på en helt annen måte ved å skrive, enn ved bare å lese og tenke for seg selv. Mange ganger jeg har latt meg begeistre av egne ideer mens jeg løper meg en tur, for så å oppdage at de egentlig er helt banale idet jeg forsøker å uttrykke ideene skriftlig.

Tellekantene. 

Tross alle dets ufullkommenheter, og selv om systemet sikkert kan og bør justeres både slik og sånn, må jeg faktisk innrømme at jeg er glad for at det forhatte «tellekantsystemet» finnes. Det har gitt meg en helt nødvendig dytt til å våge å teste ut tankene mine skriftlig, og til å dele disse med internasjonale toppforskere. Jeg skjerpes når jeg leser og skriver noe, vel vitende om at det jeg jobber med etter hvert skal sendes til internasjonale kolleger. Jeg lærer noe nesten hver gang jeg får tekstene mine i retur med kritiske og konstruktive innspill fra navnløse kolleger, som er eksperter på det jeg har forsøkt å si noe om, og som har vurdert om min tekst burde få komme på trykk. Det er for øvrig rett og slett en myte at man må skrive om virkelighetsfjerne tema for å få ting publisert på internasjonalt toppnivå. 

Så jeg skriver altså egentlig bare for meg selv? Nei, det er selvsagt meningen at all denne arbeidsinnsatsen skal komme noen andre enn meg selv til gode. Av og til håper jeg jo at noen lærer noe nyttig av å lese det jeg har skrevet. Mange av de tingene jeg skriver vil sikkert ha en veldig begrenset påvirkning, men det er ikke så lett for meg å vurdere på forhånd hvilke av mine egne tekster som har varig verdi. Når de er publisert, lever de imidlertid sitt eget liv. Langt klokere mennesker enn meg selv kan få tak dem nå som de ikke støver ned i en skrivebordsskuff. På basis av mine begrensede innsikter kan disse kloke hodene kanskje skrive og tenke noe som er virkelig smart. Nettopp fordi forskning er et verdensomspennende samarbeidsprosjekt, har tekster et virkningspotensial som langt overskrider kapasiteten til den forskeren som skrev dem.

Formidling. 

Men det stopper ikke der. Jeg er faktisk helt sikker på at det å skrive faglige tekster har gjort meg til en bedre underviser, formidler og veileder, enn jeg ellers ville vært. Særlig håper jeg at min egen erfaring med å skrive vil være til hjelp når jeg veileder studenter som selv skal skrive sine store og små tekster, og som utvilsomt lærer veldig mye av å forsøke på dette. Paradoksalt nok er faktisk Åste Dokka selv et utmerket eksempel på nettopp det hun forsøker å argumentere imot. Hun kan formulere seg. Hun har lest bredt og dypt. Hun skriver argumenterende og reflekterende tekster. Hun er vant til å diskutere med folk som tenker annerledes enn henne selv, og deltar konstruktivt i debattene hun genererer. Jeg er ikke i tvil om at en viktig grunn til at hennes tekster er så gode og leseverdige som de faktisk er, er at hun har «kastet bort» årevis innenfor det akademiske systemet som hun nå kritiserer.

Trykket i Vårt land 28. mai 2018

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Konstruktivt

Publisert over 2 år siden

Takk for eit konstruktivt innspel, Ole Jakob, og takk for sist. Eg tykkjer at det du seier om forskning som danningsprosess, er veldig relevant. Eit innspel til, likevel. Sjølv likar eg veldig godt å lese populærvitskap, frå ulike greiner. Det hjelper meg i livet, eg utviklar meg og får nye innsiktar. Men slike bøker avhenger av at akademikarar som forskar, også kan popularisere og publisere forskning til eit breiare publikum. Og: At denne forskninga oppfattast som relevant og interessant og nyttig. I kva grad kan fagteologien i dag oppnå eit slikt mål, trur du? (Ikkje retorisk spørsmål heller).

Kommentar #2

Ole Jakob Filtvedt

5 innlegg  2 kommentarer

Popularisering

Publisert over 2 år siden

Kjære Halvard! Takk for hyggelig spørsmål, og takk for sist til deg også.

Du spør om i hvilken grad fagteologi har forutsetninger for å popularisere og publisere for et bredere publikum, og i hvilken grad en slik formidlingsaktivitet kan oppfattes som relevant, nyttig og interessant. Jeg er fristet til å svare: selvsagt kan dette skje, og det skjer jo også. Vi kunne kanskje ønske at det skjedde enda oftere, og i enda større grad, men det du beskriver burde være et helt naturlig ideal for oss som jobber faglig med teologien.

I forlengelsen av ditt spørsmål, og for å knytte spørsmålet om popularisering mer direkte til den debatten Åste Dokka har reist, kunne man spørre om det er noe i måten det akademiske systemet i dag er rigget på generelt – eller noe i det såkalte «tellekantsystemet» spesielt – som hindrer fagteologien i å oppnå det målet du beskriver. Motarbeider systemet målet om popularisering?

Jeg kan forestille meg minst tre argumenter som taler for å svare ja på et slikt spørsmål. Forskere som bruker mye av tiden sin på å publisere på fagfellevurderte tidsskrift og forlag 1) har ikke tid igjen til å drive med populariserende formidling, 2) har mistet kontakt med virkeligheten resten av verden lever i, og dessuten har de også 3) mistet evnen til å formulere seg på en måte som vanlige folk forstår.

Jeg skal ikke utelukke at det er noe i disse argumentene, og jeg mener virkelig ikke å si at ingenting bør eller kan endres i akademia. Jeg tror likevel det dilemma som settes opp, mellom å publisere på internasjonalt toppnivå, og å popularisere for det brede lag, er et falsk dilemma. Det minner litt om det klassiske spørsmålet: foretrekker du en lærer som er faglig sterk, eller dyktig pedagog? Som om det var noen motsetning mellom disse to kvalitetene. Det er jo snarere en sterk sammenheng. Slik er det også når det gjelder spisset forskning, på den ene siden, og bred popularisering, på den andre.

For det første må man jo ha noen forskningsfunn å formidle, dersom man skal drive med populærvitenskap.

For det andre så er det grunn til å tro at forskere som har fått «testet» sin forskning på høyeste nivå, som har fått bryne seg på vurderingene til kritiske fagfeller, og som har erfart at tekstene deres vurderes som trykkeverdige, opparbeider seg en faglig trygghet som gjør at man tør å mene noe. Også i populærvitenskapelig format. Min erfaring er også at slike forskere vil ha lettere for å formulere seg pedagogisk og enkelt. Både fordi de kjenner stoffet ut og inn, men også fordi de har den tryggheten som kreves for å forenkle ting. De trenger ikke å tøffe seg med vanskelig språk, for de har ingenting å bevise. Alle som forsøker å gi en enkel og pedagogisk innføring i et emne de ikke selv behersker spesielt godt, vil jo fort oppdage at innføringen verken blir spesielt enkel eller pedagogisk.

For det tredje, og helt i tråd med poenget i hovedinnlegget mitt, så blir man bedre på å skrive av å skrive. Et gammelt ordtak sier at dersom du skal få noe gjort, må du spørre noen som har mye å gjøre. De er nemlig vant med å få ting unna, med å jobbe under tidspress og ha mange baller i luften samtidig. Det er derfor ikke noen automatikk i at akademikere som ikke publiserer internasjonalt, og dermed tilsynelatende har «mye tid til overs», nødvendigvis vil begynne å holde masse foredrag, skrive kronikker eller innby til seminarer.

For det fjerde er det jo noe med leserforventninger her. Selv oppsøker populærvitenskap først og fremst knyttet til ting jeg ikke selv er ekspert på. Men nettopp fordi jeg ikke selv er ekspert på emnet, ønsker jeg å forsikre meg om at den som har popularisert stoffet for meg – som har forenklet problemene, kuttet i svingene, og utelatt mange av nyansene – faktisk er en ekspert som har anerkjennelse hos andre eksperter.

Det finnes sikkert empiri på dette, men hver enkelt av oss kan jo spørre seg selv: Hvem er det som driver populærvitenskapelig formidling av høy kvalitet? Hvem er det som stiller opp på radio og TV, skriver i avisene og som inviteres til Litteraturhuset? Hvem er det som forfatter leselige ting på norsk om kompliserte tema? Selvsagt finnes det sikkert mange unntak, men mitt inntrykk er at dette ofte dreier seg om forskere som også er ivrig opptatt med å bidra inn i en internasjonal fagsamtale.

Kommentar #3

Ole Jakob Filtvedt

5 innlegg  2 kommentarer

For ordens skyld

Publisert over 2 år siden

Hallvard: jeg mente ikke implisitt å tillegge deg det motsatte synspunkt av det jeg selv argumenterte for. Mine refleksjoner var mer ment å komme i forlengelsen av ditt spørsmål, i lys av debatten som har vært.

Kommentar #4

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Men skjer det?

Publisert over 2 år siden

Hei igjen, og takk for eit langt svar. Igjen har du mange gode poeng, og eg er stort sett veldig samd. Når eg reiser spørsmålet i min førre post, så har det kanskje mykje med sjølve innhaldet i forskninga å gjere. Eg meiner, hm. Alt dette med høgt nivå på forskninga er veldig bra. Betre forskarar, betre formidlarar, betre studentar, betre fagnivå etc. Eg trur det er mykje sant i dette. 

Eg undrast berre på kvar teologien eigentleg er, i det norske offentlege ordskiftet. Har teologien eigentleg noko å bidra med, til dømes i møte med dagsaktuelle problemstillingar som diskuterast i det offentlege rom - dvs. har teologien noko å bidra med som kan rettast til den breie offentlegheita, og som kan opplevast som konstruktivt og relevant? 

Eg har naturlegvis veldig mange tankar om dette sjølv. Lat meg no berre ta eitt døme. Eg har nyleg lese Naomi Klein, aktivisten bak bøker som "No Logo", "Shock Doctrine" etc. Ho er jødisk. Så har eg lese Pankaj Mishras "Age of Anger," som på svært interessant vis analyserer brytningane mellom moderne demokrati og meir nasjonalistiske og fundamentalistiske rørsler. Mishra er hinduist. Men: Båe to seier - med ettertrykk - at alle bør arbeide for å spreie Pave Frans' tekst "Laudato si", om miljøkrisa, om alternativ til rovdyrkapitalisme, om vegar til fellesskap og berekraft. Men "Laudato si" er djupt teologisk, og byggjer på Bibel og kristen tradisjon (og også erfaring). Det er tankevekkande for meg. 

Neimen om eg veit. Det er vel ikkje gjeve, heller, at teologi qua argumentasjon og tekst alltid er den beste vegen å gå. Pavens tekst får kraft av å vere eit uttrykk for heile den liturgiske, verdsvide etc. kyrkja sin "politikk." Men...ja. Eg føler at kyrkja sine tradisjonar kunne ha noko godt og konstruktivt (eller også kritisk) å seie til så mange problemstillingar, kulturteikn, utfordringar i vår samtid. 

Kommentar #5

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Mykje interessant forskning frå MF

Publisert over 2 år siden

Kan elles nemne at eg gjekk gjennom publikasjonslista for MF for det siste året, og det er etter mi meining mykje interessant forskning der.  Sjølv tykkjer eg det ville vore spennande (trur eg) om noko av denne forskninga vart knytt meir til dagsaktuelle problemstillingar i Noreg/vesten ute i den offentlege samtalen. Men for alt eg veit, kan det jo også hende at det skjer, utan at eg har fått det med meg. 

Kommentar #6

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad

38 innlegg  570 kommentarer

Lære - refleksjon og ny, egen sammenstilling - lære

Publisert over 2 år siden
Ole Jakob Filtvedt. Gå til den siterte teksten.

Nettopp fordi forskning er et verdensomspennende samarbeidsprosjekt, har tekster et virkningspotensial som langt overskrider kapasiteten til den forskeren som skrev dem.

Dagens mulighet for offentlig samtale gir mulighet for eksponentiell vekst. En verdensvev av kunnskap, forståelse og innsikt.  Verdifullt i seg selv på alle stadier.  

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3523 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1231 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 922 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 824 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
11 dager siden / 634 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 565 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 439 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere