Verdidebatt

Nigeria: Reddet fra Boko Haram - voldtatt av nigerianske soldater

“Det er sjokkerende å høre at mennesker som allerede har lidd så mye under Boko Haram, skal oppleve slike fryktelige overgrep fra Nigerias militærvesen,» sier direktøren for Amnesty International i Nigeria, Osai Ojigho. «I stedet for å oppleve beskyttelse fra myndighetene, er kvinnene og jentene blitt tvunget til å bli voldtatt for å unngå sult og annen nød.»

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Rapport fra Amnesty International: "De har forrådt oss"

24. mai, fire dager etter mitt opphold i Nigeria, refererer World Watch Monitor til en rapport («They betrayed us») fra Amnesty International. Den sier: «Kvinner og jenter som er blitt reddet ut av fangenskap hos Boko Haram, blir voldtatt av sine «redningsmenn». Amnesty har foretatt 250 intervjuer over en toårsperiode. De nigerianske troppene skiller kvinnene fra mennene deres i flyktningeleirer og voldtar dem, noen ganger i bytte for mat.

“Det er sjokkerende å høre at mennesker som allerede har lidd så mye under Boko  Haram, skal oppleve slike fryktelige overgrep fra Nigerias militærvesen,» sier direktøren for Amnesty International i Nigeria, Osai Ojigho. «I stedet for å oppleve beskyttelse fra myndighetene, er kvinnene og jentene blitt tvunget til å bli voldtatt for å unngå sult og annen nød.»

Nigerias militære har avvist anklagene fra Amnesty som falske, selv om det er blitt rapportert slike hendelser over lang tid.

Christian Association in Nigeria

Stemmer Amnesty International sin rapport med det kristne selv fortalte? Én ting blir tydeliggjort gjennom historiene som blir fortalt oss: Dette er en form for jihad.

Christian Association of Nigeria, CAN, er en paraplyorganisasjon for fem kirkesamfunn og organisasjoner: Evangelical Church Winning All (ECWA), Organisation of African Institutional Churches (OAIC), det karismatiske Pentecostal Fellowship of Nigeria (PFN), Christian Pentecostal Churches of Nigeria (CPFN) og Catholic Church of Nigeria (CCN).

Lederen av CAN heter Ishaque Muhammed Ibrahim. Han begynner med å fortelle om de tolv shariastatene nord i landet. Sharilovgivning er bare én av mange måter kristne opplever forfølgelse og diskriminering i landet som topper World Watch List 2018 med hensyn til vold og drap. Den verste volden og de fleste drapene finner imidlertid sted andre steder i landet, nemlig i Nigerias midtbelte der muslimske fulaninomader brenner ødelegger, dreper og voldtar, forteller Ishaque.

Hjelp til å bearbeide traumer

Den neste i CAN-staben som presenterer seg, er lederen for Socio Economic Development (SED). Spesielt i de nordøstlige regionene, der Boko Haram er den verste forfølgeren, underviser han i Stå Sterke i Stormen-seminarer og legger til rette for ungdomsprogram og traumebehandling. Det bygges et nytt traumesenter i et naturskjønt område, men på grunn av trusler, har senteret ikke kunnet blitt tatt i bruk. Ingen vet når det vil kunne skje, for jihadistene kan slå til når som helst og hvor som helst. Det er ingen beskyttelse å få fra myndighetene.

SED-programmet innebærer også hjelp til gjenoppbygging, for eksempel av nedbrente landsbyer og ødelagte kirker. De gir økonomisk hjelp, som mikrofinanslån til kristne enker slik at de kan starte en liten forretning. Videre gis det økonomisk støtte til utdannelse for ungdommer. Analfabetismen er stor blant de kristne som i hovedsak er bønder. Barna er med i arbeidet på markene gjennom hele oppveksten. I leseopplæringen bruker en ofte Bibelen. Disippeltrening er enda en del av SED, og den er særlig viktig for nye kristne med muslimsk bakgrunn. De trenger hjelp til å forandre sitt verdensbilde. Disippeltreningen har et holistisk perspektiv ved at den skal ha både åndelige og praktiske elementer.

Har rike kristne i sør glemt oss som blir forfulgt?

Kontoret til CAN i byen Yola er et resultat av forfølgelsen av kristne.

I store deler av landet opplever de kristne både politisk og økonomisk diskriminering, også der de utgjør opp mot 70 % av befolkningen. De fleste kristne i disse områdene er fattige, til forskjell fra kristne i sør, som i Lagos.  Og de føler seg ofte glemt av sine søsken i sør. De spør: «Vi hører og vet om de ressurssterke menighetene i sør. Vi vet om veldig rike pastorer som gir seg selv fine titler. Men har de glemt oss fattige og forfulgte som også er deres søsken?»

«Muslimer bruker alle anledninger til å diskriminere oss,» sier de. «Og det ser ut som om de fleste kristne ikke forstår muslimenes strategi. Når myndighetene ansetter folk, er det alltid muslimer som får de beste jobbene som gir mest makt og innflytelse. Også mediene domineres av muslimer. Muslimske hendelser, fester og personer er i fremste rekke. De kristne må finne seg i å stå lengre bak. Under muslimenes fastemåned, Ramadan, er det ikke tillatt i det hele tatt å sende kristne radio- og TV-program.»

Når noen taler ut om forfølgelsen, slik for eksempel nyhetsbyrået World Watch Monitor gjør, kan det få både positive og negative følger. Derfor er det overmåte viktig at en kjenner samfunnets politiske, sosiale og religiøse landskap. Det positive er at det internasjonale samfunnet får rede på hva som foregår.   Da kjenner de forfulgte kristne at de ikke er glemt. Men det negative er ofte at jakten på kristne som protesterer, blir enda mer intens.  Drap, kidnappinger, ødeleggelser og vold skjer i et uhyggelig stort omfang.

Hva er viktigst å forstå om forfølgelsen?

Vi forflytter oss fra kontoret til CAN til en ECWA-kirke der vi møter flere pastorer og kristne enker. Femten av pastorene er menn, to er kvinner. De representerer kirkene som er med i CAN. Vi som er på besøk, spør om hva som er viktigst å forstå om situasjonen for kristne i landet.

Den første pastoren som reiser seg for å besvare spørsmålet vårt, heter Timothy. «Vi har opplevd så mye smerte og problemer,» sier han. «Bekymringene er store og mange. For det første representerer ikke mediene oss kristne. Alle, med ett unntak, er muslimske. Derfor forteller de heller ikke den sanne historien om hva som skjer med oss. Men vi takker Gud for CAN. Og vi takker AS (Åpne Dørers samarbeidspartner) som hjelper oss på så mange ulike måter og informerer om hva som skjer. Det er få andre troverdige kilder.»

Pastor Maxwell istemmer: «Kristne i Nigeria har ikke en stemme som blir hørt, verken hos myndighetene eller internasjonalt.» Han nevner et eksempel: «I byen Jos ble mange kristne studenter drept. Én muslim ble drept. Reportasjene fortalte at det var et sammenstøt mellom studenter med forskjellig religiøs tilhørighet. Sannheten var at kristne ble angrepet og prøvde å forsvare seg. Muslimene får ofte støtte fra myndigheter og politi. Be for oss, slik at vi kan holde ut i forfølgelsen. Og be om fred i nasjonen vår. Lederne våre tillater folk å drepe oss kristne. Det kan se kritisk ut, men samtidig blir kristne sterkere.»

Lederen for de kristne i området forteller at den siste uken ble fire kristne landsbyer fullstendig ødelagt. I en region der nitti prosent er kristne, angripes de regelmessig av muslimske soldater. De fleste av soldatene kommer fra andre land som Kamerun, Tsjad og Niger. «Hvordan kan de komme med helikopter til landet vårt uten å bli stanset av militæret eller myndighetene våre,» spør han oppgitt. «Vi har vært vitne til at terrorister har feiret at de har drept så og så mange. I ett tilfelle mobiliserte kristne ungdommer for å stanse de muslimske soldatene, men da ble de kristne drept av militæret!»

Frykt - Neste natt kan det skje hos oss

«Disse hendelsene skaper frykt over alt. Neste natt kan det være vår landsby som blir brent, våre menn som blir drept, våre kvinner som blir voldtatt og våre ungdommer som blir skutt.»

Han forteller videre om mediene, slik mange andre har gjort. «Myndigheten tillater aldri mediene å fortelle sannheten om det som skjer.»

En kvinnelig pastor forteller med stort engasjement og dypt alvor. «Nigeria er på randen av sammenbrudd!» sier hun.

«Vi har ikke en organisasjon som kan møte den massive islamske propagandaen,» fortsetter hun. «Vi trenger en stemme! Vi må fortsette å bygge et sterkt kristent nettverk. Våre kristne brødre i regjeringen og parlamentet kan ikke eller tør ikke tale ut om den religiøse forfølgelsen og religiøse rensingen. Men det finnes noen som er villige til å ødelegge alt i islams navn! Presidenten vår sier at de eneste våpen fulanerne bruker, er stokker. Men sannheten er at de har dødelige våpen i store mengder og mye ammunisjon. Det er ikke vanskelig for dem å bringe det over grensen fra naboland.»

Enker

Etter at pastorene har fortalt om sin nød, er turen kommet til en gruppe enker.  Den første enken som forteller sin historie, er Helena. Hun kommer fra en landsby som har opplevd mange Boko Haram-angrep. Hun husker spesielt én dato tydelig: Det var 26. januar 2013. Boko Haram ødela kirken og drepte hennes mann. Hun gråter mens hun forteller videre. Hun hadde fem barn, og hun og barna måtte flykte. Men hvor skulle de flykte? Det ble en kamp for å holde familien i live. Takket være organisasjonen Åpne Dører samarbeider med kan nå alle barna gå på skole.

Hawa er fra en annen landsby. Mannen hennes var formann i menigheten. «Gud velsignet oss ikke med barn,» sier hun. «og derfor adopterte vi et barn. Da ble jeg gravid. Men mens jeg var gravid, ble mannen min drept av Boko Haram. Hawa flyktet til Yola der hun fødte en datter. Mannens familie ville ha en gutt. Siden Hawa hadde født en jente, fikk hun ingen hjelp fra mannens familie. «Men nå takker jeg AS for all den hjelpen den har gitt. De er som «far og mor» til jenten min,» sier hun.

Esthers mann ble drept for fem år siden. Rett foran øyne hennes ble han regelrett slaktet ned. Tilbake satt hun med åtte barn. En av vennene hennes hjalp henne med penger slik at den eldste datteren kunne fullføre skolegangen. Hun kan ikke få takket Åpne Dørers samarbeidspartner nok for hjelpen hun har fått slik at også de sju andre barna kunne få utdannelse. Den ene sønnen hennes er politirekrutt. Men for å kunne få jobb, må han betale – fordi han er kristen! Han må ha en jobb for å kunne hjelpe sine yngre søsken. «Det er også en form for forfølgelse å kreve penger av kristne for at de skal kunne få jobb,» sukker Esther.

Maryams mann ble drept 14. april 2014 klokken 6 om kvelden. (Jeg tenker: Klokkeslett og dato står spikret for dem. Det er hendelser, dager og tider de aldri vil glemme.)  Mannen var fisker. Boko Haram angrep ham og tre andre fiskere, og alle ble drept fordi de var kristne.  Maryam og hennes tre barn flyktet til Yola. Mannens eldste bror som tok seg av Maryam og hennes barn.  Han og de tre barna ble senere bortført av Boko Haram, og Maryam har aldri sett dem igjen.

I dag driver Maryam en liten forretning, men hun er blitt syk og vet ikke hvordan hun kan klare seg videre. «AS har vært som en engel fra Gud for meg,» sier hun.

En annen kvinne som også heter Hawa, forteller at mannen hennes reiste til Yola for å besøke broren. På vei hjem tok Boko Haram bilen hans og drepte ham. Det skjedde 7. februar 2013. De hadde fire barn, og hun var gravid med den femte. Hun flyktet opp i fjellene på grensen mot Kamerun med barna sine.

Da mannen levde, hadde de tett kontakt med hans brødre. Men etter at han ble drept, har de holdt seg borte. Hawa var igjen uten økonomisk livsgrunnlag. Med hjelp fra Åpne Dørers samarbeidspartner har hun imidlertid fått mulighet til å starte en liten forretning, og barna har fått mulighet til å gå på skole.

Caraba forteller at landsbyen hennes har opplevd mange angrep fra Boko Haram. Hun selv flyktet til storbyen Yola etter at mannen hennes ble drept.

Tidspunktet mannen ble drept, var søndag formiddag. Det var gudstjeneste i kirken og tid for å ta opp offeret. Så hørte de geværskudd. Kirken ble angrepet. Kvinnene tok barna med seg ut av kirken og flyktet til hjemmene sine. Mennene flyktet inn i skogen. Caraba fulgte etter sammen med sine fire gutter og ene datter. Da barna ble sultne, våget mannen å gå tilbake til hjemmet for å hente noe å lage mat i. En av sønnene fulgte etter faren, selv om moren advarte ham. Men i hjemmet deres var det soldater. De sa til faren: «Vil du at vi skal slakte deg eller skyte deg?» Sønnen holdt rundt faren og gråt. Boko Haram valgte den mest brutale drapsmåten. Gutten bandt de bak på en sykkel. Caraba så det som skjedde og ropte: «Ikke drep sønnen min!» «Vi svarer ikke en kvinne,» svarte Boko Haram-soldaten brutalt. Carabas datter var også på vei til huset, men mor og datter skjønte at de måtte flykte for å redde livet. Men hvor skulle de flykte? Boko Haram-soldatene oppholdt seg fortsatt i skogen.

Da angrepet var over, var det ikke bare Carabas mann som var drept. Hans fem brødre og Carabas ene søster og to brødre var også blant de drepte. En av mannens venner ga henne penger, og hun flyktet sammen med barna til en flyktningeleir i Yola. En slektning i Yola eide et hus i Yola. Det ga han til dem. Snart var også Åpne Dørers samarbeidspartner på plass og ga dem hjelp. Mange andre som hørte hennes tragiske historie, ga sine økonomiske bidrag. Det gjorde at hun kunne åpne en liten butikk, men nå har hun ikke kapital til å fortsette. Stress har ført til at hun har fått svært høyt blodtrykk og derfor ikke kan arbeide så mye.

Hun setter seg ned etter å ha fortalt sin historie, men like etter er hun det sentrale midtpunktet i flokken av enker. Hun bringer håp og livsmot til de andre, midt i egen tragedie.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt