Verdidebatt

Pinsebevegelsens tåkeprat om homofili

Det er omtrent ett år siden redaktør Anne Gustavsen skapte stor oppstandelse med lederen «Ukomfortabelt» I Korsets seier. Her adresserer hun homofili og pornografi, og mange av oss lot oss provosere av hennes klønete formuleringer

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gustavsen, derimot, mente altså aldri å si at de homofile var verkebyller, eller at homofili var «skrot», hennes intensjon var derimot følgende: «I denne lederartikkelen retter jeg derfor ikke på noe tidspunkt pekefingeren mot homofile, men heller mot kristne ledere og menighetsfellesskap som ikke våger å snakke ærlig om vanskelige temaer.»

Så, jeg undrer derfor – hvordan står det så til nå, ett år etter? Hvor ærlig snakker man egentlig om «vanskelige temaer» i Pinsebevegelsen og det frikirkelige Norge i dag?
...

Det er 13. juli 2017, og i Sarons Dal står følgende seminar på plakaten: «Er Bibelens moral blitt gammeldags? Hvordan møte moderne livsstil som samboerskap, homofili og alkoholbruk?» Taler: Anne Gustavsen. Panelsamtale: Egil Svartdahl, Jostein Krogedal, Viggo Skagestad, Hans Martin Skagestad. En aldeles strålende mulighet til å våge. I plenum, til og med.

Streamingen, som er bredt annonsert, uteblir. Nevnte seminar ender opp med å bli det eneste seminaret/møtet fra den ukeslange konferansen som ikke streames. Resepsjonen i Sarons Dal forteller at streamingen ble stoppet fordi en person i panelet fryktet at folk ville misforstå. På Facebook kommer følgende forklaring: «...arrangør og deltakere ønsket at det skulle være en panelsamtale for de som var til stede i Sarons Dal-hallen, og ikke utover det.»


Ja, så mye for å våge å snakke ærlig om vanskelige tema. For hvor mye mot trenger man for å være ærlig i en forsamling hvor alle er opplært til å mene det samme?


Fra Pinsebevegelsens egne korridorer ble det tidlig meldt at debatten pågår kontinuerlig bak lukkede dører. Det er der de mener den hører hjemme, og gjentatte forsøk på dialog fra «oss utenfor» blir stort sett høflig avslått – eller strengt tatt bare oversett i stillhet. Bevegelsens teologiske refleksjonsgruppe fraråder imidlertid pinsemenighetene å dele talerstol med forkynnere som har et «avvikende» syn på homofili.


Selv ble jeg kontakta av to pinsepastorer da skriveriene i mai/ juni i fjor sto på, hvorav jeg hadde en lang prat med den ene av dem. En ærlig og real samtale fra to ulike ståsteder, men hvor jeg opplevde meg både hørt og tatt på alvor selv om vi ser ulikt på det meste. Den andre samtalen uteble, og resten av debatten stilnet fort. Slik den så altfor ofte gjør. Det lukter lang vei. La oss stikke hodet i sanden og håpe at det går over. Snarest.


Det kristne forlaget Libris i Sverige dekker bord for debatt gjennom to bokutgivelser i november 2017; en antologi og en selvbiografi som begge anerkjenner homofile forhold. Dette er oppsiktsvekkende – de første bøkene av sitt slag i Skandinavia – og det ville vært et utmerket utgangspunkt for Pinsebevegelsen i Norge til å følge opp debatten. Møte oss «annerledestroende» for dialog. Snakke ærlig om et vanskelig tema.

Ingen våger. Den øredøvende tausheten vedvarer.


En og annen karismatiker fikk nok også morgenkaffen i vrangstrupen da tidligere ungdomspastor i Levende Ord, Tor Håkon Eiken, talte de homofiles sak i et innlegg på Dagens debattsider i desember. Han etterlyser ledere som «i offentlighet kan anerkjenne at homofile er skapt i Guds bilde, og har like rettigheter til respekt og kjærlighet som alleheterofile mennesker har.» Eiken frykter imidlertid (muligens med rette) «...at det ikke finnes så modige ledere i det frikirkelige Kristen-Norge (...) som våger å stå imot redselen for å miste anerkjennelse av predikantring eller eldsteråd.»


For all del – jeg skjønner at det koster. Noen ledere velger derfor å uttale seg anonymt. De pinsestemmer som bare så vidt har antydet at det kanskje er mulig å tåle uenighet, og at (Gud forby) synet på hvem Jesus er er viktigere enn homofilidebatten (les: Terje Hegertun og Egil Svartdahl), blir i kristenpressens debattfora sablet ned og stemplet som falske profeter, forførere og vranglærere man skal støte bort. Ja, sågar er det visstnok mange i Pinsebevegelsen (og andre frie sammenhenger) som er i ferd med å «bli en datter av skjøgen i Rom». Intet mindre, altså. Så, jammen skal man ha baller for å snakke høyt om dette, og i særdeleshet dersom man har et syn som avviker bare bittelitt fra det «tradisjonelle». Det «krystallklare».


For en (fortsatt troende) tidligere over middels aktiv pinsevenn og karismatiker er det svært skuffende at ingen fra Pinsebevegelsen tør prate. At feigheten råder i alle leire, og at det hele fortsatt ties ihjel. De tydelige og offentlige stemmene uteblir, og det Gustavsen selv kaller tåkeprat fortsetter.


I Vårt Lands kartlegging av hvilke tjenester man som homofilt samlevende kan ha i ulike kirkesammenhenger (07.03.18), fremstår Pinsebevegelsen som desidert feigest av absolutt alle. De vil ikke svare i det store og hele.


Visst kan jeg la meg sjokkere av at jeg ikke får motta nattverd i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) sine møter, men når det er sagt så har jeg faktisk mer respekt for Espen Ottosen og de som tross alt er tydelige i sine standpunkt – selv om jeg tenker meningene er aldri så riv ruskende sprø. De som ikke graderer synd, og som faktisk er ærlige og gjennomgående konsekvente, enten det gjelder samboerskap, skilsmisse og gjengifte eller homofile. Pinsebevegelsen derimot, inkludert deres nye hipstermenigheter som Hillsong, unngår heller å svare – de vil heller ta dette «én til én». (Ja, tenk deg en pastor og en nyfrelst homofil ungdom i samtale, hvilket skjevt maktforhold. Klart det er å foretrekke!) Salt er (beleilig nok) ikke tilgjengelige for kommentarer.


Hvor lenge skal så Pinsebevegelsen debattere bak lukkede dører? Hvor er respekten for homofile som ønsker å finne seg en menighet? Hvor innafor og godt planta i menigheten må man være før man blir fortalt at man må endre seg for å få lov til å ha lederoppgaver? Du må vifte mer med pekefingeren, Anne Gustavsen, for dette kalles å lure mennesker, ikke å snakke ærlig.


Til sist en liten tilføyelse. Et lite tankespinn: Biskop Michael Curry, mannen som forkynte Jesus og kjærlighetsbudskapet til hele den vestlige verden i Prins Harry og Meghan Markles bryllup i helga – med en lidenskap og iver som ingen noensinne har sett i en sådan sammenheng – fikk verdenspressen og sosiale media til å koke. Også flere av mine frelste (pinse)venner roste ham opp i skyene for hans preken og pasjon. Jeg lurer på om de er klar over at de ikke kunne delt plattform med ham?

(Anne Gustavsens opprinnelige innlegg: "Ukomfortabelt" og mitt tilsvar, "Uakseptabelt" fra mai 2017.)

Trykket i Dagen 25. mai 2018

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt