"Hva er mening med å tale om Gud?" (Rudolf Bultmann, 1925)

I sitt innlegg i VL 14.5 ("Historie som forkynnelse") understrekte Halvor Moxnes at de nytestamentlige tekstene er skrevet for å skape tro på Jesus som herre og Guds Sønn. "De kan ikke gi oss noe som moderne historikere vil regne som bevis, men de kan skape en overbevisning." Det er en enkel, men presis formulering av den teologiske tematikk som protestantisk ogkatolsk teologi har arbeidet med siden siste halvpart av 1800-tallet. Hvordan kan budskapet i gamle tekster "overbevise", når det ikke oppfyller beviskravene etter den moderne målestokk som gjelder til eks. i den historisk-kritiske forskning?

En del av kildekritikken i moderne historieforskning består i å tolke påstandsinnholdet i visse religiøse beretninger. De kan - enkelt formulert - bli bestemt som  "levninger" av eller uttrykk for et virkelighetssyn som for vår tid er antikvert, fordi det ikke er i samsvar med de alminnelige realiteter i den verden vi lever i. Fra 1700-tallet av har dette vært en vanskelig teologisk utfordring særlig for den protestantiske universitetsteologien. Er det illusjoner troen og teologien holder frem? I denne kritiske situasjon har mange trukket den konklusjon at religionens tid er forbi. Mens  teologien har søkt å imøtegå et slikt antireligiøst tenkesett, fordi man vil "overbevise" andre om gudstroens sannhet/gyldighet.  Men det krever at man må reflektere over visse spørsmål: 1) Kan man, og eventuelt hvordan erkjennes den virkelige Gud? 2) Om Gud er virkelig, hvordan er denne virkeligheten å forstå. 3) Hvordan blir da en rett "tale" om Gud i en moderne kultur?
I sitt svarinnlegg i VL 18.05 ( "Den himmelske kroppen") går Marius Timmann Mjaaland  indirekte inn i de anførte spørsmål. Men jeg kan ikke se det annerledes enn at hans synsmåter peker i ulike retninger. Her trengs preiseringer.

Mjaaland gjør det klart at Rudolf Bultmann og hans avmytologiseringsprogram ikke strekker til overfor de teologiske utfordringer man står overfor i møte med et moderne virkelighetssyn. Bultmann gir imidlertid  "en skarp beskrivelse av problemet, men er selv fanget av positivismens mytologi."  Jeg er ikke sikker på om dette er en helt treffende karakteristikk. Etter mitt skjønn forsøkte Bultmann å reddetroen,  presset som den var av det Mjaaland kaller "positivismens mytologi". Etter mitt skjønn mente Bultmann at det var rom for meningsfull tale om Gud i den moderne kultur, men slik tale var samtidig en "tale om mennesket". Bultmann sto ikke alene om et slikt tenkesett innen protestantismen. Et viktig spørsmål blir da hvordan denne "tale om menneske" er å forstå.

Også hos Mjaaland er det en "tale om mennesket". Han holder frem vårt eksistensielle problem, "vår fortvilelse, vår frykt og vår beven fremfor døden,"  Det er antropologisk "erfaring". Og når mennesket møter den oppstandne ut fra denne erfaring, gis de som tror, "et nytt språk for å forstå den verden vi kjenner, på en ny måte."

Om jeg forstår Mjaaland rett, så forutsetter han en allmenn menneskelig erfaring av eksistensiell natur (av uro, uvisshet og fortvilelse, forventning). Budskapet om Kristi oppstandelse treffer nettopp denne erfaring i vårt jeg, slik at det virker tro, noe som gir oss et nytt språk om livet, døden osv. På dette erfaringsfeltet duger ikke det Mjaaland kaller "positivistisk mytologi". Han blokkere for at man ved slik "mytologi" kan oppheve den virkelighet som troen ved sin eksistensielle erfaring forholder seg til og uttrykker noe om ved sitt eget språk. Troens virkelighet er en annen enn den som erkjennes og beskrives ved den naturvitenskapelige "grammatikk".

Men Mjaaland nærmer seg også virkeligghetsspørsmålet ut fra en annen vinkel. Flere steder anfører han begrepet: "oppstandelsens metafysikk". Dette er interessant fordi protestantisk teologi har gjennomgående vært antimetafysisk. Men Mjaaland regner altså med metafysikken. Her trengs det avklaring. Heller ikke i Mjaalands arbeid: "Systematisk teologi" (2017), finner jeg noe om metafysikk, som kan virke belysende.

For å sammenfatte: I Mjaalands teologi  går det både om en antropologisk virkelighetsbeskrivelse av menneskets eksistensielle erfaring, og om en metafysisk virkelighet, dvs. en troens metafysiske kunnskap om Gud som virkelighet?  Og hvordan er en slik kunnskap å forstå i forhold til kunnskapen om menneskets egen eksistensielle erfaring? Hvordan er forholdet mellom tro som utvikling av allmenn menneskelig erfaring  og trosinnhold?