Geir Tryggve Hellemo

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.
11    0

Døden i livet

Jeg har direkte uvilje mot å snakke om døden. Det vekker ubehag hver eneste gang.

Publisert: 24. mai 2018 / 268 visninger.

Jeg tror det er helt naturlig. Min uvilje mot å snakke om døden. Fordi den utgjør motsetningen til alt det jeg ellers er opptatt av. Som har med liv å gjøre. 

Men det betyr ikke at jeg raser mot døden. Jeg synes ikke jeg kan rase mot den, fordi den utgjør en ufrakommelig del av rammebetingelsene for livet mitt. Derfor må jeg prøve å akseptere den. Prøve å si til meg selv: Hva gjør jeg med det som jeg ikke kan avfinne meg med, men som jeg må avfinne meg med? 

Akkurat dette, å måtte leve videre med slikt som hele jeg stritter mot, det er det det dreier seg om. Men det er ikke en utfordring som først dukker opp når jeg tenker på meg selv og min forestående død. Jeg kjenner det alt sammen fra savnet etter mennesker jeg selv har mistet. 

Helt uransakelige. 

Noen sider ved døden vil alltid forbli helt uransakelige. Som for eksempel hva som skjer med den dødes identitet når kroppen går til grunne. 

Med andre sider av døden er det annerledes. Når vi mister noen, da ser vi alltid bakover, på det som har vært. Vi tenker bakover, og vi tenker stort. Vi er opptatt av det som nå lå gjemt i dette livet som vi har mistet tilgangen til. Det kan være så mangt, men vi finner nesten alltid noe å feste oss ved som vi opplever som viktig. 

Jeg tror det er en god måte å te seg på. For når vi står der overfor en vi har mistet, som vi synes vi ikke kan miste, da kan det til og med foresveve oss at minnene om det som har vært, de vil da i det minste alltid være der.

Vinne evighet. 

Pyramidene i Egypt viser hvorledes erindringen om død nesten kan vinne evighet. For de har jo vært der omtrent like lenge som menneskene har gjort seg tanker omkring sin tilvæ- relse. 

I Bibelen er det annerledes. Der bygges det ingen monument som skal ruve over alt annet for på den måten å true forgjengeligheten. I fortellingen om Lasarus blir vi i stedet tatt med inn i vanmakten og sorgen og fortvilelsen i møtet med døden. Marta og Maria møter døden med bebreidelser. Den skulle ikke ha funnet sted. Jesus på sin side blir både opprørt og rystet i sitt innerste når han møter de som sørger. Dessuten gråter han. Det er den eneste gangen vi får vite at han gråter. Han gråter fordi han har mistet en han er glad i. Vi får til og med høre om lukten fra det døde legemet. Det er slikt vi nesten hopper over når vi leser det. Men som understreker hvor utålelig døden er.

Livet tilbake. 

Men hva skjer så? Ja, Lasarus får livet tilbake – til låns må vi føye til. 

Men Jesus? Hva gjør han for noe? Han gir Lasarus livet tilbake. Men det står nesten fram som et påskudd for å si noe helt avgjørende, ikke om døden, men om livet. Og det han har å si, henter han ut av seg selv. Han sier: Se på meg. Jeg er livet. Det er som han sier: I meg ser dere hva liv er for noe. 

I møtet med døden gjør altså Jesus omtrent det samme som vi gjør. Han viser tilbake til levd liv, det livet han selv lever. Selv fortellingen om oppstandelsen trekker i det alt vesentlige veksler på slikt som er kjent fra før: Hos Johannes får vi ikke vite stort mer om den oppstandne enn at han snakker til Maria, at han lar Tomas ta på seg og at han spiser sammen med vennene sine.

Peker tilbake. 

Det er som evangeliet sier: Det er noe der, i etterkant, men kjennskap til det som er der, må øses ut av det livet dere allerede er fortrolige med. Døden brukes altså i disse fortellingene til å peke tilbake på selve livet. Jesu kvalifisering av dette livet, må vi føye til. For alt det som Jesus sier om liv og helse, mat og drikke, er veldig gjenkjennelig. Det starter alltid i det kjente, samtidig som det uten unntak går utover det trivielle. Hos Jesus blir livet veldig stort. Det blir så stort at jeg kan komme til å tenke at liv uten alt dette bare må bli for lite. Det er ord som viser at det er mulig å tenke stort om menneskelivet uten å miste bakkekontakten. 

Det gir oss ikke noen uttømmende fasit om hva som skjer når vi dør. Men det er tanker som gjør det mulig å se døden inn i hvitøyet og si: Du er når alt kommer til alt kanskje mindre truende enn jeg først trodde.

Trykket i Vårt Land 24. mai 2018 i spalten Livssyn. I Livssyn skriver hver uke Sofie Braut, Geir Hellemo, Ingrid Nyhus og Didrik Søderlind om tro og livssyn.

1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Daniel Krussand

10 innlegg  1950 kommentarer

Det som er stykkevis.

Publisert 6 måneder siden

Dette livet er kanskje bare en rekruttskole for det virkelige livet i evigheten.  I vårt gode overflodssamfunn er det vanskelig å forstå det.  Vi legger grunnlaget her,  «du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over mye».

«For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis; men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.

For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent.»

‭‭

Svar
Kommentar #2

Daniel Krussand

10 innlegg  1950 kommentarer

Døden er god.

Publisert 6 måneder siden
Geir Tryggve Hellemo. Gå til den siterte teksten.

Jeg tror det er helt naturlig. Min uvilje mot å snakke om døden. Fordi den utgjør motsetningen til alt det jeg ellers er opptatt av. Som har med liv å gjøre. 

Hvorfor ville mon tro Paulus mye heller dø og være med Jesus?

«For mig er livet Kristus og døden en vinning; men dersom det å leve i kjødet gir mig frukt av min gjerning, så vet jeg ikke hvad jeg skal velge, men står rådvill mellem de to ting, idet jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus for dette er meget, meget bedre;»
‭‭Filipperne‬ ‭1:21-23‬ 

Å dø er så meget, meget bedre!

Hvorfor har vi da motvilje mot herligheten?

Kanskje vi tviler. 

«efter min inderlige lengsel og mitt håp om at jeg ikke skal bli til skamme i nogen ting, men at Kristus, som alltid, så og nu, med all frimodighet skal bli forherliget ved mitt legeme, enten det blir ved liv eller ved død.»
‭‭Filipperne‬ ‭1:20‬ ‭

Døden er god.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Rettsvern for annerledesbarn
37 minutter siden / 55 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Farlig retorikk
rundt 9 timer siden / 1210 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Kamp mot Oslo kommunes usosiale boligpolitikk
rundt 10 timer siden / 290 visninger
Erlend Sundar kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 10 timer siden / 506 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 10 timer siden / 506 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Støtte til overgrep ER overgrep !
rundt 10 timer siden / 2081 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 12 timer siden / 1215 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 12 timer siden / 1215 visninger
Marianne Solli kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 12 timer siden / 506 visninger
Les flere