Mine innlegg om utdanningsbistandens nykolonialistiske trekk har avfødt en rekke innlegg i Vårt Land, seinest fra Redd Barna (9. mai) og Strømmestiftelsen (12. mai). Det er bra og på høy tid at bistandsspørsmål blir tatt opp til debatt i fora der både forskere, bistandsfolk og myndighetene (både i Sør og Nord) deltar.
Både Redd Barna og Strømmestiftelsen synes å mene at jeg legger skylden for den dårlige utdanningskvaliteten i det globale Sør på donorene. Selvsagt gjør jeg ikke det, men mitt fokus var bistand til utdanning, og det var bistanden jeg satte under lupen. Det sier seg selv at regjeringene i landene i det globale Sør formelt sett har hovedansvaret for å gjøre utdanningen bedre, og bistanden er bare et supplement til regjeringens egen politikk.
Mentalt kolonisert.
Et problem er imidlertid at elitene som sitter ved makten i mange av disse landene er utdannet i Vest, og betrakter det som en selvfølge at en vestlig utdanningsdiskurs må gjelde. Det passer også bra for barna deres som i mange tilfeller snakker et internasjonalt språk hjemme og dermed ikke har de kulturelle utfordringene i skolen som elever på landsbygda ofte har. Det er vel kjent blant mange kritiske forskere i Sør at elitene som sitter i regjeringskontorene, allerede er mentalt kolonisert og lite interessert i endring.
Selv om regjeringene i Sør har det formelle ansvaret for landenes utdanningspolitikk, er altså situasjonen i realiteten mer komplisert. I en forskningsrapport fra 2016 fra to tyske forskere som har gjort omfattende studier om bistandens rolle i Tanzania og Sør-Afrika, konkluderes det med at de to landene ikke spiller en uavhengig rolle i utøvelsen av sin politikk, men er fanget i en evig sirkel av avhengighet til bistandsaktører og såkalte eksperter fra det globale Nord.
For de unge landene i Afrika representerer tilstedeværelsen av eksterne aktø- rer med en vestlig virkelighetsforståelse en trussel for legitimiteten til disse regjeringene. De må ofte respondere mer på utenlandske krav enn til preferansene og behovene til sin egen befolkning. Ikke minst er de under sterk innflytelse av Verdensbanken med sin neoliberale ideologi, der stedegen kunnskap dessverre er et fremmedord. Ikke rart at en ukritisk overføring av en vestlig diskurs blir dominerende i disse landene.
Vanskelig å finne.
Heller ikke den offentlige debatten i Sør tar disse spørsmå- lene på alvor. Som en kenyansk venn og politisk aktivist skrev til meg etter å ha lest den engelske versjonen av den første artikkelen min i en Nairobi-avis: «ideologiske, progressive og intellektuelt krevende debatter er vanskelig å finne. Dessverre dreier det meste seg om etnisitet.»
Heldigvis begynner en del forskere i Sør å ta debatten. For å ta et eksempel: En sørafrikansk forsker skriver blant annet om Decolonising education and curriculum knowledge in the universities, men det er samtidig vanskelig å få gjennomslag for slike ideer i regjeringskontorene. Det er her jeg mener norske NGOer kunne gjøre en forskjell, men da må de foreta revurdering av innholdet i den bistanden de driver. Et viktig skritt i riktig retning er resolusjonen på SAIHs årsmøte i år, som tar til orde for avkolonisering av høyere utdanning i det globale Sør. Her bør andre NGOer og NORAD følge etter.
Det er imidlertid noen mørke skyer i horisonten. Regjeringen varsler at den vil øke bevilgningen til Verdensbanken med 800 millioner kroner fra 2020 til 2025. Det er kanskje naturlig siden bistandsminister Astrup sitter Verdensbankens råd, men det er dessverre et faktum at Verdensbanken kanskje mer enn noen annen vestlig institusjon som befatter seg med Sør, kjører en klar vestlig og ja, nykolonialistisk agenda.
Varslet forvaltningsreform.
Det er tvilsomt om Astrup kan eller er villig til å sette spørsmålstegn ved en slik politikk. Samtidig har Astrup nylig lagt fram den varslede forvaltningsreformen av norsk bistand der bistandsekspertisen nå skal samles i Utenriksdepartementet. NORAD skal bli et forvaltningsorgan og kun ha ansvar for tildelingen av midler til bistandsorganisasjonene. Men hvordan kan en foreta tildelinger uten ha faglig ekspertise på området?
Som Catharina Bu skriver (Klassekampen, 7. mai): «Styrken til NORAD har jo nettopp vært at de ansatte basert på sine fagkunnskaper tar avgjørelser om hvor og hvordan bistand skal brukes best mulig for å få best mulig resultater.»
Det betyr ikke at NORAD ikke har forbedringspotensial og at direktoratet i for liten grad har stilt spørsmål ved den vestlige kunnskapsoverføringen til Sør. Men en overflytting til UD vil med stor sannsynlighet bare føre til at den til enhver tid sittende regjerings utenrikspolitiske prioriteringer vil være styrende for bistandens innhold, og hvor kritiske ideologiske, anti-hegemoniske røster blir enda mindre lyttet til. Det er å håpe at opposisjonen med KrF som alliansepartner vil sette en stopper for denne forvaltningsreformen.
Trykket i Vårt land 22. mai 2018