Når Bibelen blir dystopi

Unge europeere vender seg vekk fra kristendom i hopetall, meldte The Guardian for kort tid siden (21. mars). Ifølge undersøkelsen oppga over halvparten av nordmenn mellom 16 og 29 år at de ikke hadde noen religion. Endringene virker dramatiske.

Bibelsk skrekkscenario.

Om sekulariserte europeere manglet et påskudd for å vende institusjonell kristendom ryggen, kunne man anbefalt den prisvinnende TV-serien The Handmaid’s Tale, som nå går i sin andre sesong på HBO. Romanen av Margaret Atwood som serien er basert på, var inspirert av det kristne høyres triumfer på 1980-tallets politiske arenaer i USA. TV-seriens appell, med dens koblinger mellom kristenfundamentalisme og totalitarisme, fikk stor gjennomslagskraft da den ble sluppet rett etter innsettelsen av Donald Trump som USAs president.

Liberale vestlige TV-seeres frykt for det totalitære ble næret gjennom et bibelsk skrekkscenario: I republikken Gilead hadde bibeltro kristne gjort USA til et totalitaristisk regime med Bibelen i hånden. Som deres ledere sier det i serien: De hadde bygget på «den gode boken» og vendt tilbake til «tradisjonelle verdier» - gjenkjennelige figurer fra politisk retorikk i USA.

Patriarkalsk diktatur. 

På denne måten får serien hamret inn den potensielle faren ved å bygge på «tradisjonelle verdier» med grunnlag i Bibelen. Mens nåtidens virkelige kristenfundamentalister vil begrense kvinners adgang til abort, har TVseriens kristenfundamentalister i en fjern fremtid innført et patriarkalsk diktatur med eksplisitt henvisning til en klassisk bibelhistorie om Israels stamfar Jakob i 1. Mosebok. Når patriarkens andre hustru Rakel ikke blir gravid med ham, bestemmer Rakel seg for å gi ham slavekvinnen sin i stedet: «Her er slavekvinnen min, Bilha. Gå inn til henne! Hun kan føde på mine knær, så jeg også kan få barn ved henne.» (1 Mos 30,3).

Det som bibelteksten skildrer i en bisetning før leseren ledes videre i handlingen, maler HBOserien frem for TV-seerens øyne igjen og igjen: Slavekvinnene i serien («the Handmaids») tvinges til å ligge på de frie kvinnenes knær mens de voldtas av «kommandantene» eller føder. Det hele blir en frastøtende visualisering av en knapp opplysning fra bibelteksten – hvor familieforholdet mellom Jakob, konene og slavekvinnene blir realisert som en modell for hele samfunnet i den totalitære Gilead-republikken. Er ikke dette for drøyt? Blir ikke Bibelen forvrengt og misbrukt?

Et rikholdig reservoar. 

The Handmaid’s Tale illustrerer hvordan Bibelen brukes i populærkultur på mangfoldige vis. Selv om nordmenn og europeere sjeldnere møter Bibelens motiver gjennom kirkens forkynnende fortolkning, er de fleste storforbrukere av populærkulturelle uttrykk hvor «Bøkenes bok» er et rikholdig reservoar av mening for filmskapere, serieforfattere og musikkartister. Når The Simpsons parodierer Bibelen, er bibelbruken snarere komisk enn dystopisk. Og når den britiske rapartisten Stormzy feirer sin kommersielle suksess på årets Brit Awards med låta «Blinded by Your Grace» avspeiler bibelbruken hans tradisjonell vekkelseskristendom.

Som nordmenn befinner vi oss i en kulturell situasjon hvor en ny generasjon med etterkommere av 68-erne foretar et mer stillfarent brudd med kristendommen: Nybakte foreldre lar være å døpe barna sine i en skala Norge ikke har sett tidligere. Vi har ikke hatt lavere dåpstall på 1.000 år. Idet mange møter kirken som institusjon med et likegyldig skuldertrekk, fortsetter de å leve i en kultur hvor Bibelen stadig utgjør et kraftsentrum for livsfortolkning – blant annet fordi boksamlingen kommer tilbake til oss gjennom amerikanskdominert populærkultur. Med bibelinspirert kvinneundertrykkelse får vi Bibelen i vrangstrupen med serier som The Handmaid’s Tale. Men Bibelen kommer uansett tilbake gjennom bakdøra: Vi lar være å gå i kirken og legger oss i stedet ned i sofaen for å se på Netflix.

Etterlater et rom. 

Som bibelforsker er det interessant å spore Bibelens etterliv i vestlig populærkultur, særlig fordi den meningsproduksjonen som «den gode boken» gir opphav til ikke er entydig. Gileads bibelbruk i The Handmaid’s Tale vekker avsky. Men nettopp fordi den presser noen av de bibelske motivene inn i totalitære former etterlater den et mulig rom hos seeren for bibeltolkning: Er kommandantenes syn på bibeltekstene rimelig eller presser andre tolkninger seg på? Finnes det rom for en gudstro fri for deres totalitære undertrykkelse?

I den nye sesongen av TVserien antydes et svar gjennom Elizabeth Moss’ medrivende iscenesettelse av hovedrollefiguren Offred. På rømmen ender Offred opp i de tomme kontorlokalene til den liberale avisen The Boston Globe. Hun finner stearinlys, tørkede blomster og et homoflagg som hun bygger et alter ved hjelp av.

Når hovedpersonen ber sin tynnslitte bønn til Gud, er det den undertryktes stemme vi ikke kan la være å få sympati med. Den desperate gudstroens oppriktighet slår igjennom undertrykkernes religiøse falskhet. Offreds rop er oppriktighetens klage, men tvilen blir igjen: Finnes det noen Gud som kan høre ropet?

Trykket i Vårt land 22. mai 2018