Verdidebatt

Kling no, klokka

Hørt den om at myndighetene prioriterer bønnerop foran kirkeklokker? Og spiller det noen rolle om det er sant, dersom det kjennes rett?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

MORGENEN 11. MAI publiserte den svenske avisen Smålandsposten en artikkel om at den katolske menigheten Sankt Mikaels i Växjö nektes å ringe inn til messe: «Katolska kyrkan nekades klockringning – kunde störa villaområde».

I ingressen gjorde avisen oppmerksom på Växjös muslimer nettopp var tilkjent retten å sende ut bønnerop, for at ingen skulle miste poenget.

Verden rundt. Og mer skal som kjent ikke til før offentligheten tar fyr. Nyheten gikk straks viralt, og har i øyeblikket 77.000 «interaksjoner» på Facebook. Herfra ble fortellingen om de svenske kirkeklokkene plukket opp av internasjonale nyhetsbyrå, blant annet Catholic News agency, som skrudde til Smålandspostens vinkling og høynet med at den samme menigheten også hadde fått avslag på sine anmodninger om å klinge med klokkene på 1990-tallet og 2000-tallet. Siden tok nyheten veien til det russiske propagandaorganet Sputnik, som publiserte en sak med overskriften: «Svensk by lar muslimer drive med bønnerop, men forbyr kirkeklokker».

Om historien om kirkeklokkene i Växjö hadde noen som helst rot i virkeligheten? Den svenske radiokanalen P4 Kronoberg tittet nærmere på saken, og kunne fort attestere at den katolske menigheten i Växjö aldri hadde søkt om å ringe med sine kirkeklokker. Ikke nå, ikke i fjor, og ikke «för 10-15 år sedan», da forsamlingens egen prest, Ingvar Fogelqvist, mente å erindre at en søknad kanskje var sendt inn.

Ettersynet viste at det hele kokte ned til et nabolagsmøte på begynnelsen av 90-tallet der menighetens forhenværende prest, Paul Redmond, skal ha fått en muntlig beskjed om at kirkeklokkene kunne sjenere noen av de tilstøtende naboene.

Liggende i bero. Deretter hadde saken, i den grad det var noen sak i det hele tatt, blitt liggende i bero. I 25 år hadde menighetsbarna i Sankt Mikaels fortsatt å tjene Herren uten større viderverdigheter, mens de tilstøtende naboene fortsatte å frisere sine hagebusker uten annet akkompagnement enn fuglekvitter, bilvask og en retningsvill Saab nå og da. Ursäkt, vet ni vägen till nummer tretton? Bare enda en uke i det svenske Folkhemmet.

Men så skjedde det noe. Saab finnes ikke lenger, og fortellingen om den svenske idyllen ble erstattet av en fortelling om et ettergivent land under beleiring. Historien om de svenske kirkeklokkene er umulig å forstå uten dette perspektivskiftet. Faktisk ville det ikke vært noen «nyhet» i det hele tatt for få år siden. Nyheten om den katolske menigheten Sankt Mikaels i Växjö får ikke bare drahjelp av å leses innenfor en slik fortolkningsramme; det er fortolkningsrammen – fortellingen om Sverige – som er saken.

Og derfor betyr det ingenting at Smålandsposten nå har gått hen og beklaget hele saken. For det første fordi skaden allerede er skjedd og dementiet aldri i verden vil få 77.000 delinger på Facebook, og for det andre fordi de som delte den første nyheten likevel vil mene at korreksjonen er uvesentlig. Kirkeklokkene er bare en statist, en provisorisk gestaltning i en større fortelling.

Men likevel. Eller som en svenske uttalte, i forbindelse med en annen falsk nyhet: «Jag skiter i att det är fejk, det är för jävligt ändå».

Det er dette som er den virkelige trusselen fra «fake news». Misforståelser, usannheter og feilaktigheter er ikke noe nytt. Det som er nytt er at sannhet omdefineres. Fra et mål på hvor godt noe korresponderer med virkeligheten til et mål på hvor godt noe passer. Nyheten er sann om du er enig med den, og «falsk» om du er uenig.

Effektivt demonstrert ved Per Sandberg, som i boka «Mot min vilje» skriver om en somalier som søkte om familiegjenforening for tre koner og 22 barn. Da han ble konfrontert med at historien ganske enkelt ikke var sann, kvitterte han med at «det kunne ha skjedd» og at «de som leser boka forstår poenget mitt». Oppsummert: Jag skiter i att det är fejk, det är för jävligt ändå!

Bekreftelsesfella. Det er lett å gjøre narr av Per Sandberg, men han er ikke alene. Tendensen til å omfavne det som passer oss – den såkalte «bekreftelsesfella» – er ingen av oss forskånet for. Også vi som strekker oss etter det etterrettelige.

Også vi er hensatt i en mer eller mindre bedragersk fortolkningsramme. Også vi befinner oss innenfor et gitt økosystem, der blikket søker bekreftelse og det som kjennes rett.

Her ligger det en påminnelse til oss alle. Et varsku om ikke å ta for store ord i munnen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt