Den svarte slangen

I 2015 sprakk skandalen. Vannverket i Flint, en av USAs fattigste byer, hadde med viten og vilje latt byens innbyggere drikke vann som var forurenset av bly og giftstoffer. Mens General Motors sin fabrikk fikk tilgang til en alternativ vannkilde fordi vannet gjorde at bildeler rustet, ble befolkningen forsikret om at vannet var trygt å drikke.

Under fattigdomsgrensen. 

Majoriteten av innbyggerne i Flint er afro-amerikanere, og 40 prosent lever under fattigdomsgrensen. Hadde vannkrisen blitt taklet annerledes om dette hadde sett annerledes ut?

Og hva om befolkningen hadde vært hvit middelklasse – hadde delstatens miljødepartement likevel latt barna drikke vannet?

Sioux-indianerne i Nord-Dakota kjemper en tilsvarende kamp for retten til rent drikkevann. Siden 2016 har indianerne som bor i Standing Rock-reservatet kjempet sammen med urfolk fra hele Nord-Amerika mot at en oljeledning (Dakota Access Pipeline) legges i nærheten av reservatets drikkevannskilder, på land som regnes som hellig.

Byens drikkevann. 

Ledningen, som blir kalt for «den svarte slangen», skulle egentlig legges nær delstatshovedstaden Bismarck, men ble flyttet fordi man fryktet at ledningen kunne lekke og forurense byens drikkevann. Tross massive protester ble prosjektet fullført og har nå pumpet olje i ett år. Borgerrettighetsforkjemper Jesse Jackson har kalt avgjørelsen om å flytte ledningen for miljørasisme.

Disse to eksemplene viser at det ikke er tilfeldig hvem som rammes hardest av miljøforurensing. Sosialt marginaliserte etniske minoriteter har større sjanse for å bli eksponert for giftstoffer og har dårligere tilgang på miljømessige goder som ren luft, sunn mat og naturskjønne omgivelser. Undersøkelser viser at miljøbevegelsen i USA er mer eller mindre blendahvit, og har vært med å skape myten om at «naturen» er noe uberørt som man oppsøker for å nyte på fritida, heller enn et vilkår vi samvirker med, dyrker, høster og er i.

Et globalt problem. 

Men miljørasisme er ikke bare et amerikansk problem, det er et globalt fenomen. Det er liten tvil om at fattige i det globale sør rammes hardere av miljøkrisen – selv om de ikke har fått del i velstandsøkningen og levestandarden som krisen er et resultat av. Det er miljørasisme når selskaper og stater eksporterer forurensende teknologier, farlige kjemikalier og søppel til utviklingsland med dårligere miljølovgivning.

I USA sendes brukte batterier til Mexico, og i mange år har vi i Europa eksportert søppel til Kina. Da Kina i år innførte forbud mot import av søppel, fikk vi et problem. Skal vi nå se oss om etter andre land i Asia der vi kan dumpe søppelet vårt, eller bør vi finne en mer bærekraftig løsning på problemet? Fokuset bør være på å produsere mindre søppel i utgangspunktet.

Reinsdyr og kraftutbygging. 

Gnisninger er det her hjemme og. Flere steder i Trøndelag og i Nord-Norge har reineiere protestert mot utbygging av vindkraftanlegg som vil gå utover reinsdyrs beitemønster og forårsake uforholdsmessig store naturinngrep.

I et historisk perspektiv gir det en viss bismak at samers livsgrunnlag ofres for storsamfunnets energibehov. Utbyggingen av Alta-demningen på begynnelsen av 1980-tallet skjedde også mot høylytte protester fra samisk side.

Norske myndigheter fikk den gangen kraftig kritikk, blant annet fra FN og internasjonale urfolksorganisasjoner, som pekte på spriket mellom Norges holdning til urfolks rettigheter på papiret og behandling av den samiske befolkningen på hjemmebane. Hendelsen viser at heller ikke norsk historie er forskånet for miljørasistiske elementer.

Norsk pensjon. 

Ei heller går vi fri når det gjelder indianerne i Standing Rock. Oljefondet har investert svimlende summer i «den svarte slangen» - oljeledningen som nå slynger seg gjennom reservatet. Slik sikres norsk pensjon på bekostning av urfolks drikkevann og hellige land.

Trykket i Vårt land 22. mai 2018