Verdidebatt

Forsinket gratulasjonshilsen til Israel på 70-årsdagen 14. mai 2018.

Vi har flere lutherske kirkesamfunn i Norge, og jeg tilhører «Frikirken». I likhet med mitt kirkesamfunn har Den norske kirke utarbeidet en prinsipperklæring om misjon. Jeg leste den for noen år siden og synes å huske at den hadde felles tankegods med Frikirkens erklæring. Nå er Israel 70 år, der begge kirkesamfunnene har drevet misjon praktisk talt siden opprettelsen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det bør markeres på en eller annen måte.

Frikirkens pinsipperklæring har jeg naturligvis lest grundig. På ett punkt  har jeg som medlem av kirkesamfunnet mitt, gitt uttrykk for uenighet  med noe i innholdet. Jeg har nedenunder tatt ut to avsnitt og ønsker en meningsutveksling om et  «springende punkt» i erklæringen. Den har jeg bare delvis fått i gang i mitt kirkesamfunns organ, Budbæreren.

Prinsipperklæringen er utarbeidet av Styret for Frikirkens Israelsmisjon (2002) og revidert av Fagråd for Israel og de palestinske områder (2009) «Guds plan med Israel og folkene».

Av kjærlighet til Israel mener jeg  at Frikirkens erklæring trenger en ny revisjon i 2018, på bakgrunn av den nye politiske situasjonen i Israel og de palestinske områdene, som vi nå opplever: To-stats løsningen er erklært død på begge sider i konflikten, og det bør få konsekvenser for misjonsstrategien.  En meningsutveksling om formuleringene (se nedenunder) med uthevet skrift kunne kanskje  ha interesse også i de andre lutherske  kirkesamfunnene.

Er det fremdeles opplest og vedtatt at dagens Israel intet har med det gammeltestamentlige Israel å gjøre! Opprettelsen av Israel i 1948 blir sett på  som en av de viktigste begivenhetene i historien siden Jesu himmelfart i år 33/34? Etter alt som ble sagt og skrevet i mediene om Israel i forbindelse med 70-årsjubileet, bør det etter min mening føre til en revurdering av prinsipperklæringen. Er landløftene virkelig  ikke gitt til dagens jøder i Israel? Israels politikk er å få aksept for at staten deres skal være jødisk.

Prinsipperklæringen støtter ikke  denne israelske målsettingen. Mange Israels-venner beklager det sterkt, og det bør det gjøres noe med i jubileumsåret.  Slik står det skrevet på side 14 i prinsipperklæringen:

«Vi tror det ikke er i samsvar med Guds Ord å bruke landløftene i GT til å gi spesielle politiske krefter i staten Israel ensidig støtte, eller å identifisere det gammeltestamentlige Israel med den moderne staten Israel. Landløftene gir det jødiske folk hjemstavnsrett i landet, men normerer ikke en bestemt politisk løsning i forholdet mellom jøder og palestinere. Landløftene bør verken brukes til å utelukke en to-stats løsning eller en en-stats løsning,  som kan inkludere både jøder og arabere med like rettigheter.»

To-stats løsningen bør etter min mening, skrinlegges en gang for alle: Kanaans land, Israel, er jødenes lovede land, som helt riktig «kan inkludere både jøder og arabere med like rettigheter», slik redaktør Caroline Glick også har foreslått i boken sin fra 2014, «The Israeli Solution: A One State Plan for Peace in The Middle East».

Det springende punkt er: Det  er og skal være en jødisk stat med Jerusalem som jødenes udelte hovedstad. En erklæring om dette forhold syns jeg de lutherske kirker bør gi Israel som bursdagsgave i forbindelse med  70-årsfeiringen i mai 2018.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt