Arne Willy Dahl

7

Kartet på kjøkkenveggen

Palestinerne har en god sak, men jødene slåss for sin eksistens. Tilbakevending fra Gaza er utelukket, en annen løsning må finnes.

Publisert: 19. mai 2018.

Det hang et kart på kjøkkenveggen – i glass og ramme. Kartet var over en bygd ved Sordavala i Karelen – finsk før krigen men nå på russisk område. Det viste hvor kona på gården var vokst opp, hun var kommet som flyktning i 1944 men var nå, det vil si da jeg besøkte dem i 1989, gift med min mors fetter og bondekone nord for Jyväskylä, midt i de tusen sjøers land. 

Kartet var et tegn på gammel hjemlengsel som hun vel delte med de ca. 400.000 andre finnene som ble fordrevet fra Karelen da den røde hær rykket fram. Slik sett, var hun i samme situasjon som de ca. 700.000 palestina-araberne som flyktet i forbindelse med at staten Israel ble opprettet noen år senere. Men etter hvert ble forholdene for de 400.000 finske flyktningene og de 700.000 palestinske, med sine respektive etterkommere, svært forskjellige. 

Ikke velkomne.

De finske flyktningene kom til sine egne som tok imot dem, uten at det ble satt inn internasjonale hjelpeprogrammer. De palestinske flyktningene var ikke velkomne noe sted, men ble plassert i flyktningleire med hjelp fra FN i påvente av en fremtidig retur til det som nå var blitt staten Israel. Men Israel ble fylt opp av immigranter fra store deler av verden, deriblant flere hundre tusen jøder som fant tilværelsen i diverse arabiske land uholdbar. 

I dag, etter 70 år, er noen av de opprinnelige palestinske flyktningene integrert i enkelte arabiske land, særlig Jordan, mens de fleste sitter fast i Gaza som i praksis er en eneste stor flyktningleir, avhengig av hjelp fra FN. Hvorfor er det ingen som vil ta imot dem? Det sies at Gaza er beleiret av Israel, men det hører med i bildet at Gaza har grense mot Egypt, en grense som slett ikke er åpen. 

De finske flyktningene fra 1944 har nok hatt sine lengsler og kanskje sine håp, men de har innrettet seg etter tingenes tilstand. Det samme har mange millioner andre flyktninger, vi kan bare tenke på dem som måtte bytte hjemland i Europa etter verdenskrigene. 

Fredsløsningen forsvant.

Det er palestinernes forbannelse at de har holdt liv i en forventning om en gang å vende tilbake til sine gamle hjemsteder, og at de tilgrensende araberstatene i altfor stor grad har basert sin politikk på en slik løsning. Hvem vil vel i dag ha Hamastilknyttede personer innenfor sine grenser? I hvert fall ikke Israel, og neppe heller Egypt, Jordan eller Libanon. En fredsløsning som kanskje var innenfor rekkevidde for 10-15 år siden forsvant da Hamas i 2006 vant valget på Gaza-stripen. Folket stemte for krig, og det har de fått. 

Palestinerne har spilt sine kort dårlig, men kortene var ikke gode i utgangspunktet. Kortene har de fått tildelt av europeiske land som gjennom lang tids diskriminering, forfølgelse og til sist forsøk på utryddelse overbeviste jødene om at de måtte lage seg sitt eget land i Palestina. Selv blant de mer velvillige landene, som for eksempel Norge, lukket de fleste grensene da forfølgelsen eskalerte på 1930-tallet, og hadde nok med sine egne problemer da de overlevende fra utryddelsesleirene sårt trengte hjelp i 1945. 

Palestinerne har en god sak, men jødene slåss for sin eksistens. Tilbakevending fra Gaza er utelukket, en annen løsning må finnes. Europa har et tungt medansvar for å finne, og eventuelt finansiere, en slik løsning. 

Trykket i Vårt land 18. mai 2018

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere