Verdidebatt

Full åpenhet overfor barnet

Det barn ikke tåler og ikke takler, er løgn og alvorlige fortielser fra omsorgspersonene sine.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi har fått en rettslig situasjon i Norge der det er tillatt med sæd- og eggdonasjon for par. Rundt neste hjørne kan det også bli gjort lovlig for enslige. Et norsk barn kan dermed få opptil fire foreldre med forskjellige funksjoner: to biologiske foreldre i tillegg til to omsorgforeldre.

Gjennomtenkte holdninger.

En slik situasjon krever gjennomtenkning av hva slags holdninger vi som er forpliktet på menneskers verd fra unnfangelse til død nå bør velge å fremme i det offentlige ordskiftet. For min egen del har jeg etter hvert fått en mer avslappet holdning til donasjon av egg og sæd. Uansett blir et nytt menneske til på normal måte, gjennom en befrukting. Det er leveransen av genmaterialet som er uvanlig.

Jeg kan for mye om menneskenes liv og historie på jorden til å la meg fange av tanker om «guddommelige» familiekonstellasjoner, slik de som står bak «mor – far- barn» synes å fremme. Barn har vokst opp under de merkeligste omstendigheter og synes å kunne takle det meste. Samtidig er det selvsagt både rett og riktig for et samfunn å gjøre oppvekstvilkår for barn best mulig.

Barnas rettigheter

For meg har debatten kokt ned til å handle om disse barnas rettigheter som selvstendige individer. Det handler om deres egenverd og menneskeverd.

De skal ikke bare være til for å oppfylle omsorgforeldres behov for barn som «livets mening». De har krav på sitt eget, selvstendige verd. For at dette rettskravet fra et donorbarn skal kunne innfris, kreves full åpenhet overfor barnet om alle involverte foreldre, ikke minst de biologiske.

Jeg har vært prest i 47 år og stått nær mange barn i nær sagt alle slags situasjoner et barn kan befinne seg i. Min entydige erfaring i donor/ adopsjonlandskapet er at barn på sin naturlige og direkte måte er begavede jurister. De skjønner forskjell på biologi og omsorg om det eksisterer en slik forskjell i deres hverdag. Det er utviklet finstemte måter for hvordan slike innsikter kan gis til barn på forskjellige utviklingsstadier fram til ungdomsalder.

Løgn og fortielse

Det barn ikke tåler og ikke takler, er løgn og alvorlige fortielser fra omsorgspersonene sine. Har man i prinsippet løyet for et barn om dets biologiske opphav til barnet er blitt voksent, blir denne fortielsen til et tillitsbrudd som oppleves så grovt at det preger resten av barnets liv, tildels i alvorlig grad. Og tilliten til de juridiske foreldrene blir skadet. Slike tillitsbrudd bryter radikalt med barnets eget verd.

Når det gjelder grense ved 18-år for full viten om eget biologisk opphav, mener jeg at en slik aldersgrense bare kan forsvares om det har vært en god åpenhet om barnets røtter fra begynnelsen av. Et barn må også ha juridisk rett til å ta kontakt med donor-mor og eller donor-far og knytte en saklig forbindelse. Det vil gjøre at flere mulige donorer tenker seg om flere ganger. Men slik må det være for barnets skyld.

Trykket i Vårt land 16. mai 2018

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt