Kommentar

Til mine ureligiøse venner

Legg bort fordommene: Dagens ureligiøse følger med i utviklinga og tilpasser seg en ny tid.

Jeg vokste opp i et vanlig norsk nabolag. Rundt meg var det ikke så mange som var ureligiøse. Eller, det var de kanskje, men det ble ikke snakket om. De praktiserte vel sitt livssyn hjemme, sammen med familien, men på skolen forble det skjult.

Etterhvert som jeg vokste til, ble jeg kjent med folk som viste seg å være ureligiøse, sekulære, ateister, agnostikere. De kaller seg mange ting, og selv om de ulike kategoriene glir over i hverandre, handler disse livssynene i bunn og grunn om det samme: Et liv uten Gud.


Egne valg? Jeg vil være ærlig: Jeg hadde fordommer overfor mine nye bekjente. Fikk de lov av foreldrene å dra på leir og tensing, eller var det veldig strengt hjemme hos dem? Kunne de ta sine egne valg med tanke på sex, banning og kvinnesyn? Hva sa foreldrene dersom de ville være avholds? Brøt med tradisjonene på andre måter? Feiret de jul? Og hva tenkte og trodde de egentlig på?

Jeg lurte på dette, og jeg lurte på mye annet. Men etter hvert som vi ble kjent - for ja, det går faktisk an å få ekte venner blant de dypt ureligiøse - våget jeg også å spørre dem direkte. Svarene jeg fikk varierte, for jeg måtte lære meg at familier og miljøer er forskjellige. Men etter mange samtaler ble jeg overbevist om at selv om vi ikke trodde på det samme, selv om vi så verden under ulikt lys, levde de også meningsfulle liv, med sine leveregler og forestillinger.


Familietradisjoner. Og faktisk opplevde jeg at en respekt vokste fram i meg, for mange av dem. De har vokst opp i et samfunn som skulte til dem. De har måttet tåle kjeft og mistenkeliggjøring når de klippet plenen på pinsedag eller ville fjerne korset fra flagget. For slikt er ikke vanlig hos oss.

Mine venner kommer fra familier som har sine praksiser, sine oppfatninger, og de har videreført familietradisjonene motstrøms og i mindretall. Når folk står fram uten å tro på noe, fortjener de vår respekt.


Vanlige folk. Jeg har i dag flere nære venner som ikke tror på Gud. Jeg synes det er berikende! Det er spennende å være sammen med ureligiøse, snakke med dem, lære av dem. De er vanlige folk, akkurat som deg og meg. De gjør en innsats for lokalmiljøet sitt, er trenere på fotball-laget, de er foreldre og barnløse, fattige og rike. De ønsker å være en del av samfunnet og følger stort sett landets lover og regler. De er på mange måter helt alminnelige.

Ja, de tenker kanskje annerledes enn resten av oss, og de har sine høytidssanger og livsriter som skiller seg ut. Men vi får et bedre samfunn dersom vi kan lære å respektere hverandre og knytte bånd, på tross av forskjeller. Det er det mangfold handler om.


Misjon. Jeg har også etterhvert begynt å tro mine venner når de sier at de ikke har noe behov for å omvende meg. Jeg vet at det har vært viktig i mange miljøer - og er det fortsatt, bare se på nyateistene - men moderne, humanistiske ureligiøse har respekt for vår tro. De er ikke ute etter å misjonere. Takk Gud for det.

Ureligionen er i rask endring. Ureligiøse mennesker lever her og nå og tilpasser seg vår tid. De vet at livssynet deres ble til i en bestemt ideologisk kontekst med andre forutsetninger enn våre. De har kommet langt i kunnskap og tekstkritikk, i synet på vitenskap og allmenn etikk.

Derfor er mange av dem ganske liberale. Det som var viktig før, for eksempel under den franske revolusjon, er ikke like viktig når tidene forandrer seg. De ureligiøse følger med i utviklinga, de er ikke så dogmatiske som fordommene våre tilsier. Harde ord må vike for et livssyn som tar samtid og framskritt på alvor.


En ny tid. Kanskje går vi en ny tid i møte. Jeg håper det. En tid der vi respekterer de ureligiøse, ser dem som en del av det store vi-et og legger til rette for deres behov. Hvis det er viktig for dem å ha fri på FN-dagen, så hvorfor ikke? Det bør en arbeidsgiver kunne ordne. Det truer oss ikke.

Vi trenger ikke å frykte de ureligiøse. Eller: Vi vinner ingenting på å frykte dem. For vi er alle mennesker, vi har alle den samme livspust i oss. Og jeg tror at vi egentlig tror på det samme, innerst inne: En Gud som valgte å bli menneske for å frelse verden.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar