Per Arne Dahl

25

Arven fra pinsedag

Når Gud er avhengig av en samlet, kompletterende ledelse mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, hvor mye mer er ikke kirken prisgitt en relasjonell ledelse?

Publisert: 18. mai 2018

ETTER DEN FØRSTE kristne kirkes fremragende åndelige ledere, hang vi kanskje altfor lenge fast i en tenkning der vi kretset omkring individenes betydning for kirken. Vi trodde stjernene skulle utgjøre lederskapet, og helt opp til vår tid var nordiske kvinner og menn like fascinert av en Janne Carlsson som en Billy Graham.

Virker i det lave. Nå er det tid for å hente fram selve urkildene i vår kirkelige arv. Det handler om kraften fra det høye som virker i det lave, og om at forskjellighet i Guds perspektiv aldri har vært tolket som fiendtlighet, men som uttrykk for en nødvendig kompletterende virkelighet.

Virkeligheten er krevende, oppdraget er så stort og ressursene begrenset. Det eneste som duger for ledere under en så krevende seilas for kirkeskipet, er en relasjonell interaksjon og et nitidig og nødvendig samarbeid.

Ingen av oss behersker alle utfordringer vi møter uten i en avhengighet av hverandres kompetanse. Med andre ord i den virkelighet den danske tenker Knud Løgstrup beskriver som bevisstheten om den andre. Løgstrups landsmann Piet Hein har begrunnet hvorfor det må være slik, i en nødvendig bevegelse fra individ til kollektiv. Det handler om viljen og evnen til endring. Ikke primært av situasjonen eller omgivelsene, men av oss selv som ansvarlige mennesker. Hein sukker sorgmunter og treffende: «Mensker er gode på bunden, sa Fanden: de vil ikke forbedre sig selv men hinanden».

Treenighetens mysterium. Drømmen om den komplette biskop, prost og prest finnes i rikt monn, men finnes ikke i virkelighetens kirke. Dette er en drøm som ikke skal oppfylles uten i et samspill med hverandre, slik Treenighetens teologi forkynner oss det i klartekst. Derfor et relasjonelt memento: Hvis vi skal lykkes med dynamisk, relasjonell ledelse er vi helt og holdent avhengige av dynamis; det vil si den Hellige ånds kraft og en teologisk forankring født i Treenighetens mysterium.

Vi behøver i kirken en ny reflektert og livgivende treenighetsteologi som gjør oss ydmyke og lengtende til noe som er større enn oss selv, og til mye mer enn det som har åpenbart seg i vår livs- og troshistorie.

Kirkens enhet kan aldri være forankret i et «komplett» lederskap som er seg selv nok. Å være biskop og kirkelig leder er så krevende at jeg aldri hadde våget et sololøp. Kravene til kompetanse er så mangfoldige at vi sammen må bidra til å være hverandres kompletterende styrke.

Vintrær og grener. Treenig-hetens mysterium er en livgivende arv som består av vintrær og grener, Jesus og hans tolv disipler, av Pinsens kraft og utrustningen av nådegaver. Religion handler jo om relasjon. Slik den dypeste relasjonen i vår eksistens er den mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, kalles vi til et kompletterende lederskap i verden. Vi må være noe for oss selv, ja. Men da kan vi også våge å være noe for hverandre.

Erfaring av relasjon er avgjørende i alle menneskers liv og virkelighet. Det skulle bare mangle at dette ikke også gjelder kirkens åndelige og administrative lederskap. Og da handler det ikke bare om relasjon til andre mennesker og kolleger, men også om relasjonen til den treenige Gud. Denne relasjonen handler om å møte Ham i min fortid, nåtid og fremtid. Relasjonen til meg selv handler om et møte mellom min ånd, min sjel og mitt legeme i fortid, nåtid og femtid. Relasjonen til andre er en nødvendig konsekvens av disse grunnleggende møter i tilværelsen.

Derfor er det behov for pinse i Guds menighet. Pinsen gir Trinitarisk erfaring, det vil si kompletterende felleskapserfaring både med hensyn til Gud, oss selv og hverandre.

Solospillerens exit. Henrik Ibsen har gitt oss fortellingen om Peer Gynt som et ur-eksempel på individets grådige drømmer og dermed solospillerens fortvilede exit. Peer innså det eneveldige livets umulighet og hans dundrende egotripp med døden til følge under en våkenatt til pinsedag. Idet han våkner pinsemorgen, er det som om han innser at menneskets individuelle strategi er en utopi og et falsum. Ja, et dypt uttrykk for et menneskelig hovmod som måtte dødes hvis det sant menneskelige skulle oppstå til liv og fellesskap. Å være seg selv, er seg selv å døde, erkjente han omsider.

Peers sammenbrudd av egoet ble hans gjennombrudd til et nytt vi hvor han så den andre. Han ante mulighetene da han pinsemorgen hørte sine sambygdinger synge det som faktisk er Henrik Ibsens eneste salmevers: «Velsignede morgen da Gudsrikets tunger traff jorden som flammende stål! Fra jorden mot borgen nu arvingen sjunger på Gudsrikets tungemål.»

Peers sammenbrudd av egoet ble hans gjennombrudd til fellesskapet. Og det skjedde. Pinsedag med kraften fra det høye og fellesskapet i det lave. Han kom hjem til Solveig og ble tatt imot av den andre.

Relasjonell ledelse. Det er dette som er det kirkelige lederskapets eneste mulighet, også i dag. Å se det håp som er gjemt i den relasjonelle ledelse forankret i treenighetsteologiens hemmelighet. Dermed blir det en umulighet å tolke forskjellighet som fiendtlighet.

Hva skulle vi i den kirkelige ledelse gjort om vi kontinuerlig tolket forskjellighet som trussel? Eller er det kanskje hva vi nettopp gjør for ofte, og som hindrer oss i å bli et slagkraftig lederskap i kirken?

Skal vi lykkes, må vi ville hverandre vel, og se den andre med Guds øyne. Ingen av oss kan være gode på alt, men vi kan øve oss på å gjøre hverandre gode, ja bedre enn vi selv maktet å innse.

Per Arne Dahl

Biskop i Tunsberg

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 1504 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
22 dager siden / 1239 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
3 dager siden / 1233 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
28 dager siden / 1221 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
14 dager siden / 857 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 566 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 556 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere