Israel har forspilt sine muligheter

På lederplass 14.mai, dagen for 70-årsfeiringen av staten Israel, slutter Vårt Land helhjertet opp om den jødiske staten. Lederen nevner avslutningsvis at Israels utfordring er å «gi de 7 millionene palestinere som bor i det området de kontrollerer sine rettigheter og samtidig bevare den jødiske staten». Det er et understatement å kalle det en utfordring.

Bortsett fra at tanken om en statsdannelse basert på én religion og én etnisitet nå er et oppgitt prosjekt i det meste av verden forøvrig, så er det nå et faktum at Israel for lengst har forspilt sine muligheter for å opprettholde en jødisk stat, fordi de systematisk de siste 20 årene har uthulet alle muligheter for en palestinsk statsdannelse ved siden av sin egen.

Det har Israel gjort ved å okkupere og annektere stadig større biter av Vestbredden, ved tomme for tomme å overta deler av Øst-Jerusalem og gamlebyen, ved å trakassere den palestinske befolkningen på svært oppfinnsomme måter, ved å gjøre Gaza til et gigantisk fengsel der de struper befolkningen til desperasjon og ved å aktivt bidra til å forsterke og utvide splittelsen blant de palestinske lederne. Dette fritar ikke palestinerne for de feil deres representanter har begått, men det innebærer at Israel selv bærer et hovedansvar for at ideen om en er jødisk stat ved siden av en palestinsk er blitt et umulig prosjekt.

Den muligheten som gjenstår dersom israelerne vil ha langsiktig fred, er å samarbeide med palestinerne om å skape like rettigheter for alle i en felles stat for palestinske og israelske borgere, en stat med like rettigheter for jøder, kristne, muslimer, bahaier osv. Det blir ikke noe som kan kalles en jødisk stat, men et flerkulturelt, demokratisk fritt Palestina. Denne tanken kan synes i øyeblikket like umulig som en to-stats-løsning, fordi tilliten mellom partene er så forsvinnende liten.

Men historiens ubønnhørlige hjul av demografi og andre faktorer vil gjøre at Israel før eller seinere vil måtte gi opp tanken om en jødisk stat som bare kan opprettholdes ved makt og undertrykkelse. Den vil alltid vil være en diskriminerende ordning i et område som i årtusener har vært befolket av et lappeteppe av etnisiteter og religioner. Det kan ta generasjoner, det kan ta 70 år til og mer, men det er vanskelig å få øye på noen annen mulighet til varig fred. En betydelig økning i presset mot Israel fra andre land vil kunne fremskynde prosessen, evt kombinert med at det dukker opp politiske ledere av Mandelas og Gandhis format som evner å samle og skape forsoning. I mellomtiden lever en voksende befolkning palestinere som en pariakaste innenfor det som i praksis er en apartheidsituasjon, styrt av Israelerne som har all makt av betydning i området.

I lys av dette vil det være en uhyrlighet om NRK og tilsvarende kringkastingsselskaper i andre europeiske land blir med på tanken om å arrangere Melodi Grand Prix i Jerusalem i 2019.

Trykket i Vårt land 18. mai 2018