Spaltist Sofie Braut

Grundtvigs ambivalente arv

Vi treng ikkje gi N. F. S. Grundtvig siste ordet.

Publisert: 18. mai 2018 / 826 visninger.

Menneske først – kristen så, det var kongstanken til den danske teologen, salmediktaren og læraren N. F. S. Grundtvig. Grundtvig ramma rett nok sitatet inn i ei salme som gav ein klangbotn utover det som står att når ein ser på det som ei lausriven linje, men det er gode grunnar for å hevda at slagordet har fått langt meir gjennomslag enn godt er.

Heng uløyseleg saman. 

La det vera sagt med ein gong: Problemet er sjølvsagt ikkje at ein løftar fram det menneskelege. Det er noko ein heller bør gjera langt meir av i ei verd der det straumlinjeforma, umenneskeleg effektive og brutalt kapitalistiske altfor ofte ser ut til å få siste ordet. Problemet er at vi i Grundtvigs tradisjon så lett går med på å spela to kategoriar ut mot kvarandre som eigentleg heng uløyseleg saman. Det formar tanken vår og det forkludrar trua vår. Arven etter Grundtvig er i så måte svært ambivalent. 

For oppdelinga og todelinga av på den eine sida «det menneskelege» og på den andre sida «det kristne» kviler på ein premiss som er grunnleggande feil. Fyndordet heng i lufta som svar på eit spørsmål som er fatalt feil stilt. For kva gagnar det oss å prioritera mellom det menneskelege og det kristne? Kva kan ei slik kunstig oppdeling tena til? Ut frå kristen tenking er jo det å følgja Kristus verkeleg å vera menneske i djupaste forstand. Det fører oss jo til vår heim i Gud, ja, til vårt opphav.

Evige sanningar. 

Det misvisande ved denne oppdelinga kan for det første skapa eit inntrykk av at evige sanningar bør vika til fordel for ei «her- og nå»-haldning – også for kristne. Skal ein prioritera ein viss ide om «det menneskelege», vert det gjerne til at ein at ein assosierer dette med pragmatikk og tilpassingsiver – When in Rome, do as the romans, som det heiter. Det konkrete og materielle må opp på prioriteringslista ettersom samfunnet elles legg mest vekt på dette. 

Menneske først-tankegangen inneber vidare ei litt urealistisk oppvurdering av det «reint» menneskelege. Det er som om ein må rydda det kristne or vegen for at det menneskelege skal få armslag. Ein ser resultat av denne haldninga til dømes i læremateriell i skulen, der det lenge har vore svært viktig å tona ned kristen påverknad. Ein framstiller kanskje kristninga av Noreg som innføring av strenge påbod om kviledagen, og dermed ei avgrensing av menneskeleg fridom.

I realiteten er det jo «det kristne» som her banar veg for det høgst menneskelege behovet for kvile og rekreasjon. Men det hjelper jo heller ikkje å snu det på hovudet. Det menneskelege og det kristne står heilt enkelt ikkje i eit slikt konkurranseforhold.

Teken opp til himmelen. Menneskeleg fornuft, som dessverre så altfor fort tek form av snusfornuft, får også ei ufortent prominent plassering om ein har Grundtvig-sitatet som leiestjerne. Det har hopa seg opp mange nylege døme, til dømes frå debatten knytt til Kristi himmelfart. Om Lukas er ein aldri så påliteleg historikar, og om Bibelen aldri så mykje er vår heilage skrift, er det likevel merkeleg nok fleire teologar som har behov for å justera himmelfarten i tråd med det vi no reknar for det mest «fornuftige», nemleg at noko anna må ha skjedd med Jesus enn at han rett og slett vart «teken opp til himmelen», slik Lukas skriv. Men om ein går trua etter i saumane: har det nokon gong vore rein menneskeleg fornuft som driv oss til tru? Nei, på eitt tidspunkt må sjølv glitrande truverdig apologetikk tagna og ein står att med tørsten og svolten på Sanninga.

Liksom av eld. 

Og snart er det pinse, og inn susar heilaganden og røskar tak i den som vil. Han gjer truleg «menneske først, så kristen»-påbodet endå eit hakk meir brysamt enn ved himmelfarten. For kva skjedde eigentleg den første pinsedagen? Kom det «tunger, liksom av eld» og sette seg på folka som var samla? Tala dei på språk dei ikkje sjølv skjøna? Eller er det alt saman berre symbolske og kryptiske forteljingar som først får verdi og meining når dei vert dempa ned og fila til så fornufta vår rår betre med dei? Om det er «menneske først» vert det gjerne slik. Men vi treng altså slett ikkje gi Grundtvig siste ordet.

Trykket i Vårt land 18. mai 2018

5 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Dagfinn Gaarde

12 innlegg  53 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden

Jeg føler meg som et kristent menneske.

Svar
Kommentar #2

Ove K Lillemoen

16 innlegg  602 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Sofie Braut. Gå til den siterte teksten.
Menneske først – kristen så,

Slik forstår jeg Grundtvig. Det er kanskje ikke så teologisk, jeg er jo bare en lekmann, så mitt syn er ikke av så stor betydning. Men jeg forstår ham slik: i møte med våre medmennesker skal vi først møte dem som menneske, medmenneske, så som kristen. Møter en fremmed med kristendom, med evangelisering, med skriftsteder osv. blir en fort avvist. Men, møter en fremmed som et medmenneske vil anledningen senere by seg hvor det kristne jeg kan gi seg til kjenne. 

En sa det slik: først vinne menneskers tillit, så vinne for Kristus.

Jeg forstår det ikke slik at det er noe skille i personen, i dette tilfellet Grundtvig. Men to sider av denne, og hvordan han vil møte mennesker.

3 liker  
Svar
Kommentar #3

Alf-Erik Hallert

0 innlegg  228 kommentarer

Menneske først – humanist så

Publisert 30 dager siden

Et barn fødes som et menneske. Så blir det lille mennesket senere kristen, humanist, muslim, hindu eller noe annet – avhengig av medfødte egenskaper og hvilke betingelser og kontekster barnet er født og vokser opp i. Barn preger og preges av sine omgivelser. Mange mennesker omgir sine barn med kristne skikker og symboler som barnet lærer å kjenne og etterligne etterhvert som det vokser opp. Andre mennesker omgir sine barn med islamske skikker og symboler, mens atter andre omgir sine barn med noe tredje. Vi blir forskjellige, men vi forblir mennesker. Nettopp fordi vi er mennesker kan barnet etterhvert endre og bryte med skikker og symboler som omgivelsene pådytter dette. 

Altså menneske først – så humanist, kristen, muslim, hindu, eller noe femte. ‘Det menneskelige’ er en fundamental kategori. ‘Det menneskelige’ er vårt felles fundament for alle former for livssyn og tro – det sted vi alle snakker og handler utifra, enten vi nå er humanister, kristne, muslimer eller noe annet.

De to kategoriene ‘det menneskelige’ og ‘det kristne’ hang på Grundtvigs tid mye tettere sammen fordi det i Norge i praksis var påbudt å bli kristen. Påbudet var uttrykk for en særlig form for autoritær kristendom. Konfirmasjon var lenge obligatorisk. Ville eller maktet du ikke å ta eksamen ble du ikke innvilget rett til å gifte deg, eller å ta lønnet arbeid. Oppdragelsen var streng og rammene for utfoldelse var trange. Opprørere ble straffet – selv kristne som avvek fra dominerende kristendom ble straffet. Der kristen var først og menneske så, altså der det menneskelige var en følge av en dominerende form for kristenhet, ble ikke-kristne og kjetterske kristne per definisjon gjort mer eller mindre umenneskelige og uverdige.  

Ambivalensen som Sofie Braut peker på er nettopp en følge av at mennesker i vår del av verden nå står friere mht. livsførsel, livssyn og religion. Grundtvig med sitt ‘menneske først’ bidro til å rydde det kristne av veien, men han var langt fra alene med bidrag til kristendommens oppløsning. Framveksten av ulike varianter av kristendom, gjerne mindre liberale på enkelte områder enn den dominerende, var med på å sprenge kristendommen innenfra. I Norge var Niels Johannes Holm og Hans Nielsen Hauge viktige bidragsytere. Det samme var etterhvert den liberale presse og venstrepolitikere. Opplyste teologer og fritenkere utfordret og angrep dominerende kristendom fra ulike sider. Vi fikk altså av mange grunner større armslag. Jøder fikk adgang til riket. Konventikkelplakaten ble en saga blott. Det er nå mulig å la det menneskelige være grunnlaget for ‘det kristne’, ’det muslimske’, ‘det hinduistiske’, eller hva det nå måtte være for religion, uten å bli utsatt for represalier og sanksjoner. For Braut er det selvsagt fint at kristne dissidenter, humanister og folk fra andre trossamfunn og med alternative livssyn nå slipper represalier og sanksjoner, men så skyldes dette altså at det kristne langt på vei er ryddet av veien og har gått i oppløsning. Tiden da myndighetene fikk folk til å tro at alle mennesker skal dømmes av Gud er svunnen, selv om Braut tror at det fortsatt er slik at alle skal dømmes. Hun opplever ambivalens i forhold til friheten fra det kristne som er vunnet, og det menneskelige som er grunnlagt, fordi hun gjerne vil holde fast på Gud som en selvfølgelig og nødvendig del av grunnlaget for det å være menneske.    

Grundtvig tok både det menneskelige og det kristne for gitt, men i dag er vi mange som bare tar det menneskelige for gitt. Vårt forhold til Gud har blitt et spørsmål om smak og behag. Av gammel vane holder vi fremdeles kristne skikker og talemåter i hevd, men vår kristenhet er uklar, selvmotsigende, søvnig og impotent, akkurat som Brauts variant. Om du er muslim, kristen, hindu eller humanist er vilkårlig og i bunn og grunn også likegyldig. Det er dine medmenneskelige egenskaper og gjøremål som eventuelt bør anerkjennes – ikke hvem du er i forhold til Kristus, eller hva du sier og gjør til din guds ære. 

For noen av oss er ‘det menneskelige’ i tillegg til å være en fundamental kategori som vi deler med alle mennesker, også en selvstendig og tilstrekkelig kategori. Vi har et livssyn der vi hverken vil, kan eller må legge til grunn ulike former for overtro og overnaturlige fenomener, det være seg liv etter død, helvete, engler, huldrer, hellige ånder, Gud eller himmelfarter. Det er derfor ikke riktig som Sofie Braut antyder, at der ikke kan være en dyp konflikt mellom det menneskelige og det kristne. For den kristne er det å avskrive Gud synd. Hos humanister på den annen side kan kristnes snakk om evig fortapelse og pine for dem som avskriver Gud, oppfattes som uttrykk for ondskapsfull dumskap. Der hvor ‘det menneskelige’ ikke kun er en fundamental kategori, men også en selvstendig og tilstrekkelig kategori, er det kristne i dyp konflikt med det menneskelige.

1 liker  
Svar
Kommentar #4

Gjermund Frøland

10 innlegg  6091 kommentarer

Ikke desto mindre ...

Publisert 30 dager siden
Sofie Braut. Gå til den siterte teksten.
Eller er det alt saman berre symbolske og kryptiske forteljingar som først får verdi og meining når dei vert dempa ned og fila til så fornufta vår rår betre med dei? Om det er «menneske først» vert det gjerne slik.

alt vi vet om den kristne Jahve, den mosaiske Jahve og den muslimske Allah, all kunnskap, absolutt alt vi vet, er resultat av menneskelig overleverte fortellinger. All tolkning, all forståelse, er rammet inn i vårt sanseapparat, våre forståelseskategorier og vårt begrepsapparat.

Noen hevder at de har dypere innsikt enn andre, at de har en "åndelig kanal" som ikke-troende og "feil"-troende ikke har.

Men de er "bare" mennesker de også.

3 liker  
Svar
Kommentar #5

Alf-Erik Hallert

0 innlegg  228 kommentarer

Åndelig, altfor åndelig

Publisert 29 dager siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Noen hevder at de har dypere innsikt enn andre, at de har en "åndelig kanal" som ikke-troende og "feil"-troende ikke har.

Det er riktig som Frøland her antyder, at det å anse en selv som begunstiget med en åndelig kanal (uten anførselstegn) kan være viktig for troende. Vi finner imidlertid snakk om noe åndelig i tilknytning til mange andre ting og fenomener enn kanaler, også. Her på Verdidebatt har det gått inflasjon i bruken av ordet ‘åndelig’. Dette kan ha sin selvfølgelige forklaring i at Den Hellige Ånd stadig oppleves å være i full vigør, om enn snakking om det åndelige som regel oppleves som tomsnakk. 

Her på VD snakkes det om åndelige dimensjoner, åndelig ansvar, åndelige sfærer, åndelige krefter og makter, åndelige knagger, åndelig beruselse, åndelig fornyelse, åndelige visjoner, åndelig oppbyggelse, åndelige innsikter, åndelig enhetsbestrebelse, åndelige erkjennelser, åndelige åpenbaringer, og mye annet åndelig. Ifølge en artikkel hos forskning.no har åndelige mennesker færre reseptorer i hjernen, men så spørs det jo også der hva som menes med åndelig. Det er så en kan bli helt matt, men jeg forstår jo såpass at det åndelige er viktig for mange, til og med for forskere. Jeg har derfor iblant undret meg over hva som kan menes med ordet ‘åndelig’. 

Er det slik at det åndelige legges inn i tale om menneskers vilkår for å gjøre det vanskelig å forstå hva det med talen menes og siktes til? Er med andre ord det åndelige noe mystisk, uforpliktende og uransakelig, som tillater hva som helst å være tilfelle, eller er ordet ‘åndelig’ bare et lite ord til pynt, som gjør det som sies tilsynelatende storartet og uutgrunnelig dypt? 

Vi som av ukjente grunner hverken er begunstiget med åndelige kanaler, eller kjenner Den Hellige Ånd som noe annet enn av utydelig omtale, har jammen mye å stri med når vi skal prøve å forstå hva og hvem kristne snakker om. Eller kanskje kristendom ikke dreier seg så mye om å forstå, som den dreier seg om å forsyne verden med fantasier – at engler, Kristus, Gud, Den Hellige Ånd og snakkende slanger faktisk finnes fordi noen har sagt og skrevet at disse finnes? 

Ja, jeg tror det. Vi kan ikke helt avskrive engler, Kristus, Gud, Den Hellige Ånd og snakkende slanger. I det minste finnes disse fremdeles som omtalte og beskrevne, så kanskje kristendom først og fremst dreier seg om tolkning av fortellinger? Slik at engler, Kristus, Gud, Den Hellige Ånd og snakkende slanger ikke umiddelbart forstås som virkelige eksistenser, men som symbolske uttrykk for en eller annen mystisk og forgangen verdensanskuelse? Ja, trolig, men underlig da, med hvilken frimodighet slike mystiske verdensanskuelser så ofte og fremdeles legges til grunn for sterke meninger om menneskers vilkår i dag. 

Til forskjell fra Braut, så er jeg fornøyd med å ha Bibelen som en samling symbolske og kryptiske fortellinger. Den gir mye stoff til ettertanke. «Tørsten og svolten på Sanninga» forsøker jeg imidlertid å stille annetsteds. Det er således meningsløst for meg å forsøke å forstå hvordan Jesus kunne dø for så å bli levende igjen. Jeg kan for mye fysikk og biologi til at det blir interessant. Forsøk på å forstå gjelder for meg snarere å forstå hvorfor mange mennesker i vår tid fremdeles tror og hevder Jesus faktisk døde, men lever. For dét er interessant. Er det skolen som har sviktet med for mye vekt på KRLE og for lite på biologi og fysikk? Er det vi som kan litt fysikk og biologi som har sviktet mht. å forklare at fysikk og biologi gjør tro på Jesus som oppstanden lik tro på spøkelser og gjenferd? Er forestillingen om Jesus som oppstanden en slags sutteklut som det er vanskelig å legge fra seg, slik som snus er for den som er avhengig av tobakk? Eller er det bare uttrykk for snusfornuft fra min side å tenke slik? 

Skal en tro Braut, så er det nok det. Så kanskje undringen min over kristnes meninger og misnøye med «berre symbolske og kryptiske forteljingar» rett og slett skyldes at jeg mangler en eller annen åndelig kanal jeg har hørt skal finnes, men aldri har funnet? Slik at det viktigste og beste ved kristendom blir klart for meg dersom jeg får en presis og utførlig forklaring på hva en åndelig kanal er, og hvor jeg eventuelt kan finne en slik – en kanal som kan lede meg til forståelsen av at symbolske og kryptiske fortellinger fra en forgangen tid er noe annet og mer enn symbolske og kryptiske fortellinger fra en forgangen tid?

1 liker  
Svar
Kommentar #6

Bjørnulf Hafstad

6 innlegg  307 kommentarer

Desto mer...

Publisert 29 dager siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Men de er "bare" mennesker de også.

...er det viktig å være klar over at vi alle oppfatter og fortolker en ekstern virkelighet både sanselig og åndelig.  Virkeligheten taler til oss så å si og vi oppfatter at den sier oss noe. Siden du er en person som skriver og bruker språket så er du også del av et samfunn som dyrker en hermeneutisk prosess som utvikler begreper som vi tror har en eller annen felles betydning. Vi innbiller oss i alle fall at det foregår noe vi kaller kommunikasjon. Spørsmålet er om dette bare er et rent spill ( "just gaming" for å sitere den franske filosofen Jean-Francois Lyotard) eller om det er en virkelighet der ute som kan si noe til oss.

Hvis virkeligheten kan fortelle oss noe i alminnelighet og hvis Gud er virkelig, er det da så utenkelig at Han kan tale til oss og at vi kan oppfatte og fortolke det?

1 liker  
Svar
Kommentar #7

Gjermund Frøland

10 innlegg  6091 kommentarer

Hvis Gud er virkelig ..

Publisert 29 dager siden
Bjørnulf Hafstad. Gå til den siterte teksten.
Hvis virkeligheten kan fortelle oss noe i alminnelighet og hvis Gud er virkelig, er det da så utenkelig at Han kan tale til oss og at vi kan oppfatte og fortolke det?

Hvis Gud er virkelig, burde det være nesten selvsagt at han kan og vil kommunisere med oss.

Men faktum er at den kristne guden kun taler til de troende i den kristne delen av verden. Den delen av verden som hører til Europa og som er kolonisert/invadert av det kristne Europa. Hvorfor er det slik?

Hvorfor er de slik at Gud (hvis den kristne guden er den "virkelige") holder seg skjult for de aller fleste av oss?

Vi er egentlig tilbake til det jeg skrev i #4: Noen hevder at de har dypere innsikt enn andre, at de har en "åndelig kanal" som ikke-troende og "feil"-troende ikke har.

1 liker  
Svar
Kommentar #8

Gjermund Frøland

10 innlegg  6091 kommentarer

fake seriousness

Publisert 29 dager siden
Alf-Erik Hallert. Gå til den siterte teksten.
Er med andre ord det åndelige noe mystisk, uforpliktende og uransakelig, som tillater hva som helst å være tilfelle, eller er ordet ‘åndelig’ bare et lite ord til pynt, som gjør det som sies tilsynelatende storartet og uutgrunnelig dypt? 

Jeg skriver "det åndelige" i hermetegn, for jeg oppfatter det som et sekkebegrep for det som ikke kan forsvares med fornuft.

Det jeg siterer deg på, er jeg enig i: "Åndelighet" som begrep er et billig og enkelt universalmiddel som skal gi dybde til banaliteter.

I tillegg er "åndelighet" et begrep som også skal gi tilsynelatende mening til meningsløsheter. 

I møte med "den seriøse" åndeligheten gjør jeg Oscar Wildes ord til mine:

- Seriousness is the only refuge of the shallow

Svar
Kommentar #9

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad

34 innlegg  495 kommentarer

Bryllupskysset

Publisert 28 dager siden

God artikkel.
GudsÅnden er den som løfter av Brudesløret, så Brud og Brudgom ved Ånden kan møtes i sitt kyss. Hjerter forenet. SkaperOrdet og Mennesket.

Svar
Kommentar #10

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad

34 innlegg  495 kommentarer

Kjærlighetsild

Publisert 28 dager siden
Alf-Erik Hallert. Gå til den siterte teksten.
Så kanskje undringen min over kristnes meninger og misnøye med «berre symbolske og kryptiske forteljingar» rett og slett skyldes at jeg mangler en eller annen åndelig kanal jeg har hørt skal finnes, men aldri har funnet?

Dersom Ånden "kom", var det en pre-fase der Han ikke var erfart som en Hjertets, kjærlighetens ild.

Den dypeste tilhøringet med Skaperverket og dets Opprinnelse ved FarsMorsÅndens forente Design, er kanskje ikke viktig for mange mennesker?
Ei heller ivaretakelse av det på alle plan?

"Den som leter -skal finne, den som banker på - skal det lukkes opp for".

"I min Fars Hus er det mange rom."

"Den som søker meg av hele sitt hjerte"...
... "Komme inn og holde måtlid med ham".

Svar
Kommentar #11

Gjermund Frøland

10 innlegg  6091 kommentarer

Kanskje det ikke er viljen det står på?

Publisert 28 dager siden
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad. Gå til den siterte teksten.
Den dypeste tilhøringet med Skaperverket og dets Opprinnelse ved FarsMorsÅndens forente Design, er kanskje ikke viktig for mange mennesker?
Ei heller ivaretakelse av det på alle plan?

Alle mennesker funderer over de metafysiske spørsmål, men erfarings- og kulturbakgrunn, kunnskapsnivå, og, vil jeg påstå, også intelligens, vil påvirke hvordan tanken arbeider med de store, metafysiske spørsmål.

Så det er sannsynligvis ikke viljen det står på - og heller ikke interessen.

Og for den som vil trekke inn ånden, vil jeg tro at ingen religioner, konfesjoner eller andre livssyn kan påberope seg enerett til ånden.

2 liker  
Svar
Kommentar #12

Alf-Erik Hallert

0 innlegg  228 kommentarer

Om språk

Publisert 28 dager siden
Bjørnulf Hafstad. Gå til den siterte teksten.
Virkeligheten taler til oss så å si og vi oppfatter at den sier oss noe. Siden du er en person som skriver og bruker språket så er du også del av et samfunn som dyrker en hermeneutisk prosess som utvikler begreper som vi tror har en eller annen felles betydning.

Gitt at språk er noe vi har felles – som jeg er enig med Bjørnulf Hafstad i at er tilfelle, siden både han og jeg oppfatter, bruker og lever med språk – så antar jeg at språk er like virkelig som luften jeg har i lungene og maten jeg har i magen. Språk er noe jeg har i meg, men også utenfor meg, som luften i byen og maten i butikken. Jeg har ingen grunn til å tvile på at språk finnes. Jeg er åpen for at Lyotard innbiller seg at språk bare er et rent spill, men hvis språk er et spill, så er det et virkelig spill, ikke et innbilt spill.

Det jeg har sitert oppfatter jeg som språk – som like virkelig som gresset under mine føtter. Virkeligheten, både gresset under mine føtter og det siterte, sier meg noe. Det siterte berørte meg – gjorde noe med meg, ga en grunn for å kommentere. Gresset under mine føtter informerer meg om seg selv og verden omkring meg. Med det siterte informerer Hafstad lesere av det siterte om seg selv og verden omkring seg. Jeg kaller det siterte for en meddelelse, eller mer presist: en verbal meddelelse. (Det er mulig det siterte er forfattet av andre enn Hafstad, men jeg har ingen grunn for å tro dette.)         

Jeg skal ikke begi meg inn på en videre tolkning av hva Hafstad meddelte, siden jeg ikke forstår hva han mener med Gud og åndelig. Gud er imidlertid et ord og et navn. Navnet kan inngå i en meddelelse, som når en eller annen sier at Gud er ondskapsfull, og/eller at Gud er barmhjertig. Spørsmålet er om Gud kan meddele seg, eller om Gud kun finnes i slike meddelelser gitt av en eller annen som ikke er Gud. Hvis Gud kan meddele seg, så må vi spørre hvor og når har Gud meddelt seg? Hvordan lyder meddelelsene? Hvordan vite at meddelelsene er forfattet av Gud, og ikke av noen som ikke er Gud? Hvordan vite om Gud er ondskapsfull, eller om Gud er barmhjertig, eller både og, altså gitt at Gud kan meddele seg? 

Hvorfor meddeler ikke Gud seg til meg? Er det fordi jeg mangler en eller annen åndelig kanal som Gud forutsetter at jeg finner før Gud vil meddele seg til meg? Gitt at jeg mangler en åndelig kanal, betyr dette da at jeg er uverdig, en vanskapning, et umenneske, et undermenneske, det vil si en som har gjort seg fortjent til evig fortapelse og pine? Eller er også meddelelser om evig fortapelse og pine forfattet av andre enn Gud? Jeg tror lykkeligvis det. 

1 liker  
Svar

Siste innlegg

Sannhetsbegrepet
av
Gunnar Hopen
rundt 9 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Endetid skrevet av Derek Prince.
av
Knut Rasmussen
rundt 12 timer siden / 92 visninger
0 kommentarer
Jonas håper fortsatt på sentrum
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 635 visninger
0 kommentarer
Blikket mot himmelen
av
Petter Mohn
rundt 16 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Kommentarer til en bokanmeldelse
av
Kjell Tveter
rundt 17 timer siden / 169 visninger
1 kommentarer
Allmenningens tragedie
av
Lars Gilberg
rundt 17 timer siden / 837 visninger
3 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sannhetsbegrepet
av
Gunnar Hopen
rundt 9 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Endetid skrevet av Derek Prince.
av
Knut Rasmussen
rundt 12 timer siden / 92 visninger
0 kommentarer
Jonas håper fortsatt på sentrum
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 635 visninger
0 kommentarer
Blikket mot himmelen
av
Petter Mohn
rundt 16 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Kommentarer til en bokanmeldelse
av
Kjell Tveter
rundt 17 timer siden / 169 visninger
1 kommentarer
Allmenningens tragedie
av
Lars Gilberg
rundt 17 timer siden / 837 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1293 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1293 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1293 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1293 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 7 timer siden / 87 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1293 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Karl Yri kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1293 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1293 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1293 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Les flere