Det er bare å ringe

Når ledere fra lavkirkelige organisasjoner og frikirkeligheten i det hele tatt ytrer seg offentlig, er det om «kirkelige, interne spørsmål», og det kommer ikke skikkelig fram «om de ønsker å være en kristen stemme i offentligheten». I samfunnsspørsmål stoler de på unntaket blant dem, Misjonssambandets Espen Ottosen, og aller helst vil de bare «forkynne evangeliet og bygge menighet». Slik oppfatter jeg budskapet til konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land 12. mai. Utgangspunktet er henvendelser han har fått fra kristne, også i lederposisjoner, som ønsker at Vårt Land skal ta stilling på deres vegne. Gjøsund sender nå utfordringen tilbake.

Fremste kall. 

Å «forkynne evangeliet og bygge menighet» er faktisk lekmannsbevegelsens fremste kall. Jeg er imidlertid enig med Gjøsund i at det ikke trenger å være til skade for dette å bringe kristne perspektiver inn i samfunnsdebatten. Dernest er det utvilsomt at den konservative delen av norsk kristenhet, hvori opptatt Indremisjonsforbundet (ImF), svært ofte opplever seg velkomment representert av Espen Ottosens kunnskapsrike og aktuelle ytringer i media med både kristent og sekulært utgangspunkt. Likevel leste jeg Gjøsunds kommentar med blandede følelser.

På NRK Ytring 24. september i fjor fremmet forfatter Arne Berggren tilsvarende synspunkter: «Forleden møtte jeg en fyr innen riksmediene som slo armene oppgitt ut og hevdet at det ofte er dønn umulig å få kristne folk til å stille opp og mene ting i nyhetene. Det er de samme to–tre ansiktene som går igjen. Så hvor er de kristne talsfolkene, egentlig», spurte Berggren. Ubeskjedent nok skulle jeg likt å vite hvem denne «fyren innen riksmediene» er. Som en av «talsfolkene» for ImF har i alle fall ikke jeg hørt noe fra ham!

Jeg mener faktisk at påstanden om at Espen Ottosen står alene, ikke holder vann. En viktig grunn til at det likevel kan se slik ut, er at de som fremmer denne påstanden, synes å lide av et «Oslo-syndrom». En undersøkelse publisert i fagbladet Journalisten i 2011 om deltakelsen i det prestisjefylte NRK-programmet Dagsnytt Atten, ga et tydelig signal om dette.

Egne medieavdelinger. 

Har Vårt Land et bevisst forhold til hvem avisen selv ber om å kommentere aktuelle saker? De aller fleste kristne organisasjoner holder seg i dag med egne medieavdelinger som kan kontaktes – dersom man virkelig er interessert i et mer variert utvalg av stemmer.

I kommentaren nevner Alf Gjøsund følgende eksempler på emner han har utfordret lavkirkelige til selv å mene noe om: Midtøsten, abort, ekteskapet, samboerskap, kjønnsidentitet, folkekirken, den katolske kirke, klimatiltak, flyktninger og islam. Mener Gjøsund virkelig at det er vanskelig å finne eksempler på at andre lavkirkelige enn Espen Ottosen har uttalt seg om slike ting?

Jeg tror mye koker ned til hvor lavkirkeligheten uttaler seg – eller slipper til. Det finnes en rik flora av kristne organisasjonsblader i Norge (ett av dem er altså Sambåndet, og vi mottar over 50 andre til redaksjonen). Her vil landets debattredaktører og -arrangører finne meningsbærende stemmer innen lav- og frikirkeligheten som man kan velge å løfte fram. For alle de stemmene som preger samfunnsdebatten i dag, gjelder det jo at de har begynt et sted. Det handler om å oppdage nye.

Trykket i Vårt land 16. mai 2018