Bønnerop og menneskerettigheter

Jon Helgheim viser en manglende forståelse for menneskerettighetenes funksjon i et demokratiske samfunn når han iflg. Vårt Land 26. april uttaler: «Bønnerop er noe folk flest ikke vil ha.»

Menneskerettighetene handler ikke først og fremst om majoriteten; – om folk flest. Menneskerettighetene er der for å sette skranker for flertallets muligheter til å bruke sitt flertall til å undertrykke og diskriminere minoriteter.

Helgheim er uenig i konklusjonen fra justisdepartementets lovavdeling i 2000.Et generelt lovforbud mot bønnerop fra moskeer ble ansett å være i strid med religionsfriheten. De tillatelser som da ble gitt, ble gitt innenfor rammen av støyforskriften. Støyforskriften må i så fall anvendes på en nøytral møte slik at bønnerop behandles på lik linje med andre sammenlignbare fenomener.

Helgheim overser at menneskerettighetskonvensjonene er inkorporert i grunnloven og ved motstrid gitt forrang fremfor nasjonal lovgivning.

Det er derfor ikke riktig at politikerne uten videre kan skalte og valte med uttalelser og avgjørelser i internasjonale menneskerettighetsorganer. FN-uttalelser er imidlertid ikke rettsavgjørelser og har ikke den samme vekt som avgjørelser i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Dommer mot Norge derfra har rettskraft og kan ikke settes til side av nasjonale myndigheter. (Russland og Aserbajdsjan gjøre dette stadig vekk, men det er en annen skål)

Det forekommer derfor inkonsekvent når Helgheim som ellers «blåser i hva menneskerettighetene sier om dette», i Drammens Tidende 2. mai underbygger sitt standpunkt med å henvise til at «Sveits har innført et slikt forbud og blitt klaget inn til den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som ikke engang ville behandle saken.»

Jeg mener å være godt oppdatert på avgjørelser på religionsfrihetsfeltet i Strasbourg, men kjenner ikke til en slik avgjørelse. Det utelukker ikke at noe kan ha gått meg hus forbi.

Jeg vil derfor være takknemlig om Helgheim kunne dokumentere hvilken sak han referer til, slik at det er mulig å ha en etterrettelig debatt om de menneskerettslige aspekter ved saken.