Verdidebatt

Den åpne kroppen

Hva er sammenhengen mellom metoo-kampanjen og utnevninga av Rosemarie Køhn i 1993?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Svaret virker opplagt: Misbruk og motstand mot kvinner. Hva om det handler om noe enda dypere? At det er kvinnekroppens åpenhet som gjør at noen mener at de har rett til å forsyne seg av den, og av samme grunn ikke hører hjemme i det religiøse lederskapet?

Sjokkbølger. 

Det siste året har metookampanjen skapt sjokkbølger over hele verden. Trakassering av kvinner framstår mer som regelen enn unntaket i visse miljøer. I andre miljøer, hvor en har trodd at alt har vært på stell, kommer det ene etter det andre for en dag, fra voldtekter til slibrige kommentarer og fysisk nærgående adferd som kvinner forventes å ta imot. «Såpass må du tåle» har flere fortalt at de har blitt møtt med når de har sagt ifra om utilbørlig oppførsel. At kvinner av mange først og fremst oppfattes som mennesker som skal være tilgjengelige, ikke bare seksuelt, men for andres behov generelt, ligger dypt i kulturen.

Et tvetydig ideal. Men tilgjengeligheten er like fullt et tvetydig ideal. Å være kvinne er en balansekunst mellom å være tilgjengelig, og å likevel gjøre seg så utilgjengelig at en ikke framstår som «løs». Det er i dette skjæringsfeltet mange av metoo-sakene har oppstått. Kvinner som har vist interesse for saker, arbeidsoppgaver og mennesker, har brått opplevd at interessen deres har blitt mistolka som seksuell tilgjengelighet.

Sosialantropologen Jorun Solheim utga i 1998 essaysamlingen Den åpne kroppen. Et av Solheims mange gode poeng er at kroppen skaper symbolske meningsstrukturer. Kvinnekroppen framstår som en kropp uten tydelige grenser. En ting er at den har én kroppsåpning mer enn menn. Men det forsterkes av at den er mykere og rundere i formene, kan bebos av barn, romme melk og inntas seksuelt. Derfor blir den noe som kan erobres, uten at kvinner selv får definere grensene. Den åpne kroppen er en sårbar kropp.

En utrygg kropp. 

Det aller mest tragiske ved dette er at mange jenter og kvinner lever i stor utrygghet, fordi kroppen deres stadig står i fare for å invaderes. Boko Harams bortføring av skolejenter for å gjøre dem til sexslaver og fødemaskiner er et av mange rystende eksempler. Voldtekt som krigsstrategi er et annet. Incest og seksuelle overgrep er enda flere. Den åpne kroppen er en utrygg kropp.

Men forestillinga om den åpne kvinnekroppen fører ikke bare til at den oppfattes som tilgjengelig. Det fører også til at den ikke oppfattes som passende overalt. Det gjelder særlig det religiøse rommet. En annen sosialantropolog, Mary Douglas, har i boka Rent og urent beskrevet hvordan forestillinger om hellighet oppstår. Ordet hellig er avleda av ordet hel. Helhet og guddommelighet henger sammen. Noe av det mest uhele som finnes, er kvinnekroppen. Den blør og lekker kroppsvæsker fra sine åpninger. Den utvider seg når den bærer barn, og den brister når den føder. Den er ukontrollerbar og uforutsigbar. I mange religioner er kvinner derfor ansett som uegna til å være religiøse ledere. Den åpne kroppen er en tabu kropp.

Menstruerende kvinner. 

Når diskusjonen om kvinnelige prester pågikk fra slutten av 1800-tallet, var dette forestillinger som skinte gjennom i en ellers tilstreba akademisk-teologisk diskusjon. Hva med menstruerende kvinner foran alteret? Og seksuelt aktive kvinner? Hva hvis de ble gravide? Eller kom i overgangsalderen? De siste tiåra har vi begynt å anse oss selv som fri fra den type primitive forestillinger. Likevel er dette så dypkulturelt at vi har dem med oss. Da vi fikk vår første kvinnelige biskop for 25 år siden, var det derfor flere sett av hindringer som måtte forseres, ikke bare de embedsteologiske og bibelteologiske: Kan en uhellig kvinnekropp uten tydelige grenser være religiøs leder?

«En gedigen horeforestilling i regi av Den norske kirke» ropte Børre Knudsen foran Hamar domkirke dagen da Rosemarie Køhn ble innsatt. De færreste vil uttrykke seg så sterkt. Men forestillingene om den åpne kroppen er likevel høyst levende overalt. Og det får stadig tragiske følger.

Trykket i Vårt land 16. mai 2018

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt