Spaltist Merete Thomassen

Førsteamanuensis

Den åpne kroppen

Hva er sammenhengen mellom metoo-kampanjen og utnevninga av Rosemarie Køhn i 1993?

Publisert: 16. mai 2018 / 1898 visninger.

Svaret virker opplagt: Misbruk og motstand mot kvinner. Hva om det handler om noe enda dypere? At det er kvinnekroppens åpenhet som gjør at noen mener at de har rett til å forsyne seg av den, og av samme grunn ikke hører hjemme i det religiøse lederskapet?

Sjokkbølger. 

Det siste året har metookampanjen skapt sjokkbølger over hele verden. Trakassering av kvinner framstår mer som regelen enn unntaket i visse miljøer. I andre miljøer, hvor en har trodd at alt har vært på stell, kommer det ene etter det andre for en dag, fra voldtekter til slibrige kommentarer og fysisk nærgående adferd som kvinner forventes å ta imot. «Såpass må du tåle» har flere fortalt at de har blitt møtt med når de har sagt ifra om utilbørlig oppførsel. At kvinner av mange først og fremst oppfattes som mennesker som skal være tilgjengelige, ikke bare seksuelt, men for andres behov generelt, ligger dypt i kulturen.

Et tvetydig ideal. Men tilgjengeligheten er like fullt et tvetydig ideal. Å være kvinne er en balansekunst mellom å være tilgjengelig, og å likevel gjøre seg så utilgjengelig at en ikke framstår som «løs». Det er i dette skjæringsfeltet mange av metoo-sakene har oppstått. Kvinner som har vist interesse for saker, arbeidsoppgaver og mennesker, har brått opplevd at interessen deres har blitt mistolka som seksuell tilgjengelighet.

Sosialantropologen Jorun Solheim utga i 1998 essaysamlingen Den åpne kroppen. Et av Solheims mange gode poeng er at kroppen skaper symbolske meningsstrukturer. Kvinnekroppen framstår som en kropp uten tydelige grenser. En ting er at den har én kroppsåpning mer enn menn. Men det forsterkes av at den er mykere og rundere i formene, kan bebos av barn, romme melk og inntas seksuelt. Derfor blir den noe som kan erobres, uten at kvinner selv får definere grensene. Den åpne kroppen er en sårbar kropp.

En utrygg kropp. 

Det aller mest tragiske ved dette er at mange jenter og kvinner lever i stor utrygghet, fordi kroppen deres stadig står i fare for å invaderes. Boko Harams bortføring av skolejenter for å gjøre dem til sexslaver og fødemaskiner er et av mange rystende eksempler. Voldtekt som krigsstrategi er et annet. Incest og seksuelle overgrep er enda flere. Den åpne kroppen er en utrygg kropp. 

Men forestillinga om den åpne kvinnekroppen fører ikke bare til at den oppfattes som tilgjengelig. Det fører også til at den ikke oppfattes som passende overalt. Det gjelder særlig det religiøse rommet. En annen sosialantropolog, Mary Douglas, har i boka Rent og urent beskrevet hvordan forestillinger om hellighet oppstår. Ordet hellig er avleda av ordet hel. Helhet og guddommelighet henger sammen. Noe av det mest uhele som finnes, er kvinnekroppen. Den blør og lekker kroppsvæsker fra sine åpninger. Den utvider seg når den bærer barn, og den brister når den føder. Den er ukontrollerbar og uforutsigbar. I mange religioner er kvinner derfor ansett som uegna til å være religiøse ledere. Den åpne kroppen er en tabu kropp.

Menstruerende kvinner. 

Når diskusjonen om kvinnelige prester pågikk fra slutten av 1800-tallet, var dette forestillinger som skinte gjennom i en ellers tilstreba akademisk-teologisk diskusjon. Hva med menstruerende kvinner foran alteret? Og seksuelt aktive kvinner? Hva hvis de ble gravide? Eller kom i overgangsalderen? De siste tiåra har vi begynt å anse oss selv som fri fra den type primitive forestillinger. Likevel er dette så dypkulturelt at vi har dem med oss. Da vi fikk vår første kvinnelige biskop for 25 år siden, var det derfor flere sett av hindringer som måtte forseres, ikke bare de embedsteologiske og bibelteologiske: Kan en uhellig kvinnekropp uten tydelige grenser være religiøs leder?

«En gedigen horeforestilling i regi av Den norske kirke» ropte Børre Knudsen foran Hamar domkirke dagen da Rosemarie Køhn ble innsatt. De færreste vil uttrykke seg så sterkt. Men forestillingene om den åpne kroppen er likevel høyst levende overalt. Og det får stadig tragiske følger.

Trykket i Vårt land 16. mai 2018

2 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Daniel Krussand

8 innlegg  1282 kommentarer

God beskrivning, gal analyse.

Publisert 8 dager siden
Merete Thomassen. Gå til den siterte teksten.
Noe av det mest uhele som finnes, er kvinnekroppen.

Dette er en gal analyse.  Kvinnekroppen er slik Gud har skapt den, fullkommen.

Det samme kan forøvrig sies om mannskroppen.  

Grunnen til #metoo er ikke kvinnens innbydende og åpne form, det er samfunnets totale mangel på moral rundt sex og samliv etter 1950.  Den seksuelle frigjøringen og oppløsning av kjernefamilien som det beste sted for oppvekst.  

Å blande dette sammen med kvinneprest-saken blir feil.  Kvinnens tjeneste i Guds rike er ikke begrunnet ut fra hennes månedlige blødninger.

#metoo er et naturlig resultat av den politikken samfunnet har presset fram de siste 70 år.


6 liker  
Svar
Kommentar #2

Eirik A. Steenhoff

19 innlegg  319 kommentarer

Publisert 8 dager siden

Feministisk teologi har en tendens til å bryte et viktig prinsipp for god debatt: Du skal ikke tillegge din meningsmotstander motiver. Å si at motstanden mot kvinnelige prester (og biskoper, og toppledere, og politikere, osv. osv) egentlig handler om "den åpne kroppen", kvinnens menstruasjon, "urenhet" osv., er ikke noe nytt. Ideen har blitt promovert av alle fra Kari Børresen til J Butler via Gyrid Gunnes, og sikkert de fleste systematikere på TF. Men den er fullstendig feilslått. Ingen prinsipiell motstander av kvinnelige prester – eller: tilhenger av et apostolisk embedssyn – motiveres av slike hensyn. I debatten fra slutten av 1800-tallet "skinte det likevel gjennom," skriver Thomassen, uten belegg. Denne typen "primitive forestillinger" har vi nå tatt et oppgjør med, men vi har dem med oss.

De østlige og katolske kirker kan virkelig ikke være klare for det opplyste syn på kvinnekjønnet og -kroppen som Thomassen representerer. De har jo fremdeles en forståelse av at Jesus innstiftet det apostoliske presteskapet som et embede for menn. Jeg minnes Kari Børresens (RIP) mange artikler om det samme tema, hvor hun kalte det katolske synet for "middelhavsandrosentrisme." Det var kanskje en måte å slippe unna med å på samme tid være opplyst nordboer og likevel katolikk.

Men dette er en så absurd og ugjenkjennbar fremstilling av det tradisjonelle kristne embedssynet som man får det. Og implikasjonen er altså at Boko Haram og konservative kristne har det samme kvinnesyn, med "stadig tragiske følger." Det er egentlig helt vilt, men er kledt i den velkjente, akademiserte feministretorikken, slik at den får et ferniss av kredibilitet. Det ville ha hjulpet om Thomassen og co tok seg bryet med å lese hvordan en tradisjonell luthersk, katolsk eller ortodoks teolog faktisk argumenterer i debatten (og nei, ikke ved å sitere Børre  Knudsen fra en demonstrasjon). Men jeg er redd demoniseringen av meningsmotstandere er halve poenget.

Det slår meg hvor langt grensene og debatten har blitt forskjøvet i Den norske kirke på svært få år. Retorikken som nå anvendes i forbindelse med kvinnelige prester, homoekteskapet, osv – alle de betente tingene – er blitt ekstrem og normalisert. Før var det i det minste et visst rom for konservativ skepsis og motytring. Eller? Når en ledende spaltist og akademiker som Thomassen skriver at kvinneprestmotstand "helt opplagt" er å ligne med Boko Haram og seksuell trakassering, er det samtidig kroken på døren for reell økumenikk. Hennes argumentasjon er så langt fjernet fra de faktiske teologiske begrunnelsene for det mannlige presteembedet at det ikke lenger er noen vits med økumeniske samtaler, om hun skulle være representativ. Og det frykter jeg at hun er (gitt den nåværende kirkeledelsen). Enhver økumenisk gudstjeneste eller dialog blir et tomt spill for galleriet når de underliggende synspunktene er blitt så radikalt forskjellige. Det er en svært trist utvikling i et land hvor vi har bygget opp så gode og stabile økumeniske relasjoner. Men det er enda tristere for Den norske kirke.

10 liker  
Svar
Kommentar #3

Bernt Torvild Oftestad

81 innlegg  144 kommentarer

Publisert 8 dager siden

Det er interessant at det her blir vist til Børre Knudsen. Has misjon fra slutten av 1970-tallet var å kjempe for at det ufødte menneskeliv skulle ha menneskeverd og livsrett. På den måten kjemper han ikke bare for fosteret, men for den kropp som bærer det frem. Forutsetningen for hans resonnement var den sosio-biologiske enhet mellom far-mor-barn. Kvinnebeveglsen kjempet for kvinnens frihet kroppslig og mentalt fra det foster som var i dets kropp. Av hensyn til denne frihet fikk hun rett til å få fosteret drept og statlig hjelp til å få utført en slik operasjon. Jeg kan ikke huske at noen kvinnelige prester sto opp for å redde den kvinnekropp som bar et foster under sitt hjerte. Det ville ha vært vanskelig. Man bekjempet jo patriarkatet i kirken. Å kjempe mot fri abort ble i samtiden sett på som et forsøk på å hindre kvinnens frihet fra et patriarkalsk samfunn. Det ble et vanskelig dilemma. I Den norske kirke i dag drar man med seg ikke bare dette dilemmaet, men har i stadig sterkere grad akseptert oppløsningen av den sosio-biolologiske struktur: far-mor-barn. 

Me-too-kampanjen kommer ikke i nærheten av det etiske grunnspørsmål: Det er ufrivillig og påtvungen sex man tar avstand fra og vil beskyttes mot. Men seksuelle handlinger basert på fri og informert  konsensus mellom partene er prinsipielt sett etisk akseptabel uansett kjønn etc. etc.. Når sex med dyr og mindreårige ikke er lovlig, skyldes det kort og godt at konsensus ikke foreligger. 

9 liker  
Svar
Kommentar #4

Jens Tomas Anfindsen

3 innlegg  45 kommentarer

Publisert 8 dager siden

Steenhoffs replikk er respektfull og inneholder relevante, saklige argumenter mot Thomassens innlegg. Kommer så Thomassen til å komme med et saklig argumentert motsvar? Av en eller annen grunn det er vanskelig å sette ord på, er det vanskelig å tenke seg at dette kommer til å skje. 

4 liker  
Svar
Kommentar #5

Eirik A. Steenhoff

19 innlegg  319 kommentarer

Publisert 8 dager siden

Jeg kjenner mange teologer, prester og legfolk i DNK med mange forskjellige meninger. Men det er mitt inntrykk at selv om denne typen såpass outrert feministisk hermeneutikk bejubles av eliten – institusjonsteologene og kirkeledelsen – deles den av svært få på grasrotplanet i Den norske kirke.

Derfor er det så bekymringsfullt at så få tar til motmæle mot det stadige trykket fra teologer som Thomassen. Hvis DNK er et reelt demokrati, som den hevder å være, bør det også være mulig å stå for et konservativt embeds- og bibelsyn uten å slås i hartkorn med Boko Haram og seksuelle overgripere.

På den annen side: Det er kanskje nettopp denne retoriske strategien som bidrar til å drepe debatten og stenge meningsmotstanderne ute. Dette er en del av demokratiets iboende og latente "myke despotisme" (Tocqueville). Innlegg som Thomassens bidrar til å skape en fryktkultur der dissentere ikke våger å ta til motmæle. Jeg tror at mange har tatt konsekvensen av denne kulturen og gått over til andre kirkesamfunn (nei, ikke til Den katolske kirke, men til en frikirke nær deg). Som resultat av dette blir Den norske kirke stadig mer ensrettet.

Det finnes ingen gode løsninger på dilemmaet. Men det finnes en mulighet – ja, et moralsk imperativ – til å etterlyse mer edruelige og sakssvarende argumenter fra ledende kristne spaltister og teologer i spørsmål hvor majoriteten av verdens kristenhet faktisk har et annet syn. Man kan gjerne være imot det katolske embedssynet; det var Luther også, på sitt vis. Men ikke kom trekkende med Boko Haram og kroppsvæsker og kroppshull og lat som om dette er gyldige argumenter imot de som deler det allment overleverte kirkelige synet på presteembedet. Det er ikke bare en total forvrengning av andres meninger, men direkte farlig for meningsskiftet i norsk kristen offentlighet. Jeg registrerer som mange andre at den tidligere så perifere ytterliggående feministteologien – hvor slike fortolkninger er gjengs vare – nå har krøpet seg innover og inntatt en posisjon nær sentrum i Den norske kirke. Der håper jeg ikke at den forblir. Men det betyr at medlemmer på grasroten må brette opp ermene og utfordre den dominerende teologien, gjennom kirkens demokratiske organer og den offentlige debatt.

7 liker  
Svar
Kommentar #6

Njål Kristiansen

144 innlegg  19614 kommentarer

Publisert 8 dager siden

Patriarkatet som styre- eller samfunnsform lar seg ikke lenger forsvare. I Norge er det avskaffet for lenge siden, og det er umulig å tenke seg en vei tilbake dit hvor kvinner skal finne sin plass på siden av det aktive samfunnet hvor bare menn deltar. Jeg vil tro at det er vanlig i dag å anerkjenne kvinners innsats på en bredere måte enn bare gjennom hennes husarbeid. Det kan være interessant å se hvilken vei noen vil anvise for å få kvinnene tilbake i et faderstyrt samfunn om det er det disse mennene virkelig mener. 

Ute i verden står patriarkatet mange steder veldig sterkt. Noen steder så sterkt at mannen eier både kvinner og barn, og kan gjøre hva han vil med dem. Han står i rettsstatens sted, eller opptrer på vegne av den ved at loven håndheves gjennom fars autoritet på svært mange områder. Et veldig privatisert samfunn på mange måter rent juridisk og familiepolitisk, men de føringer som samfunnet legger på mannen i huset er likevel svært autoritære gjennom at han kan bestemme over liv og død, og definere toleransereglene i hjemmet i langt videre forstand enn hva vi kjenner til i det som måtte være igjen av patriarkat i Norge i dag. 

Fra norsk side er vi med og bekjemper patriarkatet gjennom diplomatiske kanaler, gjennom kulturutveksling og ved å spre utdannelse til jenter og kvinner. Vil tilbyr studieplasser i Norge til kvinner fra u-land fordi disse skal kunne bli spydspisser inn i sitt hjemland som gjerne er patriarkalsk. Norsk offisiell politikk er at verden ikke skal være patriarkalsk. På en slik bakgrunn blir det viktig at det anerkjennes også av kirkesamfunnene at patriarkatets tid er over som samfunnsform, og at man må finne andre veier for statsstyret fremover. 

Min egen kirke har kommet lenger enn jeg trodde på dette feltet. Da jeg nylig leste Frans blandt ulvene, en biografi om pave Frans, er et betydelig kapittel viet til hvordan kirken organiserer seg i enkelte land. Sveits trekkes frem som et eksempel. Det er prestemangel så vel som bispemangel. Dette bøtes på gjennom at mange kvinner organiserer menighetsarbeidet der hvor det ikke finnes prest eller biskop. En gang imellom slenger en prestemann forbi og konsekrerer hostier slik at det kan avholdes messe uten prest med utdeling av sakramentet. Beretningen sier klart at kvinnene langt på vei har overtatt av den sveitsiske katolske kirken. De kan ikke vigsle, døpe eller begrave, men de har strukket seg langt for å hjelpe, som det heter, inntil en prest kan avse tid til å komme. Skriftemål er også utenfor deres domene, men de kan alltids tilby en god samtale med den som trenger det slik at vedkommende kommer seg gjennom til en prest foreligger. I det hele tatt beskrives en fiffig blanding av hva som er akseptert og ikke akseptert, og hvordan de innretter seg for å være bindeledd mellom leg og lærd i kirken. Og dette foregår 100 mil fra Roma, og med Vatikanets vitende. Det har ikke skjedd over natten, men kommet drivende som en løsning etterhvert som prestene har forsvunnet. Ut fra bokens beskrivelse tror jeg at selv i den katolske kirken kan patriarkatet bli avviklet og at vi vil se kvinnelige prester innen overskuelig tid. 

Svar
Kommentar #7

Marianne Solli

16 innlegg  1286 kommentarer

Publisert 8 dager siden

Jeg synes faktisk at M. Thomassen har sine ord i behold angående renhet/urenhet og kvinners særbehandlinger i vår kirke opp gjennom tidene. Jeg har drevet med slektsgransking i mange år, og ble nok endel forskrekket da jeg i kirkebøker fra 1800-tallet fant at alle  kvinner, som hadde født barn, måtte gjennomgå spesielle renselsesseremonier for å kunne delta i nattverden. Disse renselsesdatoene er tydelig oppmerket ved kvinnenes navn, og i enkelte tilfeller står det for eksempel Hans Hanssøns kone.

Svar
Kommentar #8

Marianne Solli

16 innlegg  1286 kommentarer

Publisert 8 dager siden
Daniel Krussand. Gå til den siterte teksten.

Dette er en gal analyse.  Kvinnekroppen er slik Gud har skapt den, fullkommen.

Det samme kan forøvrig sies om mannskroppen.  

Da ser jeg det sånn at det må jo være svært ugudelig å "pynte" på menns og kvinners kjønnsorganer ved den såkalte omskjæringen.

1 liker  
Svar
Kommentar #9

Eirik A. Steenhoff

19 innlegg  319 kommentarer

Publisert 8 dager siden
Marianne Solli. Gå til den siterte teksten.
Jeg har drevet med slektsgransking i mange år, og ble nok endel forskrekket da jeg i kirkebøker fra 1800-tallet fant at alle  kvinner, som hadde født barn, måtte gjennomgå spesielle renselsesseremonier for å kunne delta i nattverden.

Seremonien kalles "kirkeintroduksjon" ("churching" på engelsk), og var vanlig, sågar påbudt ved lov, frem til 1700-tallet. Kvinner som hadde født, skulle etter jødisk og kristen tradisjon holde seg borte fra tempelet/kirken i noen uker. I jødisk tradisjon fordi de var urene (jf. renhetsforskriftene i 3–4.Mos). I kristen middelalder besto ritualet i en velsignelse av kvinnen post partum, og hadde ikke noe med rituell urenhet å gjøre. Det som er forskrekkende for deg i dag, var i mange århundrer ikke spesielt forskrekkende for noen.

Det som blir spørsmålet i forbindelse med den aktuelle debatten, er om denne historiske praksisen – og mange andre – skal få lov til å forstås ut fra sin egen kontekst, eller om vi skal sitte her i 2018 og "konvertere" denne historiske kjensgjerningen til en tolkningsnøkkel som skal brukes til å lese fortiden og nåtiden på måte som bekrefter våre egne oppfatninger. Feministteologiens svar her er et soleklart ja – historien er full av kvinnediskriminering, og moderne skepsis til (f. eks.) kvinnelige prester må forstås ut fra denne historisk nedarvede diskrimineringen. Man forsøker til og med å knytte diskrimineringen til biologi (motstand til hva kvinnekroppen symbolsk representerer). Dermed overskrider diskrimineringen tid og rom, og alle menn blir skyldige i kvinnediskriminering, alltid.

4 liker  
Svar
Kommentar #10

Daniel Krussand

8 innlegg  1282 kommentarer

Publisert 8 dager siden
Marianne Solli. Gå til den siterte teksten.

Dette er en gal analyse.  Kvinnekroppen er slik Gud har skapt den, fullkommen.

Det samme kan forøvrig sies om mannskroppen.  

Både feminisme og feministteologi er unyttig.  Ingen av delene har gitt kvinner bedre liv.  Kommentarene her over viser at Merete Thomassens er på villspor.

Kvinner og menn som er harmoniske og forstår hensikten med to kjønn og som har akseptert og gleder seg over det kjønn de har, er lykkelige.  De behøver ikke å bevise noe, ei heller å kjempe for noe.  Jesus har satt dem fri!

Menn er heller ikke prester - de er Hyrder eller Lærere, og de er en kvinnes mann og har lydige barn.  

3 liker  
Svar
Kommentar #11

Marianne Solli

16 innlegg  1286 kommentarer

Publisert 8 dager siden

Takk for svarene, kommentar nr. 9 og 10! 

2 liker  
Svar
Kommentar #12

Søren Ferling

0 innlegg  4865 kommentarer

Kvinders kroppe er ikke 'åbne' i modsætning til mænds.

Publisert 8 dager siden

Den eneste forskel er kønsorganerne, som hos kvinden er inde i kroppen med delvis adgang gennem en åbning, mens mandens i det væsentlige er udenpå, hvad der er 'mere end åbent'.

Denne måde at synge halvkvædede viser på, er almindelig på venstrefløjen.

Hvad de siger, er på sin egen isolerede vis for så vidt rigtigt - det er bare irrelevant og usagligt i den brugte aktuelle sammenhæng.

Man kalder det vist 'framing'.

4 liker  
Svar
Kommentar #13

Bente Haukaas

48 innlegg  1452 kommentarer

Kvinneteologi, er den bra for oss (katolikker)?

Publisert 7 dager siden

Tror det trenges en kvinnelig katolsk stemme her: Jeg har lite til overs for feministteologien hvor Gud absolutt skal gjøres om til «hun». Den treenige Gud er verken kvinne eller mann, men Jesus som er mann, kalte ham «Far». Joda, selvsagt kan man bortforklare det med at det var vanlig på den tiden at opphøyde personer var menn. Siden en av personene i treenigheten er Far, ifølge Jesus, så blir det egentlig et interessant psykologisk spørsmål om kvinner som må gjøre Gud til «hun» har hatt et dårlig forbilde i sin biologiske jordiske far? Man kan like gjerne spørre om forholdet til mor? Var ikke mor et godt nok forbilde for dem? Hvorfor denne veldige interessen for den kvinnelige gud?

Joda, selvsagt kan man snu på det og spørre om det er noe galt i psyken til de av oss kvinner som ikke føler ubehag ved å kalle Gud for «Far». Er vi så store beundrere av det mannlige «lem»* at vi nesten bukker for det? Spørsmålene er interessante, men bør vel helst besvares i det private rom for hver enkelt.

Så var det de kvinnelige former og det ekstra hullet. For meg handler dette om hvordan Gud har skapt oss «i sitt bilde». Hvis man er interessert i St. Johannes Paul II**, så vil man finne ut at Gud har skapt våre kropper for at de skal passe sammen. Mann og kvinne utgjør i samleie den enhet som nesten blir bildet på Gud selv (skapelsen). Man skal innenfor ekteskapets rammer gi seg selv til hverandre av fri vilje. Ingen skal voldtas eller misbrukes på annen måte. Dét er misbruk av makt og har ingenting med det å gjøre at Gud, ifølge Jesus, er vår Far.

Som katolikk tror at Jesus innstiftet apostolisk suksesjon og at de 12 apostler var de første mannlige prester og biskoper. Dersom vi, i den katolske kirke, skulle følge etter Dnk og innsette kvinnelige prester og biskoper, så blir det feil at Kirken kalles brud.  En kvinne i Jesu sted med en brud, blir jo nærmest for et lesbisk bryllup å regne. Det vil være umulig for oss katolikker å inngå et slikt kompromiss på katolsk bakgrunn.

I Dnk har man valgt å tenke annerledes. Hos dem er ikke ekteskapet et sakrament. Det er en viktig forskjell. De kan med glede tolke Rosmarie Köhns utnevnelse som en seier for kvinner. Tror faktisk jeg syns det selv på den tiden. Jeg var nemlig da et passivt medlem av den daværende folkekirken og pleide å kalle meg selv for ikke-troende (slik Dnk fortsatt har det i dag. Mange av dens medlemmer tror ikke på Gud). Sakramenter hadde jeg lite greie på …

Joda, jeg har gått i kvinnetog, i sin tid, og kjempet for sekstimers dagen, lik lønn for kvinner og menn, flere kvinner i utdanning mm. På den tiden så trodde vi at vi kunne utgjøre en forskjell. Tror ikke noen av de som for 30 år siden gikk i kvinnetog så for seg en utvikling hvor dagens unge kvinner lurer på om de må eller ikke må ha samleie på første date. For oss handlet det mer om å ikke akseptere at kvinner var mindre verdt enn menn. Dét er vi ikke innen en kristen sammenheng! Det handler ikke om hvor mange huller vi har eller om formene våre. Vi er skapt i Guds bilde med de formene vi har og er elsket slik av Ham. At enkelte menn velger å misbruke kvinner eller sende slibrige meldinger for stå for disse mennenes egen regning (og fedrene deres). Som samfunn må vi ta avstand fra slikt og stadig legge til rette for at fedre blir gode forbilder for sine barn, dvs at både jenter og gutter føler seg elsket av far.

«Metoo»-kampanjene er viktige og vil alltid være viktige fordi man skal respektere et hvert menneskes grenser. Dette gjelder både innen kristen og humanistisk referanseramme. Uansett hva Jorun Solheim må ha ment om kvinnekroppens former, så føler faktisk jeg at min kropp har klare grenser. Hvordan kan jeg det? Det handler om hvordan jeg fortolker meg og min kropp. Der tror jeg også at vi som samfunn må legge til rette for at fremtidens kvinner lærer å sette pris på kroppen sin, få slutt på alt prestasjonspresset.

Jeg refererer til Stenhoff #9 når han snakker om tidligere tiders praksis: «Det som blir spørsmålet i forbindelse med den aktuelle debatten, er om denne historiske praksisen – og mange andre – skal få lov til å forstås ut fra sin egen kontekst, eller om vi skal sitte her i 2018 og "konvertere" denne historiske kjensgjerningen til en tolkningsnøkkel som skal brukes til å lese fortiden og nåtiden på måte som bekrefter våre egne oppfatninger.» For eget vedkommende: Jeg bryr meg ikke om praksis som er utgått på dato og som ikke styrer oss i dag!

Njål Kristiansen nevnte Sveits og kvinnelige kommunionsutdelere (nattverdsutdelere) uten prest der det ikke er nok prester. Dette er gammelt nytt. Slik har det vært praktisert lenge i USA i områder hvor det er for få prester. Som en midlertidig ordning er dette OK inklusiv lesningen og prekenen, men målet må jo være å utdanne nok prester, gjøre det å være katolsk prest til noe attraktivt igjen.

Selv har jeg vært både lektor og kommunionsutdeler (nattverdsutdeler). Vi har det slik i min menighet at både kvinner og menn som lekfolk kan utføre slike tjenester.

Jeg sluttet å være lektor fordi en (jeg gjentar en) person ikke likte måten jeg leste på (mens flere andre henvendte seg til meg og fortalte meg at de likte det når jeg leste). Den personen som ledet den gruppen av lektorer (vi har flere slike grupper) sendte beskjed til hele den lektorgruppen (som hørte inn under vedkommendes ansvarsområde) via e-post om at det var kommet EN klage på meg. Når noen gjør en slik feil (sender opplysninger om en person ut til flere personer) uten å be skikkelig om unnskyldning til både meg og de andre som ufrivillig ble dradd inn i noe de ikke hadde noe med å gjøre, så er det nettopp mine kvinnelige grenser jeg tar bruk ved å gå. Jeg er kvinne og da blir også mine grenser kvinnelige.  Det er klar tale om at slik behandler du ikke meg (hvordan kan man finne på å trakke på en av Guds elskede skapninger)! Jeg har ingen garanti for at det ble forstått slik jeg ønsket. Det er svært mange ulike kulturer i Kirken min og mange ulike forventninger. Men det er ikke poenget. Poenget er at man må handle i tråd med hvordan man opplever seg selv og sine grenser.

Opplever man seg som kvinne ikke bra nok, så syns jeg at man kanskje bør finne andre måter enn feminist teologien å kjenne seg bra nok på. Man kan kurse seg, gå i terapi eller hva som måtte passe, men å henge seg opp i former og huller syns jeg man bør holde seg for god til. Det bør begynne å bli sett på som litt gammeldags. Er det mulig at vi etter hvert kan legge bak oss dette feilsporet med kvinneteologi?

*I Sigmund Freuds drømmelære gis det mannlige lem symbolsk betydning som f.eks stokker, kirketårn, blyanter og ellers alt som minner om det mannlige lem.

**Love and Resposibility, Wojtyla K, 1981 (english version) London, (Reprinted in San Fransico, Ignatius Press 1993) (published for the first time in polish in 1960). Karol Wojtyla ble den senere pave Johannes Paul den II.

3 liker  
Svar
Kommentar #14

Njål Kristiansen

144 innlegg  19614 kommentarer

Publisert 7 dager siden
Bente Haukaas. Gå til den siterte teksten.
Njål Kristiansen nevnte Sveits og kvinnelige kommunionsutdelere (nattverdsutdelere) uten prest der det ikke er nok prester. Dette er gammelt nytt. Slik har det vært praktisert lenge i USA i områder hvor det er for få prester. Som en midlertidig ordning er dette OK inklusiv lesningen og prekenen, men målet må jo være å utdanne nok prester, gjøre det å være katolsk prest til noe attraktivt igjen.

Om vi bare ser på DKK er det naturligvis fint om det finnes nok menn med kall og at disse formes til prester. Dette er igrunnen underordnet den andre tanken jeg har rundt dette, nemlig at patriarkatet som styreform, uansett hvor det er, er utdødd. Jeg tror ingen kan anvise en veg hvor kvinnene finner tilbake til kjøkkenbenken. Jeg vil like å se noen anvise denne veien uten omveier og utenomsnakk. Hvor går den? Det er neppe snakk om en Europavei, men kanskje noen fjellstier? Jeg tror ikke det blir en enkel oppgave. 

Den franske forfattere Houellebecq anviste en vei for Frankrike ved at pga neglisjerende holdninger blandt makthaverne ga de frivillig fra seg makten til muslimene. Jeg kan si mye om hypotesen men nøyer meg med å si at den er morsom og usannsynlig, ja mer usannsynlig i dag enn da den ble lansert for to-tre år siden. Gjennom denne handlingen kom Frankrike tilbake til patriarkatet, men jeg er sikker på at det ikke er den veien som er den riktige å gå. Ved å sky eller hoppe over diskusjonen om patriarkatet gjør vi den samme feil som de maktmenneskene i Houellebecqs bok Underkastelsen gjør. Jeg regner med at vi ikke skal gå i den fellen. 

Svar
Kommentar #15

Bente Haukaas

48 innlegg  1452 kommentarer

Publisert 7 dager siden

Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva du mener, Njål. I den katolske kirke må det nødevendigvis bli et patriarkat fordi det er menn som er prester og biskoper. Når jeg sier det, så er ikke jeg en tilhenger av patriarkatet generelt. Det kunne ikke ramle meg inn!

Jeg tror nok at etter hvert som tiden går, så bør det ansettes folk i stillinger som kan gjøre det lettere å være katolikk. Jeg tenker bla på folk med konfliktløserkompetanse. Sånn som det er i dag hender det at mennesker uten formell kompetanse på forskjellige områder blir gitt ansvar for ting de egentlig ikke har greie på. Dét kan gjøre svært vondt for dem det måtte gå ut over.

Her i Norge er det flere konvertitter som er den eneste katolikken i sin familie. Det betyr at vi kanskje trenger folk som har ansvar for å sveise folk sammen slik at alle føler tilhørighet til Kirken reelt og ikke bare i navnet.

Mine synspunkter presentert ovenfor (#13) gjelder feminist teologien. Det var ikke ment som en hyllest til patriarkatet. Jeg tror det er viktig at unge jenter som føler seg usikre ikke hopper rett på feminist teologien, - at de kan trenge motforestillinger og kanskje tenker litt over grunnen til at vi har de kirkelige ordninger vi har.

God søttendes, Njål!

Nå må jeg gå. Tror neppe jeg får tid til flere svar i dag.

Svar
Kommentar #16

Tove S. J Magnussen

504 innlegg  2046 kommentarer

Løs på tråden

Publisert 2 dager siden

Nesten hver dag blir en person smittet av HIV viruset i Norge. Den sosiale kroppen, den leende elskende, åpne og mottagelige kvinnekroppen er under sterk sosial kontroll i Norge.  Mange "menn" bestemmer fortsatt mye- og de bruker makten sin til å forme kvinner i sitt bilde. "Utro" kvinner, ikke-seksuelle kvinner, mishandlede kvinner,-skylden er hennes egen. Man snakker aldri om følelser, tilfredshet eller glede. "Menn" vil heller bli blindet enn å gi sin kvinne noe de trenger. Den lystige muntre er en trussel for menn som hater kvinner. "Menn" elsker bare seg selv og sitt. De finnes mange svar om kvinner som de må finne ut av selv. Straffen for å leve ut sine drømmer som kvinne er fortsatt til stede. Barna blir våpen i forlengelsen av et brutt liv. Kvinners sin kompetanse blir stadig konfrontert. I arbeidslivet vil de ikke vedkjenne seg deres ferdigheter og viten. De blir sykemeldt.  Vi ser de samme tendensene i eldreomsorgen. De eldste i hierarkiet blir de lidende. "Mannen" vil ikke trå til side. Den største sosiale kontrollen merker de pårørende. Deres liv settes på vent. Det må en revolusjon til for å endre samfunnet. Forskning, kunnskap og forståelse er vesentlig å lytte til.

1 liker  
Svar

Lesetips

Kristne i samfunnsdebatten
av
Nils-Petter Enstad
rundt 19 timer siden / 371 visninger
1 kommentarer
Mørke skyer i horisonten
av
Anders Breidlid
rundt 19 timer siden / 97 visninger
0 kommentarer
Når Bibelen blir dystopi
av
Ole Jakob Løland
rundt 20 timer siden / 158 visninger
1 kommentarer
Evna til å tenkje konkret
av
Oddbjørn Heinum
rundt 20 timer siden / 83 visninger
1 kommentarer
Bistand til å bygge en grunnmur
av
Bent Høie
rundt 23 timer siden / 213 visninger
0 kommentarer
Merket mysterier
av
Rolf K Eckhoff
4 dager siden / 85 visninger
0 kommentarer
Åndens mangfold
av
Erling Rimehaug
5 dager siden / 3122 visninger
36 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Blokhus kommenterte på
Syria-krisen krever mer enn humanitær hjelp
33 minutter siden / 2887 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 1 time siden / 4843 visninger
Bjørn Abrahamsen kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 7 timer siden / 4843 visninger
Robin Tande kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 8 timer siden / 4843 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Når Bibelen blir dystopi
rundt 8 timer siden / 158 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 9 timer siden / 2360 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 10 timer siden / 2360 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 10 timer siden / 878 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Evna til å tenkje konkret
rundt 10 timer siden / 83 visninger
Frode Meland kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 10 timer siden / 4843 visninger
Terje Gjovaag kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 11 timer siden / 4843 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 11 timer siden / 878 visninger
Les flere