Verdidebatt

Kirkelig fellesråd - en blindtarm?

Hvis det skal være en grunn for å få betegnelsen blindtarm, finnes det mange blindtarmer både i det offentlige og i organisasjonslivet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

DET ER nestlederen i Kirkerådet som bruker betegnelsen blindtarm om fellesrådene. Han presiserer rett nok at det skyldes at rådene ikke har noen over seg som kan overprøve rådenes vedtak. Hvis det skal være en grunn for å få betegnelsen blindtarm, finnes det mange blindtarmer både i det offentlige og i organisasjonslivet.

Grunnen til at Vårt Land utfordre nestelederen er slik jeg oppfatter det en oppsigelsessak i Mandal menighet. Den saken kjenner jeg ikke  så den skal jeg la ligge.

Derimot reiser nestlederens kommentar en del både prinsipielle og pragmatiske spørsmål.

De som intervjues bruker de kjente argumentene fra tilsvarende diskusjoner i offentlige styringssystemer. Fellesrådene er mange steder små, de mangler kompetanse og er ikke profesjonelle nok.

Dette er  argumenter som går igjen i alle diskusjoner som dreier seg om sentralisering. De som forsvarer et system der beslutningen må sentraliseres, mener at lokal- regionalnivået mangler det meste.  Går en bak argumentene ser en snart at dette langt på veg er  kamp om makt mellom kirken sentralt og lokalnivået. Har en vært i nærheten av eller på kirkemøtet, kan en ikke ha unngått å oppleve denne kampen. En trenger heller ikke å ha lest sin Marx for å forstå og kunne analysere motsetningene.

I tillegg til maktkampen mellom kirken sentralt og lokal/regionalnivået, foregår det en kamp mellom profesjonsinteressene og lekkirken. Den kommer til uttrykk som at de valgte (lekfolket) mangler kompetanse og profesjonalitet. Etter at kirken fikk etablert et system med demokratisk valgte lekfolk, har denne konflikten ligget latent. Den dukker opp til overflaten med ujevne mellomrom. Det triste er at denne konflikten er uttrykk for mangel på tillit og respekt overfor kirkens demokratisk valgte.

Denne saken viser at en igjen må minne om at Den norske kirke ikke er en statlig institusjon som er en del av det norske velferdssamfunnet. Vi er ikke en offentlig institusjon på linje med skole og helse. Vi er et trossamfunn tuftet på frivillighet. Foreløpig er vi langt på veg finansiert av offentlige midler  Det er tilfelle også for store deler av resten av frivilligheten.

Vi har hentet inspirasjon fra det offentlige, og tillitsvalgte velges etter demokratiske valg der alle medlemmene (over en viss alder) har stemmerett. Viktige prinsipper  som vi må ta vare på. Det betyr at kirken som trossamfunn styrt av lekfolk, ikke skal sammenlignes med andre organisasjoner med massevis av ulike fagfolk. Dessuten betyr det at vi skal lære oss å ha tillit til dem som stiller til valg og som blir valgt. Det er aldri en fornuftig strategi hvis en vil forsvare en kirke ledet av lekfolk, å så tvil om deres vilje og kompetanse. Det er heller ikke en god måte hvis en har ambisjoner om å  engasjere flere inn i dette viktige arbeidet. Å kalle de valgte for å representere en blindtarm er ikke bygge opp om de  kirkelige valgte lokalt.

Vi må trolig innstille oss på at disse maktkampene vil pågå i flere år framover. Så lenge det finnes ressurser til å opprettholde flere styringslinjer vil kirken ikke bli presset til å effektiviser driften. Så lenge det finne medlemmer som mener at en demokratisk kirke er viktig og de er villig til å engasjere seg, vil frivilligheten leve. Dessverre er det ingenting som tyder på at kirken sentralt vil gi slipp på sine interesser og sin maktposisjon. Det er derfor nok med kamper å holde på med.

Det en ofte glemmer er at kirken lever sitt liv i menighetene der medlemmene lever sin liv. Kirken har faktisk ingen andre plasser å være. Dessuten er det en fantastisk plass å være med et budskap som sprenger grenser og som gir livsmot.

Rolf Reikvam

Tidligere stortingsrepresentant fra SV

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt