Rolf Reikvam

15

Kirkelig fellesråd - en blindtarm?

Hvis det skal være en grunn for å få betegnelsen blindtarm, finnes det mange blindtarmer både i det offentlige og i organisasjonslivet.

Publisert: 15. mai 2018

DET ER nestlederen i Kirkerådet som bruker betegnelsen blindtarm om fellesrådene. Han presiserer rett nok at det skyldes at rådene ikke har noen over seg som kan overprøve rådenes vedtak. Hvis det skal være en grunn for å få betegnelsen blindtarm, finnes det mange blindtarmer både i det offentlige og i organisasjonslivet.

Grunnen til at Vårt Land utfordre nestelederen er slik jeg oppfatter det en oppsigelsessak i Mandal menighet. Den saken kjenner jeg ikke  så den skal jeg la ligge.

Derimot reiser nestlederens kommentar en del både prinsipielle og pragmatiske spørsmål.

De som intervjues bruker de kjente argumentene fra tilsvarende diskusjoner i offentlige styringssystemer. Fellesrådene er mange steder små, de mangler kompetanse og er ikke profesjonelle nok.

Dette er  argumenter som går igjen i alle diskusjoner som dreier seg om sentralisering. De som forsvarer et system der beslutningen må sentraliseres, mener at lokal- regionalnivået mangler det meste.  Går en bak argumentene ser en snart at dette langt på veg er  kamp om makt mellom kirken sentralt og lokalnivået. Har en vært i nærheten av eller på kirkemøtet, kan en ikke ha unngått å oppleve denne kampen. En trenger heller ikke å ha lest sin Marx for å forstå og kunne analysere motsetningene.

I tillegg til maktkampen mellom kirken sentralt og lokal/regionalnivået, foregår det en kamp mellom profesjonsinteressene og lekkirken. Den kommer til uttrykk som at de valgte (lekfolket) mangler kompetanse og profesjonalitet. Etter at kirken fikk etablert et system med demokratisk valgte lekfolk, har denne konflikten ligget latent. Den dukker opp til overflaten med ujevne mellomrom. Det triste er at denne konflikten er uttrykk for mangel på tillit og respekt overfor kirkens demokratisk valgte.

Denne saken viser at en igjen må minne om at Den norske kirke ikke er en statlig institusjon som er en del av det norske velferdssamfunnet. Vi er ikke en offentlig institusjon på linje med skole og helse. Vi er et trossamfunn tuftet på frivillighet. Foreløpig er vi langt på veg finansiert av offentlige midler  Det er tilfelle også for store deler av resten av frivilligheten.

Vi har hentet inspirasjon fra det offentlige, og tillitsvalgte velges etter demokratiske valg der alle medlemmene (over en viss alder) har stemmerett. Viktige prinsipper  som vi må ta vare på. Det betyr at kirken som trossamfunn styrt av lekfolk, ikke skal sammenlignes med andre organisasjoner med massevis av ulike fagfolk. Dessuten betyr det at vi skal lære oss å ha tillit til dem som stiller til valg og som blir valgt. Det er aldri en fornuftig strategi hvis en vil forsvare en kirke ledet av lekfolk, å så tvil om deres vilje og kompetanse. Det er heller ikke en god måte hvis en har ambisjoner om å  engasjere flere inn i dette viktige arbeidet. Å kalle de valgte for å representere en blindtarm er ikke bygge opp om de  kirkelige valgte lokalt.

Vi må trolig innstille oss på at disse maktkampene vil pågå i flere år framover. Så lenge det finnes ressurser til å opprettholde flere styringslinjer vil kirken ikke bli presset til å effektiviser driften. Så lenge det finne medlemmer som mener at en demokratisk kirke er viktig og de er villig til å engasjere seg, vil frivilligheten leve. Dessverre er det ingenting som tyder på at kirken sentralt vil gi slipp på sine interesser og sin maktposisjon. Det er derfor nok med kamper å holde på med.

Det en ofte glemmer er at kirken lever sitt liv i menighetene der medlemmene lever sin liv. Kirken har faktisk ingen andre plasser å være. Dessuten er det en fantastisk plass å være med et budskap som sprenger grenser og som gir livsmot.

Rolf Reikvam

Tidligere stortingsrepresentant fra SV

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Daniel Krussand

18 innlegg  2003 kommentarer

Guds Rike?

Publisert over 1 år siden
Rolf Reikvam. Gå til den siterte teksten.

I tillegg til maktkampen mellom kirken sentralt og lokal/regionalnivået, foregår det en kamp mellom profesjonsinteressene og lekkirken. Den kommer til uttrykk som at de valgte (lekfolket) mangler kompetanse og profesjonalitet. Etter at kirken fikk etablert et system med demokratisk valgte lekfolk, har denne konflikten ligget latent. Den dukker opp til overflaten med ujevne mellomrom. Det triste er at denne konflikten er uttrykk for mangel på tillit og respekt overfor kirkens demokratisk valgte.

Partier er synd, maktkamp i Jesu legeme er også synd.  Demokrati i Jesu legeme er også utvilsomt synd ettersom Jesus er Hode for sin menighet og leder den ved «hvert bånd Han gir» og ved Den Hellige Ånds ledelse - til sine lemmer og til de Embedene Han har satt inn.

Kirken har en struktur som i stor grad skiller seg fra Bibelens veiledning, Ord og prinsipper.


2 liker  
Kommentar #2

Harald Hegstad

28 innlegg  54 kommentarer

Jeg beklager en uheldig metafor

Publisert over 1 år siden

Siden Reikvam baserer sitt innlegg på en bestemt tolkning av et uttrykk jeg brukte i et sitat i VL 14.5, vil jeg gjerne presisere at min uttalelse verken var ment som et bidrag til en generell mannjevning mellom lokal- og sentralnivå i kirken, eller noen kommentar til den aktuelle saken som var omtalt i samme nummer . I et lengre intervju med journalisten forsøkte jeg å forklare sammenhengen mellom de ulike nivåer og organer i kirken, herunder den manglende organisatoriske sammenhengen mellom fellesrådene og biskop/bispedømmeråd. Dette gir deg utslag på ulike måter, både i form av manglende klageadgang i personalsaker, og ved at fellesrådene ikke har noen representasjon i organer på bispedømmenivå og nasjonalt nivå. Underveis brukte jeg altså en sammenlikning som er egnet til å misforstås. Aller minst var det min mening å si noe negativt om det arbeid som utføres i fellesrådene, et arbeid som gjennomgående er av høy kvalitet. Begrepet "blindtarm" var ment som en beskrivelse av et organ som er godt forbundet i den ene retningen, men ikke i den andre, uten at det fra min side lå noe nedvurderende i det. Jeg innser at mange ikke oppfatter begrepet på denne måten. Derfor beklager jeg bruken av dette uttrykket.

Harald Hegstad

nestleder i Kirkerådet

Kommentar #3

Kjell Haugen

6 innlegg  1547 kommentarer

Presten og prosten..

Publisert over 1 år siden
Harald Hegstad. Gå til den siterte teksten.
godt forbundet i den ene retningen, men ikke i den andre

Og jeg som håpte at blindtarmen kunne bli knyttet opp imot prosten i den andre enden..

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 3517 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
17 dager siden / 2498 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
29 dager siden / 2477 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 2081 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1856 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
14 dager siden / 1690 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
2 dager siden / 1654 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
rundt 1 måned siden / 1525 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere