Verdidebatt

Fortvilelsens litterære fellesskap

De føder oss sittende overskrevs på en grav.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Å prøve å fortelle om døden er noe annet enn å fortelle om alle andre ting. Alle andre ting i livet vårt har utstrekning. Døden har ikke det», sier Bernhard Ellefsen i et intervju i Vårt Land i dag.

Dødsangsten driver ham til å søke fortvilelsens litterære fellesskap. Resultatet er boken Imot døden.

En bok som i sin tur minner om Etter oss – samtale på det siste (Spartacus forlag) av Anders Johansen. Her skriver Johansen om en kvelende dødsbevissthet som har forfulgt ham siden guttedagene, og hvordan han gjennom hele livet har slåss for ikke å la dette suge livsmotet ut av ham.

Johansen finner ingen trøst i religionens rekkverk. Kirkens bilder og ritualer oppfatter han som rent anstaltmakeri: «Vår tale om døden er full av metaforer som tjener til å holde realitetene fra livet. Når den sene alderdom kalles kveld eller høst, er det fint og poetisk, synes vi – ikke bare på grunn av solnedgangen og fargeprakten i høstskogen, men også på grunn av noen forsonende assosiasjoner til søvn eller dvale gjennom mørke og kulde før morgenen gryr og nytt liv skal spire. Tatt som språklig figur er det harmløst, men i livsfilosofisk sammenheng er det en utflukt og en unnvikelse».

Da er han snarere på lag med eksistensfilosofen Jean-Paul Sartre, som skriver: «Vi burde heller sammenlikne oss med en dødsdømt som sanker mot og forbereder seg på henrettelsen, og som gjør alt han kan for å klare å opptre med verdighet på skafottet, men som før det kommer så langt blir revet bort av spanskesyken.» Eller som det heter hos Samuel Beckett i Mens vi venter på Godot: «De føder oss sittende overskrevs på en grav».

Det er dette som er dødens tabu, mener Johansen. At klokkene ringer for deg – ikke alle andre. Som taleføre vesener har vi utviklet en haug med tilsløringsstrategier for å hanskes med alle andres død – men ikke vår egen. At jeg skal dø. Og at denne altomfattende intetheten – som ikke engang kan betegnes med ord – hver dag kryper litt nærmere.

Og at det er ingenting vi kan gjøre, annet enn å fornekte og fortrenge. Eller?

Alt forandret seg da jeg fikk barn, skriver Johansen. Nå kunne han gjøre noe for barnets skyld. Slik kunne han avlastes noe av den uutholdelige tyngden ved sin egen dødelighet. Intet menneske er en øy, hel og udelt i seg selv. «Kanskje er det noe slikt vi feirer ved juletider», legger han til.

Ellefsen følger ham et stykke på veien, og går med på at Ellefsens død er ikke bare hans egen. Den har «medeiere», som hans egne døtre:

«Det er noe av det paradokset jeg prøver å skrive om. Det vanligste forsøket på å forsone seg med døden, er trøsten i å si at dette skal ikke du oppleve uansett. Døden er ikke et så enkelt emne at man bare holder seg med ett perspektiv. Selvfølgelig er min død mine døtres problem, men tanken på at jeg ikke skal få se dem igjen er mitt problem nå. Det handler om dødsfrykt, ikke om å være død. Jeg har skrevet en bok om litteratur og livet. Da blir døden en sak for oss som lever, men selvfølgelig, du har rett, tar du noen skritt tilbake og ser stoisk på det, så er du borte og livet går videre.»

MODERERT UTGAVE AV EN TEKST FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22. MAI 2015.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt