Verdidebatt

Troskyldig til Dovre faller

Sekulærhumanismen står til knes i kristent tankegods. Faktisk er den ikke særlig sekulær i det hele tatt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

John Gray slo gjennom med boken Straw Dogs i 2002, og har siden spilt rollen som intellektuell provokatør med en blanding av bravur og selvtilfredshet. Hele tiden med en litt ertelysten vilje til å avkle menneskets artsjåvinisme – forestillingen om at vi gjør krav på en eksepsjonell plass i dyreriket og i Historien. Slik har Gray iscenesatt seg selv som den lille gutten i historien om keiseren uten klær: Han som våger å se tilværelsen i hvitøyet, der andre står og mumler.

Godtroende
I sin siste utgivelse, Seven Types of Atheism, er turen kommet til sekulærhumanistene. Og som vanlig legger Gray ingenting imellom: sekulærhumanistene er de mest troskyldige skapningene av dem alle. Der de kristne i det minste anerkjenner at de setter sin lit til et mysterium – har de gudløse sekulærhumanistene engang ikke kommet så langt: De har tatt Gud ut av ligningen, men tviholdt på rammeverket, som om dette står av seg selv. Tilbake står et skall, en «bastardisert» og «degenerert» versjon av den kristne troen. Ut med inkarnasjonen. Inn med «1750» og «opplysningstid».

Blant dem som får kjenne Grays klo er Sam Harris (fordi han forestiller seg at vitenskapen kan bygge bro mellom «er» og «bør»); Richard Dawkins (fordi han tror at religion er et sett hypoteser om verdens tilstand og løsøre, og ikke et forsøk på å finne mening i hendelser); og Steven Pinker (fordi han gjør regning uten vert og tjuvlåner det kristne løftet om frelse i tidens fylde).

Luftigere lovprisninger
Felles for alle tre er uviljen mot å ransake egne ståsteder. De tar simpelthen ikke sitt gudløse program på alvor, men kompenserer med enda luftigere lovprisninger: Som at verden beveger seg fremover og at menneskeheten virkeliggjør felles mål gjennom historien. Slike trosbekjennelser har Gray bare harselas til overs for. Dels fordi de er falske. Til trøst og inspirasjon, bevares, men påfunn ikke desto mindre. Og dels fordi de er kristne avleggere – overvintringer i et post-kristent univers.

For hvor kommer forestillingen om historiens stigende melodier fra – om ikke fra kristendommen? Eller at alle mennesker er like mye «verdt»? Eller at evangeliet om den liberale rettsstaten vil slå rot – bare det blir hørt? («Liberals persist in imagining that only ignorance prevents their gospel from being accepted by all of humankind – a vision inherited from Christianity.»)

Tett sammenvevd
Ikke dermed sagt at sekulærhumanismen driver plyndring på religionens gravlund. Om det er noe Gray vil til livs, så er det «den binære tankemodellen» om at «religion» og «ateisme» er gjensidig utelukkende. I virkeligheten er de tett sammenvevd. Gray viser til eksempler på «ateistiske religioner» (buddhisme, taoisme) og «mystikk-ateister» som Schopenhauer og Spinoza, hvis dragning mot tilværelsens ytterpunkt like gjerne kan omtales som «Gud».

Dertil viser han hvordan spetakkelet fra Dawkins og hans disipler kun er mulig innenfor en spesifikk kristen kontekst. De nye ateistene er ikke så mye på utsiden av kristendommen, som en mutasjon på innsiden av den, i den forstand at alle parter i debatten bekjenner seg til (1) forestillingen om at det finnes noe sånt som en universell sannhet, (2) at verden kan utforskes, og (3) at verden kan transformeres til det bedre.

Men slike ting tror vel alle på? Vel, ikke John Gray, som forfølger sin ateisme til sin logiske konklusjon: Historien er bare en opphopning begivenheter uten mål og mening. Den har ingen «lovmessighet» eller «retning», langt mindre en «kurs» som mennesket kan stake ut. Tider skal komme, tider skal henrulle, og det meste vil forbli som før: «Verden inneholder en rekke ulike regimer: liberale og ikke-liberale demokrater, teokratier, sekulære replikker, anarkier og tyrannier. Absolutt ingenting tyder på at det vil bli noe annerledes i fremtiden.»

Bøyer mot rettferdighet 
Dette er i sin tur Grays viktigste ankepunkt mot kristendommen. Ikke det ondes problem eller evangelienes inkonsistens, men det kristne historiesynet. Mer spesifikt kristendommens løfte om mening og sammenheng gjennom historien, at «universet bøyer mot rettferdighet», som Martin Luther King sa.

Gray er derfor som allergisk mot alle ideologier som lover fremgang og stigende konjunkturer. Ingenting rettlinjet kan komme ut av menneskehetens skjeve tømmer. Utopiene er ikke realiserbare. Ikke nå. Ikke her. Hvilket, ironisk nok, ikke er så fjernt fra det kristne menneskesynet, der Adam er en skapning som alltid, før eller siden, innhentes av sin bristfeldighet.

Så var det visst noen rester av det gamle rammeverket hos Gray også.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt