Kirkens svake stemme

Hvorfor tar dere ikke klart stilling? Viser hva vi kristne mener om den saken?

Da jeg var religions- og debattredaktør i Vårt Land kom slike spørsmål av og til. Som konstituert sjefredaktør får jeg dem oftere. De kommer fra engasjerte kristne, ofte ledere, som ønsker seg en stemme i offentligheten som målbærer deres standpunkter.

De ønsker støtte til Israel. Eller til palestinerne. Ja eller nei til selvbestemt abort, til likekjønnet vigsel, til en prioritert folkekirke, til samboerskap, til et tredje kjønn, til den katolske kirke, til klimatiltak, til flyktninger, til islam, for å nevne noen av temaene.

De mest overbeviste gir oss gjerne et lite spark på tampen, av typen: «Ikke rart opplaget går ned, hvis dere ikke mener noe klart om dette.»

Det er helt riktig at Vårt Land skal mene noe om mange spørsmål. Ikke alle, naturligvis. Hvis vi skulle meislet ut et tydelig ståsted i hvert eneste spørsmål kristne er uenige om, ville vi marginalisert oss selv og knapt hatt lesere igjen.

Derfor kvitterer jeg av og til med et spørsmål: Hvorfor skriver ikke du noe om dette selv?

Bak Ottosen

Selvsagt vet jeg at ikke alle har skriveferdighetens nådegave. Men spørsmålet er påfallende. Mange kristne deltar i den politiske og intellektuelle samtalen i samfunnet. Men ikke mange kirke- og organisasjonsledere. Særlig ikke fra lavkirkeligheten.

Misjonssambandet har én: Espen Ottosen. Resten av de lavkirkelige organisasjonene melder seg sjelden på i samfunnsdebatten. Det samme gjelder Frikirke-Norge.

De er ikke tause, men når de hever stemmen er temaet gjerne kirkelige, interne spørsmål. I samfunnsdebatten samler de seg bak Ottosen.

Det betyr ikke at folk fra disse organisasjonene er fraværende, men det er gjerne som privatpersoner, eller på vegne av et politisk parti. Ikke alltid kommer det tydelig fram om de ønsker å være en kristen stemme i offentligheten.

En annen oppgave

I Den norske kirke er det litt flere, fem-seks biskoper og noen prester. Samt enkelte bispedømmerådsmedlemmer og noen teologer fra MF og TF. Katolikkene har også noen meningssterke representanter, men synspunktene kommer sjelden fra offisielt hold.

Men lavkirkeligheten er altså desidert vanskeligst å få på banen. Når vi ringer dem vil de nødig bli forbundet med sterke meninger i offentligheten. Deres oppgave er å forkynne evangeliet og bygge menighet.

Jeg skjønner dem. Er det egentlig jobben til en bedehusleder eller pastor å ytre seg om samfunnsutviklingen? Det er ikke sikkert. Noen må ta seg av enkeltmenneskets åndelige velferd. Hvem skal gjøre det, om ikke kristne forsamlinger? Hvis et samfunnsengasjement hindrer det, hva er egentlig viktigst?

Riktignok greier noen å kombinere sosialetisk debatt og pastoral tjeneste i en litt Martin Luther King-aktig stil, men da må vi gjerne til sosialt engasjerte menigheter i slumstrøk utenlands.

Utvidet forståelse

Det skjedde noe i Cape Town i 2010 som kunne endret dette. Evangelikale kristenledere tilknyttet Lausanne-bevegelsen samlet seg om en utvidet forståelse av begrepet misjon. Det innebærer ikke bare evangelisering, men også å «demonstrere Guds rikes verdier og makt når vi arbeider for rettferdighet og fred og har omsorg for Guds skaperverk», som det heter i Cape Town-erklæringen.

De gjorde det til kirkens kall å være samfunnsengasjert. Ikke at dette var nytt, men mange kunne bevitne at det var underkommunisert.

Man har drevet diakonal virksomhet i alle år. Også det er et samfunnsengasjement. I Norge har den evangelikale lavkirkeligheten drevet sitt sterke arbeid gjennom organisasjoner som Frelsesarmeen, Evangeliesenteret, Blå kors og Maritastiftelsen.

I dag står mange karismatiske menigheter bak en kraftfull innsats mot moderne slaveri. Filip Rygg i Skaperkraft har gjort sitt til å utvikle dette engasjementet fra det diakonale til det politiske. Med Øyvind Håbrekkes stemme har tankesmien blitt enda mer synlig. Vi skal heller ikke glemme organisasjoner som Menneskeverd og Familie og Medier.

For ikke å glemme utenlandsmisjonen. Den står direkte og indirekte bak demokrati- og helseutvikling i mange av verdens land. Eller det partipolitiske arbeidet i Norge. KrF har rekruttert fra hele Kristen-Norge gjennom sin historie. Men da snakker vi partipolitikk med bundet mandat.

Kvalbeins strategi

Det jeg etterlyser er imidlertid hele kirkens stemme i samfunnet. At også frikirker og bedehusorganisasjoner målbærer «Guds rikes verdier» på kirkens vegne. Ikke i form av normative proklamasjoner som ikke lar seg diskutere, men faren for det er ikke overhengende. Indremisjonsforkynneren Arild Ove Halås, som for noen uker siden tok avstand fra den drøye tonen blant enkelte konservative kristne, er langt mer representativ for disse miljøene enn dem han med god grunn kritiserer.

Problemet er at lavkirkelige ledere stort sett er defensive. Man svarer når man blir angrepet, men det stopper gjerne der. Derfor blir gjerne ordene «bedehus» og «frikirke» forbundet med høyrevridde politiske holdninger, intoleranse og dømmesyke.

Jeg anbefaler den tidligere Fast Grunn-redaktøren Jon Kvalbeins strategi. På 80- og 90-tallet var han opptatt av å trekke unge ledere inn i samtalegrupper der aktuelle samfunnsspørsmål ble diskutert, og der man oppfordret hverandre til å delta i debatten. Kanskje kom det ikke så mye ut av det, men det kom i hvert fall en Espen Ottosen.

Hadde alle kristne organisasjoner og frikirker levert en Ottosen av hvert kjønn i framtiden, ville det begynt å monne.