Kommentar

Heaven and sky

Hvor er himmelen? Hvis vi ikke kan svare på det, blir budskapet på Kristi Himmelfartsdag ganske luftig.

Debatten som har gått her på Verdidebatt og delvis i Vårt Land i anledning feiringen av Kristi Himmelfartsdag, har for en stor del handlet om av avmytologisering og om hvorvidt teologene avskriver det overnaturlige. Men etter min mening er det på siden av poenget. Det er ikke fordi det er noe overnaturlig ved at Jesus løftes opp i skyene at det er et problem for vår tids mennesker. Det er fordi vi vet at himmelen ikke er der oppe i skyene - slik vitsetegnerne fortsatt ynder å tegne det. Om vi bygger opp under slike forestillinger, blir forkynnelsen en vits.

Forvirringen blir ekstra stor i Norge, fordi vi bare har ett ord for begrepet himmel. På engelsk har man derimot både «sky» og «heaven», og da blir det lettere å se at det snakkes om to forskjellige ting. Det første er den blå hvelvingen vi ser over oss om dagen. Det andre er et navn på Guds bolig. Dersom vi snakker som om det er samme sted, blir det misforståelser.

Hvor er så Guds himmel? Det gir himmelfartsdagen en god forklaring på. Himmelen er nemlig her. Gud er oss nær. «Hvor kan jeg fly fra ditt åsyn», som salmisten sier det. Men himmelen er skjult som av en sky. Vi er skilt fra å erfare Guds nærvær fullt ut.

Ved himmelfarten ble også Jesus skjult av skyen. Han gikk til den andre siden av skyen. Han forsvinner ikke herfra, men han er ikke lenger synlig til stede på samme måte. Han er heller ikke bundet av stedet på samme måte lenger, men er blitt allestedsnærværende. Jesus er hos oss, tilgjengelig over alt. Det himmelfartsdagens første budskap.

Kirken forkynner også at Jesus sitter ved Guds høyre hånd, altså på Guds tronstol. Han er på den andre siden av skyen. Men han er herre over verden. Også dette er skjult for oss - for himmelriket har ikke brutt fullt gjennom. Men vi kan ha en fortrøstning til at han til sjuende og sist har kontrollen og skal føre historien til en god ende. Det er himmelfartsdagens andre budskap.

Det tredje himmelfartsdagen sier, er at Jesus skal komme igjen «på samme måte». Da blir altså skyen tatt bort. Som Paulus sier det: «Nå ser vi som i et speil, en gåte. Da skal vi se ansikt til ansikt».

Vårt håp er knyttet til oppstandelsen. Jesus ble ikke borte etter oppstandelsen. Han fikk en annen slags kropp. Etter himmelfarten kan vi vanligvis ikke se ham, men det betyr ikke at hans kropp er borte. Han er hos oss, og på denne siden av skyen manifesterer hans kropp seg i den kristne menigheten.

Derfor gjør vi en alvorlig feil om vi plasserer himmelen et annet sted. Jesus er ikke et annet sted. Han er her, men han er på den andre siden av skyen. Vår forventning er at han skal komme tilbake gjennom skyen og ha himmelrikets fulle krefter med seg, slik at jorden blir nyskapt. Han er fart opp til himmelen. Og det nye Jerusalem skal komme ned til oss. Men vi må ikke i denne sammenhengen gjøre "opp" og "ned" til stedsbetegnelser. Det kunne man gjøre i andre tiders verdensbilde. Men vi kan også tenke på det som kvalitetsforskjell - der det opphøyde er hvor Gud bor.

Jeg tror det er feil å låse seg i en falsk konservatisme som helliggjør et forlatt verdensbilde der Guds bolig er oppe i himmelen og Jesus har dratt fra oss dit. Vi kan tro på himmelfarten uten å forkaste det vi vet om hvordan verden ser ut.

Jeg har skrevet mer om dette i siste nummer av Strek.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar