Starten på åpenhet om journalisters tro?

Journalisters livssyn var ett av temaene da medieundersøkelsen ble presentert på Nordiske Mediedager i år. Selv om det kun stilles ett spørsmål om dette i undersøkelsen, er det å håpe at det signaliserer en begynnende åpenhet om tro og livssyn.

Tro & Medier har i flere år påpekt behovet for en presse som tar menneskers livssyn på alvor. I 2013 skrev vi kommentaren «Livssyn i journalistisk blindsone» i forbindelse med Nordiske Mediedager: «For å utøve vesentlig journalistikk, må man forstå samfunnet. (…)Når kunnskap og forståelse er fraværende, oppstår fordommer og feilaktige stereotypier. Om dette er en reell blindsone, kan det i lengden undergrave journalistenes troverdighet, da de dermed mister evnen til å forstå og speile samfunnet vi lever i.»

Personlig, ikke privat. 

I 2016 skrev vi i kommentaren «Hva tror journalisten på?»: «Det er helt riktig at menneskers livssyn er en personlig ting. Men det er ikke privat. Det påvirker vårt liv i offentligheten, og da må journalister og redaktører gå foran i åpenhet på dette området.»

Og i 2017 fulgte vi opp i kommentaren «Vi trenger journalister som forstår kristen tro»: «På Nordiske Mediedager var livssynsaspektet dessverre fraværende. Betegnende nok. I rekken med glimrende foredrag og paneldebatter hadde det vært bra om programmet også kunne satt journalisters livssynsforståelse i fokus.»

Livssynet fungerer som linser vi ser verden gjennom, der vi vurderer hva vi anser som rett og galt, viktig og uviktig. Hva er verdt å skrive om? Hvilken vinkling ønsker vi å gi det? Hvem skal vi intervjue, og hva ønsker vi fra dem? Det er en rekke sentrale vurderinger som blir gjort i redaksjonen – og som ubevisst eller bevisst også preges av journalistens og redaktørens livssyn.

Tallet er høyt. 

Årets medieundersøkelse viser at 74 prosent av journalister svarer nei på spørsmålet om de bekjenner seg til en bestemt religion. Dette tallet er høyt og reiser en rekke nye spørsmål. For så lenge dette er det eneste spørsmålet som stilles, blir det synsing å analysere hva som ligger bak disse tallene. Hvor mange av disse vil kalle seg ateister? Hvor mange vil kalle seg religiøse, men ønsker ikke å knytte seg til en bestemt religion? Hvem har en religiøs bakgrunn – og hvordan er deres generelle forhold til menneskers religiøse tro?

Spørsmålene er mange, og det er nødvendig å få satt søkelyset på det, øke bevisstheten og åpenheten om det. Slik kan vi få en opplyst debatt om hvordan dette preger journalistikken.Når pressen undervurderer hvordan dette preger journalistikken, står vi i fare for å få en form for maktmisbruk, der man bevisst eller ubevisst bruker mediearenaen til å påvirke publikum med sitt livssyn.

Viktig, men neglisjert. 

Et annet moment som understreker viktigheten av bevissthet rundt livssyn i journalistikken, er at vi lever i et flerkulturelt samfunn. Her er både institusjonalisert tro og livssyn generelt et sentralt aspekt i viktige samfunnsanliggende. Da er det innlysende at vi både trenger en presse som er åpen om sitt livssyn, som påvirker journalistikken, samt en presse som forstår andre menneskers religiøse og sekulære tro og hvordan det påvirker samfunnet vi lever i.

Jeg er glad for at de i medieundersøkelsen har tatt med spørsmålet om journalister og redaktører bekjenner seg til en bestemt religion. Håpet er at årets spørsmål er et skritt i å anerkjenne at journalister og redaktører også har et livssyn – og at vi i neste års medieundersøkelse får flere spørsmål som belyser et viktig, men neglisjert, område i journalistikken.

Trykket i Vårt land 7. mai 2018