Det paulinske speilet

I Vårt Lands hyllest til det venstreradikale frigjøringsprosjektet fra 1968 i lederartikkelen for 7. mai, står det at 1968-opprøret uttrykte «en sterk solidaritet på tvers av landegrenser, altså hva kritikere som Kaj Skagen og Terje Tvedt nedsettende kaller 'godhetsregime' og 'tredjeverdenisme'».

Jeg har aldri brukt begrepet «godhetsregime».

Såvidt jeg vet ble dette begrepet introdusert av historikeren Terje Tvedt i boken Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt fra 2003. Der betegner «godhetstyranni» ikke «solidaritet på tvers av landegrenser», som Vårt Land skriver, men en særlig tenkemåte som virker undertrykkende gjennom sin makt til å definere hva som er moralsk riktig og dermed «det gode» i politikken.

Ideologisk monopol. Begrepet «godhetstyranni» innebærer altså hos Tvedt ikke noen kritikk av nestekjærlighet og godhet, ikke engang av solidaritet over landegrensene. Det handler tvert imot om ideologiske forhold, hvor én gruppe har tilkjempet seg ideologisk monopol på hva som er moralsk godt i politikken, uten hensyn til om denne politikken rent konkret fører til godt eller ondt for de konkrete menneskene.

Et godt eksempel på hva «godhetsregime» betyr, er den måten begrepet brukes i Vårt Lands leder til moralsk utdefinering av andres synspunkter.

Vårt Land har også misforstått begrepet «tredjeverdenisme». Det er en oversettelse av det franske tiers-mondisme. Jeg bruker det i boken Norge, vårt Norge som betegnelse på et verdensbilde der den sosiale og økonomiske klassemotsetningen er blitt erstattet med motsetningen mellom rike og fattige nasjoner, i praksis mellom «Vesten og resten».

I Norge fikk tredjeverdenismen sitt gjennombrudd i 1970- og 80-årene, ganske riktig som en følge av ungdomsopprøret på 1960-tallet. Bevegelsens ideologi kunne settes på en enkel formel: I vår historiske epoke er det frigjøringsbevegelsene i den tredje verden som leder an i kampen mot vestlig imperialisme og global kapitalisme, og når arbeidere og intellektuelle i Vesten slutter seg til denne internasjonale kamp på opprørernes side, kjemper de for sin egen frigjøring.

Denne tredjeverdenismen hadde sitt organisatoriske sentrum i AKP(m-l). Men i popularisert form fikk den langt bredere nedslag. Både Jan Myrdals En illojal europeers bekjennelser (1970) og Jens Bjørneboes Stillheten (1973)uttrykker mange elementer av tredjeverdenisme.

Moralsk gjeld. Hovedpunktet i en popularisert tredjeverdenisme er at den vestlige verden alene er skyld i den fattige verdens nød og i økologiske forstyrrelser som forurensning og klimaforandringer, og derfor har pådratt seg en moralsk gjeld overfor resten av verden.

Dette har selvsagt en viss berettigelse.

Men samtidig har tredjeverdenismens kritikk av Vestens makt og maktmisbruk ført til nedvurdering av mennesker med europeisk avstamning. For eksempel beskrev den algeriske forfatteren Franz Fanon verden fra de kolonisertes synspunkt som «bebodd av to forskjellige arter», nemlig rike og fattige, og hvor velstand og nød var fordelt etter hudfarve. I Bjørneboes Kruttårnet og Stillheten er menneskehetens ondskap alltid en europeisk ondskap.

Det er gjenganger i vestlig litteratur og tenkning å betrakte moderne vestlige mennesker som mindre autentiske og mer kunstige enn menneskene i «den tredje verden». Et klassisk eksempel på dette er den østerrikske journalisten og forfatteren Leopold Weiss, som etter sin konversjon til islam under navnet Muhammad Asad skrev den sin berømte selvbiografi The Road to Mecca, hvor han skrildrer det vestlige menneske som ulykkelig, splittet og rotløst, satt opp mot det arabiske menneskets helhet og sikkerhet.

Som i et speil. Johan Galtungs interessante Kan vi lære av kineserne? (1975), hvor han mot slutten av boken tviler på at han ville bo i Maos Kina, «ikke fordi det er noe vesentlig galt ved landet, men fordi vi er redde for at vi selv ikke ville strekke til», er et norsk eksempel på slik oppvurdering av det «det fremmede» i forhold til det vestlige.

Det er flere grunner til at vi bør bli oss bevisst hvordan vi ser verden med slike ideologiske briller. Den mest opplagte er at ideologiene fører til at vi forveksler verden med våre forestillinger om den.

Vi kan kanskje aldri helt se verden direkte som den er «i seg selv». Kanskje ser vi alltid «som i et speil», som Paulus sier.

Men bevisstheten om dette bør føre til en vedvarende selvkritikk. Til og med «sekstiåtterne» bør øve seg på dette. Det er aldri for sent å begynne med selvkritikk. Ingen generasjon bør hele livet tro at den er den første som ser verden uten det pauliske speil for øynene.

Trykket i Vårt land 9. mai 2018