Unyansert bistandskritikk

Av Sebastian Blomli, seniorrådgiver utdanning, og Ragnhild Nordvik, seniorrådgiver utviklingspolitikk, Redd Barna

Vi er glade for at Anders Breidlid i sine innlegg 13. og 28. april er opptatt av bedre kvalitet i utdanningen i lav- og mellominntektsland. Redd Barna deler hans bekymring for at utdanningen som tilbys i mange tilfeller ikke er tilpasset lokale språk og kontekst. Vi ser i vårt arbeid at det går negativt ut over barns læring.

Der vi skiller lag med Breidlid er i den overordnede forståelsen av hvor ansvaret og løsningene ligger. Der utdanningen som tilbys er dårlig tilpasset lokale forhold er det utdanningssystemet som er problemet, ikke bistandsgiverne. Reformer må derfor skje på nasjonalt nivå, i utdanningssystemene i de enkelte land. Å tro at utdanningsinnholdet bestemmes av bistandsgiverne, er å undergrave og frata myndighetene det ansvaret de har.

De store endringene. Breidlid etterlyser en «radikal omlegging av norsk bistand til utdanning», men ser ut til å overse de store endringene som all bistand har gjennomgått de siste 10-15 årene. De aller fleste bistandsmottakere og -givere undertegnet i 2005 Pariserklæringen om bistandseffektivitet, som legger vekt på nasjonalt eierskap og understreker at det er de nasjonale myndighetene i mottakerlandet som står ansvarlige overfor sin egen befolkning. For utdanningsbistanden så betyr det at god praksis i dag er at ulike givere koordinerer seg for å gi sin bistand som støtte til større planer som omfatter hele utdanningssektoren i mottakerlandet, og som «eies» av utdanningsmyndighetene i landet.

Samtidig er norsk utdanningsbistand også mangfoldig. Vi er mange ulike aktører som jobber i svært ulike kontekster. I krise- og konfliktsituasjoner jobber Redd Barna etter humanitære prinsipper for å nå ut til de mest marginaliserte barna, også i områder der myndighetene ikke har tilgang eller når ut. Norsk akademia er selv en bistandsaktør og kanaliserer en vesentlig andel av utdanningsbistanden.

Det nasjonale eierskapet. Skjeve globale og regionale maktforhold gjør at vi ofte må stille spørsmål ved hvor reelt det nasjonale eierskapet er - samtidig er det viktig å minne om at utdanningsbistand utgjør en svært liten andel av de fleste lands totale utdanningsutgifter. I perioden 2011- 2013 utgjorde bistand omtrent 1,5 prosent av de totale utdanningsutgiftene i lav- og mellominntektsland (1 prosent om vi inkluderer Kina). For lavinntektslandene er bistand fremdeles avgjørende for deres budsjetter, og utgjør i snitt litt over 20 prosent. Selv de mest bistandsavhengige dekker altså 80 prosent av utdanningsutgiftene selv.

I Redd Barna deler vi Breidlids bekymring for altfor dårlig kvalitet i utdanningen som tilbys i mange land. Vi ser at det er de mest marginaliserte barna som rammes hardest av dårlig utdanning - de fattigste barna, jenter, barn på flukt, funksjonshemmede, foreldreløse barn og etniske og språklige minoriteter. Selv om de globale Utdanning for alle-målene også inneholdt et mål om kvalitet i utdanningen, så hadde tusenårsmålene et for stort fokus på tilgang til utdanning på bekostning av kvalitet. Redd Barna og mange andre slo alarm om det vi kalte læringskrisen - altså at barn går på skolen uten å lære - allerede tidlig på 2000-tallet. Nå har de nye bærekraftsmålene klare indikatorer for også å kunne måle utdanningskvalitet og læring. Det er stor enighet internasjonalt om hvor viktig dette er.

En virkelighet de gjenkjenner. Men hva kan vi så gjøre for å sikre mer inkluderende og gode utdanningssystem? Vi ser hver dag at barna lærer best når undervisningen foregår på et språk de kjenner og når den relaterer seg til en virkelighet de gjenkjenner. Vår erfaring er at det er en aktiv og levende diskusjon om kvalitet og utdanningsinnhold blant norske bistandsaktører. Samtidig ser vi også sterk motstand i mange land mot å bruke lokale språk og innhold i undervisningen, både av praktiske grunner som mangel på materiell og lærere, og av ideologiske grunner, som overbevisning om at god utdanning må være på engelsk eller fransk og ha et vestlig perspektiv.

Systemendringer må drives fram av nasjonale aktører - foreldre, lærere, lokalsamfunn og organisasjoner. I Redd Barna samarbeider vi med lokale og nasjonale myndigheter, skoler og lokalsamfunn og prøver å legge forholdene til rette for at foreldre, elever og lærere blir involvert og hørt når de legger fram sine erfaringer og forslag til hva de trenger. Vi vil gjerne ha et enda sterkere samarbeid med relevante fagmiljøer også i Norge, så lenge vi er enige om at de viktigste idédugnadene ikke vil finne sted her.

Trykket Vårt land 9. mai