Avhengig av avgrunnen

I boka Andre reiser forteller Finn Skårderud om mannen som vil slutte å røyke. Men han klarer det ikke. Gradvis går det opp for ham hva som er problemet. For når han skal slutte, blir den siste siggen ekstra god. Han nyter den som, ja, som om det var hans siste.

Og nettopp derfor får mannen en ny avhengighet: Han blir avhengig av å slutte å røyke. Uten å prøve å slutte – og si til seg selv at den siggen han røyker er den siste – oppnår han ikke den vanvittige nytelsen som han nå er blitt kjent med.

Mannen blir rett og slett rusa på å slutte å røyke. Han innser at han faktisk må slutte å slutte å røyke, hvis han skal klare å slutte å røyke.

Synlig død. Jeg har mange venner som driver med basehopp, frikjøring, klatring og diverse andre varianter av det som kalles ekstremsport. Mange tror at dette er folk som ikke har livet kjært. De forstår ikke at noen kan ta rennafart og løpe utfor et fjell.

Men for dem som elsker å gjøre det, handler det i stor grad om å kjenne på hvor verdifullt livet er. Mange klarer ikke å få den følelsen uten at jevnlig oppsøker sonen mellom liv og død.

Først når døden blir en synlig del av livet, klarer de å ta inn over seg hvor fantastisk livet egentlig er. Og denne intense følelsen ønsker de ikke å miste igjen. Da oppleves det som om de mister livet litt, mens de har det.

Oppdaget magien. To ganger har jeg intervjuet Karina Hollekim. Hun var en pioner blant verdens kvinnelige basehoppere. Så gikk det galt. Hun smalt i bakken uten at skjermen åpnet seg som den skulle.

«Jeg elsket å hoppe ut. Nøt å mestre frykten. På kanten av stupet ble alle hverdagsproblemer til bagateller. Det ga meg et lykkekick jeg ble helt avhengig av», forteller Hollekim.

Hun vet det nå, det som mange ennå har til gode å erfare selv:

At det finnes opplevelser som trenger inn i oss med så voldsom styrke at de for kortere eller lengre tid bryter ned alt det som tidligere gjaldt.

Nylig skrev jeg om en mann som gikk gjennom isen på en fredelig skitur. Liggende i isvannet trodde han at han skulle dø. Det ble et vendepunkt og gjorde sterke ting med livet hans etter at han ble reddet.

Videre utover våren kan Vårt Lands lesere glede seg til å lese om mannen som fikk hjerneslag, helt ut av det blå. Og om skikjøreren som ble tatt av snøskred og lå fanget i seks timer. Begge to forteller at møtene med døden har gjort livet rikere. At de har oppdaget magien i de små tingene som så lett kan avfeies som hverdagslige.

For: Når alt er normalt, da har vi grunn til å feire.

Uunngåelig. Hvorfor dukker tankene på døden opp så ofte? spør forfatteren Bernhard Ellefsen i den ferske boka I mot døden. For ham handler det ikke mest om frykten for en ulykke, eller dødelig sykdom. Snarere dreier det seg om en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss.

«At det som gjenstår krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og at det ikke er til å unngå», skriver Ellefsen. Og legger til:

«Jeg vet akkurat hva jeg er redd for. Jeg er redd for å miste den verden som er min».

Brenner det? For de fleste ligger det et stort eksistensielt ubehag i å forholde seg til døden. Men kanskje er det likevel det som må til for å få fullt utbytte av den gaven vi har fått?

Vi vet lite om hvor langt eller kort livet blir, det eneste vi vet er at det kommer til å ta slutt. Da er det forståelig at enkelte aktivt forholder seg til denne slutten, like forståelig som at mange prøver å fortrenge det.

Forfatteren Göran Tunström forteller hvordan nettopp dette endret seg for ham da han fikk hjerteinfarkt. Hans verden ble rystet, og disse rystelsene kan vi lese om i den utsøkte skisseboken Ventetid. Her avfeier Tunström tesen til filosofen Epiktet, den om at «døden ikke angår oss – for når vi er, er ikke døden, og når døden er, er ikke vi».

Lite angår oss mer enn at vi skal dø, hvis jeg leser Tunström riktig. Forfatteren fikk også lungekreft og må opereres mens han skriver Ventetid. En bok der han igjen og igjen ender opp med å stille det retrospektive spørsmålet:

«Hvor brant mine bål? Hvem var de menneskene jeg lyktes i å berøre, og som berørte meg?»

Som leser blir jeg sittende og tenke at det viktigste kanskje ikke var hvor og hvem. Men at.

At bålene brant.