Verdidebatt

Homofilifrykt eller Gudsfrykt ?

Fortsettelse av diskusjonen av lærenemndas tekstgjennomgang

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har tidligere drøftet muligheten for to syndsbegrep i homofilisaken, med utgangspunkt i lærenemndas uttalelse og eldre Bibeloversettelser av Paulus 1.Kor kap 6 vers 9. Nå skal jeg fortsette med å drøfte andre sider ved lærenemndas diskusjon som peker i samme retning.

I sin argumentasjon angående oversettelsen av ordet malakoi skriver de: «.. at det her dreier seg om seksuell atferd siden ordet er plassert mellom «ekteskapsbrytere» og arsenokoitai». Men i samme verset (1.Kor 6,9) finner man at ordet avgudsdyrkere står i mellom de som lever i hor og ekteskapsbrytere!

Lærenemnda har også en gjort en gjennomgang av de gammeltestamentlige tekstene. De skriver: «Når det andre steder henvises til Sodoma (f. eks 5 Mos 29,23; Jes 3,9; Jer 23,14; Luk17,28-29; 2 Pet 2, 6-10, sies det aldri direkte at byen ble straffet på grunn av mennenes homoseksuelle ønsker. Men ifølge Esek 16, 46-50 drev sodomittene med «avskyelige ting» (toeba),..». Da har de tydeligvis ikke lest vers 49 grundig. Der står det: «Se dette er den synden som din søster Sodoma gjorde seg skyldig i; hovmod. Hun og døtrene hennes hadde nok mat, ro og trygghet. Men hun ga ikke de hjelpeløse og fattige en håndstrekning» (Bibelselskapets 2011 utg). I versene 47-48 og versene 51-56 dempes kritikken mot Sodoma ned sammenliknet med kritikken mot Jerusalem. Lærenemnda har knyttet ordet toeba (avskyelige ting) nær til ordene homoseksuelle ønsker i sin argumentasjon, til tross for det som står i vers 49. Det bærer preg av en Bibelfortolkning som er forutinntatt. En finner også at i gjennomgangen av de andre gammeltestamentlige tekstene, forskjellsbehandles beskrivelsen av ulikekjønnede par og likekjønnede par. Lærenemnda tydeliggjør at et par er likekjønnet ved å bruke betegnelsen homoseksuelle handlinger. De nevner at dette blir beskrevet som «avskyelig gjerning» (toeba). Men at dette ordet også noen ganger brukes om ulikekjønnede par, underkommuniseres ved at dette kalles forbudt seksuell omgang. I 3. Mos 20, 12 beskrives for eksempel et par som har kjønnspolariteten i orden, men hvor den seksuelle omgangen beskrives som motbydelig gjerning. I gjennomgangen av 1.Kor 6,9 brukes følgende formulering: «slik at både den aktive og passive partner i en homoseksuell handling rammes». Men en tilsvarende formulering om et ulikekjønnet par kan man lage om de to i 5. Mos 22.22. Her kan man med full rett si at begge partene i den heteroseksuelle handlingen rammes.

Lærenemnda trekker også skapelsesberetningen inn. De bruker formuleringer som « ….utillatelig seksuell omgang, i særlig grad omgang som ikke tjener det skapelsesgitte oppdraget til mann og kvinne om å videreføre menneskeslekten». Men versene 11, 12, 20 i 3. Mos kapitel 20 omtaler alle seksuelle handlinger mellom to personer av motsatt kjønn som kan føre til graviditet, selv om de altså forbys. I beretningen om Sodoma finnes også fortellingen om Lots døtre, som skjenket sin far full for å så ha samleie med ham, for å kunne føre slekten videre (1.Mos 19, 30-38). Å sette utillatelig seksuell omgang opp mot videreføring av menneskeslekten, gir derfor ikke mening. Både i gjennomgangen av nytestamentlige og gammeltestamentlige tekster, finner en derfor at opplagte forhold i tekstene av betydning for å vurderer kvaliteten på argumentasjonen, oversees eller underkommuniseres.

I en brosjyre kalt Ekteskapserklæring med organisasjonen MorFarBarn som koordinator, skrives følgende: «Vi (organisasjonene bak utgivelsen) deler den felleskristne teologien om ekteskapet. Gjennom hele kirkens historie har kvinne og mann vært ekteskapets konstante faktor». De 36 organisasjonene bak utgivelsen hører hjemme i flere forskjellige kirkesamfunn. Gruppen inkluderer blant andre Pinsebevegelsen i Norge, Normisjon, Norsk Luthers Misjonssamband, og Oslo katolske bispedømme.

Ville noen ha ment at de ulike kirkesamfunnene hadde et felles ekteskapssyn dersom spørsmålet om likekjønnede par ikke hadde kommet opp? De understreker at det er mann og kvinne relasjonen som er den felles faktor. Men ser man på hvordan det går når en kvinne i fra et kirkesamfunn skal gifte seg med en mann i fra et annet kirkesamfunn, så er ikke denne felles faktor fult så tilstrekkelig. I Tyskland foregår det en diskusjon i den katolske kirke angående problemer med nattverdutdelingen (eukaristen) for blandingsekteskap («mixed marriage», «interchurch marriage»). Kardinal Gerhard Müller advarer mot «protestantisation» i sin kritikk av at tyske biskoper har besluttet at den protestantiske parten i et blandingsekteskap kan motta den katolske eukaristen under visse betingelser. Syv biskoper som utgjorde mindretallet i en avstemning angående saken, har skrevet til Roma for å få en avklaring. Flere biskoper har advart mot konflikten mellom flertallet og mindretallet i denne saken (sammendrag fra thetablet.co.uk 16. mars 2018, 25. april 2018, 26. april 2018). I den katolske kirken er ekteskapet (mellom mann og kvinne) et sakrament. Videre; det er det kristne perspektivet som gir ekteskapet dets sakramentale verdighet. (Kilde: katolsk.no). Dermed; for å få til den enigheten som organisasjonene bak brosjyren hevder de står sammen om, har de derfor måttet se bort i fra sentrale sider ved den kristne tro. Det gir grunn til bekymring.

Argumentasjonen i brosjyren fører dem også opp i en motsetning. Når de presenterer teologien om ekteskapet, så skjer det utelukkende ved å legge vekt på at ekteskapet består av mann og kvinne. Det går frem av 1.Kor 6,9 at menn som ligger med menn, ikke beskrives som synd i forhold til ekteskapet. Hor, ekteskapsbrudd og menn som ligger med menn, listes opp som tre separate kategorier. Det kan derfor ikke ha vært brudd på kjønnspolariteten, som er grunnen til at menn som ligger med menn nevnes i dette verset. Det må bli konklusjonen dersom kjønnspolariteten skulle være det viktigste ved Bibelens ekteskapssyn.

Jeg mener at kirkens syn på ekteskapet som monogamt, samt forbud mot ekteskap mellom personer i nært slektskap med hverandre, har vært et gode for samfunnet. Men når læren om ekteskapet forenkles slik som man gjør i brosjyren Ekteskapserklæring, kommer man opp i alvorlige problemer. Det monogame ekteskapet ble også verdsatt av hedenske filosofer i oldkirkens tid (De store religioner 1938). Man har derfor et eksempel på at ekteskapet mellom mann og kvinne kan begrunnes uten at man trenger kristendommen. Argumentasjonen til brosjyren peker derfor bort i fra kristendommen. Noe jeg synes er svært betenkelig.

I både lærenemndas argumentasjon angående forståelsen av de Bibelske tekstene og i argumentasjonen til brosjyren Ekteskapserklæring, finnes det ett likhetstrekk. Det er at man overser sider ved enten de Bibelske tekstene (lærenemnda) og/eller ved den kristne tro (brosjyren) som ikke passer inn i det bildet man vil tegne. Når dette mønsteret finnes både hos lærenemnda og hos en organisasjon som helt klart er imot likekjønnede ekteskap, er en rimelig forklaring at diskusjonen i begge tilfeller er preget av to syndsbegrep. Hvor et syndsbegrep må være fremkommet mer ut i fra frykt for homofili, enn av frykt for Gud.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt