Kristen Lindholm

1

Subjektets kilde

Jo mer vi former og konstruerer et individs tilblivelse, jo mindre eiendomsrett vil individet senere ha over seg selv.

Publisert: 8. mai 2018

Tirsdag 15. mai skal Stortinget debattere og stemme over endringer i Bioteknologiloven. Men ett spørsmål har hittil ikke vært diskutert: Hvordan moderne bioteknologi påvirker det blivende menneskets verdighet og integritet. Diskusjonen har hovedsakelig blitt ført ut ifra et objektivt tredjepersons-perspektiv. Men eksempelvis surrogati er ikke et mekanisk inngrep i roboter. Det er et møte med menneskets innerste vesen. Derfor må menneskets erfaringsverden stå sentralt i diskusjonen.

Fra noe ukjent. Fra hvilken kilde henter jeg min integritet? Hvorfra legitimerer og begrunner­ jeg min tilværelse? Min integritet springer ut fra erfaringen av å komme fra noe formløst og ukjent. Om jeg ser tilbake på min egen opprinnelse, stirrer jeg inn i et udefinert mørke. Hvorfor er jeg gutt? Hvorfor har jeg blå øyne? «Hvordan» kan en biolog forklare ved hjelp av genetikk og kromo­somer. Men «hvorfor» forblir et like stort mysterium. Jeg har ­faktisk ingen anelse om hva min eksistens har sin rot i: Millioner av sædceller, genenes spill og kanskje universets stjernestøv. Mitt liv er forankret i en uvisshet, i et ukjent mørke. Og nettopp denne uvissheten er avgjørende for mitt eierskap til meg selv og mitt liv.

Dersom for eksempel mitt kjønn skulle skyldes mine foreldres ønske om å få en gutt, vil jeg tape en del av dette eier­skapet. Jeg vil ikke lenger kunne gjøre krav på kjønnet som mitt eget. Det vil være en merkevare valgt av mine foreldre. En viktig del av min tilværelse vil ha sitt opphav i mine foreldres ønsker og planer. Mitt liv vil ikke lenger erfares som «mitt».

Mindre eiendomsrett. Jo mer man målrettet former og konstruerer et individs tilblivelse, jo mindre eiendomsrett vil individet senere ha over seg selv. Det er dette debatten om bioteknologi handler om: Tingeliggjørelsen av mennesket. Ikke tingeliggjørelsen av statistiske størrelser og massemennesker, men av meg. Mitt liv vil oppleves som et ­objekt, skapt av andre.

Harald Eia illustrerte dette i TV-serien «Hjernevask». I ti­årene før årtusenskiftet ble flere guttebabyer med dårlig utviklete genitalier operert om til jenter. På denne måten ble det naturgitte og formløse som barnet etter hvert skulle hentet sin kjønnsidentitet fra et spørsmål om andres planmessige tiltenkthet. Det endte for mange i dype kriser, i enkelte tilfeller også selvmord. Når individet blir gjenstand for slik manipulering og redigering, vil det oppleves som et tap av selv-eie. En opplevelse ikke så ulik den mange har i møte med sosial kontroll. For sosial kontroll handler i virkeligheten om det samme: Individet mister eierskapet til sin deltagelse i verden.

Andres planer. Nedfrysning av eggceller og embryoer byr på et lignende problem. Min væren blir et resultat av andres planer. Gutten som normalt skulle ha vokst opp med sine søsken, må i stedet lure på hvordan en slik barndom ville ha vært. Foreldrene valgte nemlig å utsette fosterutviklingen. Eller en jente som må spørre seg om hvem den avdøde storebroren var. Ham fikk hun aldri møte fordi foreldrene utsatte fødselen hennes. Opplevelser som dette handler om å bli fratatt retten til å definere sin egen bevegelse i verden – denne bevegelsen ble allerede definert av dine foreldre.

Nylig ble det født en gutt i Laos hvis foreldre hadde vært døde i flere år. Besteforeldrene hadde overtatt foreldrenes nedfryste embryoer, leid en surrogatmor og dyrket gutten fram.

Vil skape sprekker. Men i siste­ instans handler dette om noe som umerkelig vil skape sprekker i vår sivilisasjons grunnmur: individets mulighet til ansvarliggjøring. For enhver ansvarliggjøring beror på at vi oppfatter våre handlinger og bevegelser som våre egne. Skulle min deltagelse i verden bli ført på andres premisser, mister jeg muligheten til å ta ansvar for den. Bare i den grad jeg har min forankring i et uvisst mørke kan jeg gjøre krav på den bevegelsen mitt liv utgjør som min egen, og ta ansvar for den.

Hele humanismen handler om subjektets rett til ansvarliggjøring. For det er gjennom ansvaret at subjektet møter sine handlinger, og derfor også seg selv. Det er igjennom ansvaret subjektet erfarer sin frihet og skapende kraft.

Debatten om bioteknologi er hverken et spørsmål om å få barn eller et spørsmål om foreldrelykke. Det er en debatt om hvilken plass humanismen skal ha i vår vestlige sivilisasjon.

Kristen Lindholm, Truckfører

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Øyvind Håbrekke

46 innlegg  28 kommentarer

Verdt å lese!

Publisert over 1 år siden

Veldig interessante refleksjoner.

3 liker  
Kommentar #2

Marit Johanne Bruset

17 innlegg  25 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Eit reflektert og tankevekkande innlegg som er viktig å merke seg i desse dagar då våre folkevalte tar det store ansvaret og opnar for eggdonasjon her til lands. Dei bør kunne klare å tenke langsiktig og sjå alle dei negative konsekvensane som denne praksisen kan resultere i. I morgon blir ein trist dag der dei vaksne sine behov får trumfe barnet sine rettigheiter også her i vårt land. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere