Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Teologien og tellekantene

Teologiens akademisering går hånd i hånd med den offentlige samtalens sekularisering.

Publisert: 8. mai 2018

Nylig kunne både Det teologiske fakultet (TF) og Det teologiske menighetsfakultet (MF) melde at de gjorde det svært bra på den årlige målingen av akademiske publiseringspoeng. Bøker og artikler telles og veies, og det gis poeng per fagansatt. I 2017 hadde MF 2,1 poeng per hode, mens TF lå på 3,19, den beste poengsummen av alle fakultetene ved Universitetet i Oslo, og langt over landsgjennomsnittet på 0,9 poeng.

En stor tjeneste. Det er fint. TF og MF er flinke. Med det gjør de også kirka og kristenheten en stor tjeneste: Den største kunnskapsinstitusjonen i landet, Universitetet i Oslo, har i sin midte en teologisk institusjon som gjør det glimrende. Med det er det tydelig at teologien er et akademisk fag, og dermed at kristendommen har en like selvsagt plass i akademia som andre kunnskapsregimer.

 

Bismak. TF har gjentatte ganger blitt utfordret som institusjon. Kan virkelig en moderne forskningsinstitusjon som UiO holde seg med en konfesjonell presteutdannelse? TF svarer med å slå alle ned i støvlene i den olympiaden som universitetene selv har rigget.

Men er det ikke en bismak her? Det er som når Norge er flinkere til å følge EU-reglene enn EU-nasjonene: Vi er flinke, men på hvilke premisser? Til hvilken pris?

Kirka. Nær sagt alle de norske teologiske fagmiljøene, konservative som liberale, har gjort akademia til den første verden de snakker til og henter legitimitet fra. Men hva da med kirka? Skulle ikke kirka være den verden teologien snakker fra og til?

Teologien må gi gjenklang i kirkerommet, skriver teologen Niels Henrik Gregersen. Dogmatikk er til for prekestolen. Dersom dogmatikken ikke har som mål å formulere kristendom for kirka, kan den bare pakke sammen. Teologien er til for kirka, og med det er den normativ.

Kristent. På samme måte som medisinfaget er normativt – det ønsker å fremme overlevelsen til mennesket og ikke til virusene – er teologien det også. Den velger, den fortolker tekster og liv for et bestemt fellesskap, i et bestemt lys, for å si noe som er – jeg tør så vidt å si det – kristent. Ikke enhver teolog eller ethvert teologisk arbeid har det som målsetning. Men når TF og MF nå en gang produserer prester, er denne sida av teologien umistelig.

I 2014 sa førsteamanuensis ved MF Geir Otto Holmås opp sin stilling i en slags protest mot den faglige utviklinga. Selv om jeg ikke deler hans vitenskapsteoretiske holdninger, kan jeg godt forstå hans kritikk av at teologiens fremste lojalitet står til «vitenskapens sterkt disiplinerende regime og stramme spilleregler». For når teologien tilpasser seg nye betingelser, endres den også innenfra, sa Holmås til Dagen.

Bokhylla. Hva slags endring er det snakk om, og hvorfor er den problematisk? Kaster jeg et blikk på den delen av bokhylla mi som er viet teologisk litteratur, blir ett av svarene tydelig. For mens de store teologene fra midten av forrige århundre skrev sine verker for allmennheten, skriver dagens teologer for hverandre og for publikasjonstellerne.

I studietida leste jeg teologi for oppbyggelse. Wingren, Jervell, Inge Lønning, Bultmann, Bonhoeffer, Heinz Zahrnt, det var en fryd og en sang å lese. Men så har det skjedd noe. De fleste av de nyere bøkene i mitt eie er så spesialiserte, så tunge og kompliserte at jeg ikke orker å lese dem, selv om jeg har en teologisk doktorgrad. Både språk, tematikk og publikum har endret seg radikalt.

De nyere oppbyggelige bøkene jeg har, står et annet sted, de er med få unntak skrevet uten den fagligheten som 1900-tallets storheter fikk til å skinne. Teologien og henvendelsen har skilt lag. Og som forlagsredaktør vil jeg hevde at verken oppbyggelseslitteraturen eller teologien har kommet heldig ut av det.

Menneskelivet. I takt med at de akademiske idealene og rammene har endret seg, har teologien vendt seg bort fra menneskelivet, og inn mot den akademiske samtalen. Det er en gevinst for akademia, men et stort tap for den offentlige samtalen, for kirka, for menneskene. Den offentlige samtalen er nær støvsugd for teologi. Teologiens akademisering, som sikrer dens plass på universitetet, går dermed paradoksalt nok hånd i hånd med samfunnets sekularisering.

Det teologiske hegemoniet er blitt for spesialisert, for strengt, for tørt, for revisoraktig, for livsfjernt. For kirkefjernt. Den akademiske teologiske samtalen har mistet kontakten med menneskelivene, og med det har menneskelivene mistet kontakten med fagteologien.

Publisert i Vårt Land 08.05.18

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Eirik A. Steenhoff

25 innlegg  461 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Veldig god artikkel, og jeg er helt enig i problemstillingen: Mye systematisk teologi er svært spesialisert og tunglest. Men i all beskjedenhet kommer jeg på mye systematisk teologi innenfor Den katolske kirke (og Den ortodokse, som jeg kjenner i mindre grad) som har en oppbyggelig – jeg vil si "pastoral" – dimensjon. Det har med de ulike tradisjonene å gjøre. Katolsk teologi  og bibelfag er også helt eksplisitt "befalt" til å ha en normativ og forkynnende – og tradisjonsbunden/kirketro – dimensjon, jf. Det 2. Vatikankonsils dokumenter og ITCs (International THeological Commission) diverse skriv om dette. Hvilket nedslagsfelt i offentlig debatt katolsk teologi  har, kan man jo likevel spørre seg. Men jeg mener bestemt at grunnforutsetningen er der.

Jeg mener for øvrig også – og dette er kanskje en annen debatt – at moderne protestantisk teologi ofte nettopp forsøker å være aktuell og relevant, men at den gjør det på feil måte. Den har ikke den nødvendige distansen til dagens politiske ideologier osv. I den forstand er katolsk teologi langt mindre harmoniserende (hvis vi unnlater enkelte, som Rahner og Concilium-skolen). Du skriver at teologien har "mistet kontakten med menneskelivene," og her aner jeg et snev av den folkekirkelige interessen for (den nye!) erfaringsteologien, og tenker på endringen i forståelsen av ekteskapet osv. de siste årene. I Norge har denne kursendringen i Den norske kirkes teologiske etikk fått sin "akademiske legitimering" særlig ved TF, men i de siste 15 årene også ved MF,  Dette mener jeg som katolikk er uøkumenisk og feilslått teologi, men man kan altså definitivt argumentere for – og har gjort det – at den er utformet med tanke på "menneskelivene." Det er med andre ord mange måter å være aktuell og relevant på; noen er bedre enn andre.

Du skriver at "teologiens akademisering" går "hånd i hånd med samfunnets sekularisering," men i dette tilfellet kan man like godt snu på saken og si at det er den liberale teologiske etikken som nå har fått gjennomslag i moderne protestantiske kirker som går "hånd i hånd med samfunnets sekularisering." En teologi som virkelig tjener kirke og samfunn må etter min oppfatning opptre som et kritisk korrektiv til begge. Men jeg tror jo ikke at det sekulære samfunnets politiske og etiske idealer kan legge føringer for kirkens. Igjen, dette er kanskje på siden av denne debatten, men det er momenter som må med i en utdyping av hva som faktisk menes med normativ og relevant teologi.

Kommentar #2

Hallvard Jørgensen

71 innlegg  1479 kommentarer

Amen

Publisert rundt 1 år siden

Viktig og godt innlegg, som manar til ettertanke. 

Kommentar #3

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
I studietida leste jeg teologi for oppbyggelse. Wingren, Jervell, Inge Lønning, Bultmann, Bonhoeffer, Heinz Zahrnt, det var en fryd og en sang å lese. Men så har det skjedd noe. De fleste av de nyere bøkene i mitt eie er så spesialiserte, så tunge og kompliserte at jeg ikke orker å lese dem, selv om jeg har en teologisk doktorgrad. Både språk, tematikk og publikum har endret seg radikalt.

Rammene er lagt. De store ordene er sagt gjennom de du nevner ved navn. Etter dem kommer de som skal file det til på sin måte. Det skjer ikke noe revolusjonært lenger, som postmoderne opplever vi de store idéenes tilpasning til hverdagen. Alt alminneliggjøres, men alt defineres også til daglig bruk, slik at det kan anvendes. Personlighetene forsvant, og med dem deres kunst. Nå sitter vi tilbake med håndtverkerne. Du kan gå fra fag til fag og finne samme fenomen. 

I dag feirer vi frigjøringen fra WW II. Historien er skrevet og skrevet om igjen. Vi diskuterer ikke de store slag lenger, men om det var Pettersen som avfyrte salven. For å gjøre det helt trivielt kan du se på VD. De store emner diskuteres ikke, men petitessene rundt bittesmå særoppfatninger om i hvilken vinkel Jesus steg opp til himmelen. For noen er dette alt de har å diskutere, resten er avklart. 

3 liker  
Kommentar #4

Runar Foss Sjåstad

26 innlegg  1264 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Enig! Flott. Teologien ut til folket!

Kommentar #5

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

Ikke bare innenfor teologien

Publisert rundt 1 år siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
For mens de store teologene fra midten av forrige århundre skrev sine verker for allmennheten, skriver dagens teologer for hverandre og for publikasjonstellerne.

Også innenfor mitt fagområde (litteraturvitenskap/nordisk litteratur) har det vært en utvikling i retning av at dagens fagfolk ved universitetene skriver for hverandre og for publikasjonstellerne.  Det er en strukturell sykdom i tiden, tror jeg. 

Kommentar #6

Paul Leer-Salvesen

12 innlegg  6 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Åste Dokka tar initiativ til en viktig samtale, men denne gang synes jeg hun maler med for bred pensel. Jeg kjenner ikke igjen min egen erfaringsvirkelighet. Vi er da ganske mange teologer som også i vår tid skriver bøker, både faglige og oppbyggelige, som finner lesere utenfor akademia? Jeg kunne nevne navn, også fra andre nordiske land, men det blir fort urettferdig. Jeg er heller ikke enig i at teologien er borte fra den offentlige samtalen. Vi er da noen som fortsatt blir invitert til filosofikafeer, litteraturhus, P2-programmer og en lang rekke andre profesjonelle fora enn teologiske. Se på kulturlivet, teaterscener, romaner, poesi festivaler- det finnes teologi og interesse for religion mange steder for tiden. Men det er klart Åste har et poeng, det har hun alltid: Jeg har lenge ment at Norge tradisjonelt har hatt en større kløft mellom kirke og akademia enn de andre nordiske land.  Og det er slett ikke bare de teologiske fakultetene som skal klandres for dette, men også en nedarvet norsk skepsis mot  akademisk teologi. Altfor lenge har det vært slik at en god prest burde skjule sin fagteologi, og ennå er det slik at det  ofte slett ikke er en fordel med en teologisk doktorgrad hvis du søker prestestilling eller stiller til bispevalg. Dette er annerledes andre steder i Norden. Jeg ser tendenser til endring hos oss også, og det gleder meg. Men fortsatt finnes det skepsis mot "de intellektuelle" mange steder i Norge: Også i mediene og i det politiske liv overlever  forestillinger om "knusktørre" akademikere. 

2 liker  
Kommentar #7

Eirik A. Steenhoff

25 innlegg  461 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Paul Leer-Salvesen. Gå til den siterte teksten.
Jeg har lenge ment at Norge tradisjonelt har hatt en større kløft mellom kirke og akademia enn de andre nordiske land.

Men vi har også en tradisjonelt større kløft mellom akademia og samfunnet generelt enn de andre landene. Det var bergenseren Ludvig Holberg som skrev om Erasmus Montanus, ikke københavneren

1 liker  
Kommentar #8

Beate Eiklid

0 innlegg  39 kommentarer

Klassikerne blir stående

Publisert rundt 1 år siden

Jeg er usikker på om denne observasjonen er rett. Lista over "de store" de som var gode å lese er vel nesten som klassikerlista? Man ser ikke hvem som virkelig står seg og stikker seg ut før det har gått noen tiår, og denne lista er hentet fra mange land, tradisjoner og tid. Hylla mi består også av nyere bøker skrevet de siste par tiårene, og noe av det jeg setter størst pris på er nettopp der. Notto Thelle og Linn ministries er det jeg kommer på først fordi de står nærmest. 

Kommentar #9

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Ikke uten grunn at den teologiske eliten ble vraket

Publisert rundt 1 år siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
Bokhylla. Hva slags endring er det snakk om, og hvorfor er den problematisk? Kaster jeg et blikk på den delen av bokhylla mi som er viet teologisk litteratur, blir ett av svarene tydelig. For mens de store teologene fra midten av forrige århundre skrev sine verker for allmennheten, skriver dagens teologer for hverandre og for publikasjonstellerne.

Det var muligens en god grunn til, det var det helt sikkert, at Jesus unnlot å kalle yppersteprester, rabbinere og fariseere til disipler.  

Han kalte de utstøtte.   De som ikke var fine og skolerte nok for den teologiske overklassen. 

Fordi Jesus ville at Sannheten om Guds rike skulle fortelles sant videre, og det ville antagelig ikke de som hadde vanstyrt troen i lang tid kunne fortelle.  De var nedlesset i feil tankegods.

Det er muligens årsaken til at det var til de lavt skolerte Han ga misjonsoppdraget og kallet.

Vi kjenner teksten som viser at Jesu hensikt var  og er å samle paktfelleskapet i en enhet.  De som tror på Jesus og jødene i en felles tro. 

Evangelieteksten hvor Jesu utpeker de tolv apostlene viser det.  Jesu gikk opp i fjellet og kalte til seg dem Han ville., og de kom å ble med ham.  Han innsatte de tolv og de fikk makt til å drive ut onde ånder.  Mark 3, 13-16, Matt 10. 1-4, Luk 6, 12-16.

De blir utvalgt av Gud selv for å vitne om Sannheten og til å være budbringere nettopp om Sannheten.

Da blir det ganske sært at noen prester mener å vite mer om hva som burde være Skriften enn Jesu klare ord gjengitt av apostlene.  Skriften bør altså være etter deres egen forståelse - noe helt annet.  For de vet bedre enn Jesus.  Merkelig greier!

Jesu gir apostlene makt til å tilgi synder.  Joh 20, 23.

At budskapet og løftene gjelder alle, ikke bare jødene.  Det viser Mark, 16, 15 - til alle folkeslag.  Matt 28, 19, Luk 24, 47.

Det er også noe vesentlig etter min forståelse.  Hvem kalte Jesus på?

Var det yppersteprester og skriftlærde? Nei!

Tolleren Matteus blir kalt mens han er i ferd med å innkreve avgifter.  Alle disiplene hadde lavstatusyrker. Ingen var mer foraktet enn tollere.  Jesus kall var rettet til personer med lav status.

Vi ser i lignelsen at fariseeren skryter av sin perfekte moral.  Mens tolleren ikke en gang ville løfte blikket mot himmelen.  Han slo seg for brystet og sa: Gud vær meg mine synder nådig.

Og da er Jesu kommentar: Luk 18, 14

  14 Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» 

 

De som hadde vandret med Jesus i 3 år.  Samtalt mens de vandret, ved bålet om kvelden.  Delt måltider og blitt opplært av Gud selv.  De deler av det de har fått vite og i 1. Joh 1, 3-4 så sier Johannes

3 Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. 4 Og dette skriver vi for at vår glede skal være fullkommen.

1 liker  
Kommentar #10

Jorunn Økland

1 innlegg  7 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

"Teologien og tellekantene" nivellerer forskjeller mellom teologi og dogmatikk, mellom utgangspunkt og forutsetninger for forskning (valg) og forskningens retning og mål  (normativitet). Men det mest problematiske er at betraktningen glir mellom 'kirka' og 'allmennheten', eller rettere sagt framstiller de to som om de skulle være identiske. Forskjellene er svært vesentlige i denne sammenheng. For det første vil svært mange kirkemedlemmer ikke føle seg adressert om det er kollektivet  'kirka' som adresseres i en teologisk tekst, mens de gjerne føler seg som del av  'allmennheten'. For det andre er en stadig større andel nordmenn ikke medlemmer i Den norske kirke, uten at det gjør dem mindre interesserte i teologi. 

Dokka sier at "teologien vendt seg bort fra menneskelivet, og inn mot den akademiske samtalen. ... Den offentlige samtalen er nær støvsugd for teologi." 

JEg kan ikke forstå at det går an å si dette. Selv opplever jeg at det er mer teologi i den offentlige samtalen enn noen gang - også i samtalene om menneskelivet, og Paul Leer-Salvesen gir noen få eksempler.  Men det er ikke lenger en shortlist av Store Menn som den Dokka presenterer som i dag taler autoritativt på Teologiens vegne. Det er mye større mangfold av teologer, av fora, og av spørsmål som diskuteres, dessuten går samtalen sjelden gjennom kirka, selv om teologene også skulle være prester. "Allmenheten" og teologien (representert av teologer og andre som har lest teologi) er i direkte kontakt eksempelvis på gater, kafeer, litteraturhus, teatre, ikke-teologiske tidsskrifter, aviser, profesjonsfora og i forelesningssaler der teologer inntil nylig ikke hadde noen plattform. Teologien har en 2000-årig kunnskapstradisjon å øse fra, det i seg selv gjør at den har uendelig mye å bidra med. Det er kirken, eventuelt dogmatikken slik Dokka framstiller den, som ikke har lest leksa si. Derfor har Dokka også helt rett når hun påpeker at "Teologiens akademisering, som sikrer dens plass på universitetet, går paradoksalt nok hånd i hånd med samfunnets sekularisering," selv om jeg finner dette logisk heller enn paradoksalt: Dagens nordmenn har mye høyere utdannelse enn ved midten av forrige århundre, mens prestestudiet har blitt kuttet. Sekulariseringen gjør ikke folk mindre religiøse, men endrer konfigureringen mellom religion, teologi og samfunn. Høyt utdannede og sekulariserte nordmenn vil følgelig ha akademisk velinformert, interessant og interaktiv teologi enn å bli tatt i hånden og bygget "opp" av store menn.

Når alt dette er sagt: Det er viktig å kritisere tellekantsystemet og serviliteten som vi akademikere tjener det med. Selvsagt er tellekantsystemet er kontraproduktivt for formidling og for kreative, lange tanker. Men dette kjempeproblemet må takles på andre måter.

2 liker  
Kommentar #11

Halvor Moxnes

21 innlegg  11 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

TEOLOGI – IKKE BARE TELLEKANTER!

Åste Dokka (VL 8.05) har rett i at systemet med støtte til universitetene basert på faglig publisering (tellekantene) har forandret det akademiske livet. At teologene legger mer vekt på akademisk publisering er ikke et tilfeldig valg, det er et direkte resultat av endrede rammevilkår for høyere utdanning og forskning. Fra grunnleggingen av Universitetet på 1800 tallet og etter hvert med etableringen nye høyskoler og universitet var målet at de skulle tjene samfunnsutviklingen i Norge. De siste årtiene er denne målsettingen forskjøvet til fordel for konkurranse om å være i toppen av internasjonal forskning. Også teologi er et internasjonalt fag, og norske teologiske miljøer deltar aktivt. Finansiering basert på resultater, mer internasjonal konkurranse om finansiering og voldsom konkurranse om stillinger har skapt et svært stressende arbeidsmiljø for yngre akademikere.

Samtidig synes jeg de teologiske miljøene arbeider aktivt for ikke bare drive forskning innenfor det akademiske univers, men også undervisning og forskning rettet mot kirka, og i forhold til samfunnet. Innenfor det feltet jeg kjenner best, bibelfag ved Teologisk Fakultet, har både yngre og eldre forskere, også i samarbeid med studenter, gitt ut bøker som formidler arbeidet med bibeltolkning. Eksempler er titler som Bibelen i populærkulturen, Lukas - Undring og utfordring, og Historien om Det nye testamentet. Dette er bøker som er blitt til utenfor tellekant-systemet. For til tross for at formidling skal være en av de prioriterte oppgavene til universitetet, gis det ikke noen belønning for det. 

Når Dokka synes at teologene er blitt borte fra den offentlige debatten, er dette i hvert fall ikke bare teologenes skyld. Dette bunner også i strukturendringer. Den debatten som skjer i regi av media og institusjoner har nå et mye bredere tilfang av personer som blir invitert til å delta. Det er religionsforskere, filosofer, antropologer, og det er mange flere livssyn og religioner som skal dekkes. Dermed blir det færre kristne deltakere. En måte teologiske miljøer kan nå ut på, er å legge arrangementer til felles scener, f.eks. Litteraturhus, eller å etablere egne serier med diskusjoner og boklanseringer, slik Teologisk Fakultet har gjort. 

Tiden for kirkelig og kristent monopol i det norske samfunnet er over, og det slår ut også i utdannelsen på Det teologiske fakultet. Den teologiske utdannelsen av prester utgjør kontinuiteten gjennom mer enn 200 år. Men dessuten er det andre studieprogrammer der bl.a. både kristne og muslimske studenter deltar. Med støtte fra Kulturdepartementet blir det nå utviklet et program i muslimsk teologi som bygger på universitetets krav til kritisk refleksjon. Dermed blir det et studiemiljø der studenter fra ulike bakgrunner blir kjente, studerer sammen og bygger tillit. I et samfunn som blir stadig mer mangfoldig er det viktig at kommende prester og religiøse ledere har erfaring med samarbeid og fellesskap over religiøse og kulturelle grenser. 

Dette er trekk i utviklingen av teologiske studie- og forskningsmiljøer som jeg synes er livsnære og aktive i forhold til folks liv og tro. At Teologisk Fakultet samtidig som tidenes beste forskningsresultat også fikk den største student-søkningen på mange år, kan tyde på at det også skjer noe riktig og viktig der!

Kommentar #12

Eirik A. Steenhoff

25 innlegg  461 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Har TFs teologer overtatt Vårt Land? Hvor er storesøster?

1 liker  
Kommentar #13

Hallvard Jørgensen

71 innlegg  1479 kommentarer

Ja til konferansar og seminar

Publisert rundt 1 år siden

Eg skal ikkje seie så mykje meir, bortsett frå at eg tykkjer dette er ein konstruktiv samtale med mange gode innspel, og at eg til sjuande og sist deler Åste si røyndomsforståing i denne saka (eg har vanskar med å sjå mange teologar eller teologiske innspel i det offentlege rom, om relevante og interessante problemstillingar. Men kjempebra med dei som faktisk vågar seg utpå og deler).

Eg vil seie at tanken om seminar, konferansar, boklanseringar på felles scener lyder veldig bra i mine øyra, og eg skulle gjerne sett langt meir av det. Dvs. det er ting som eg sjølv hadde hatt stor interesse av å vere med på, og mange med meg også, trur eg. Sakleg og respektfull diskusjon innad blant kristne meiner eg også ein skulle ynskje velkomen, for slik å invitere folk inn i spennande dialogar. 

(Ja. DB Hart, den ortodokse teologen, fremjer ein slik modell av teologi i ei bok. Teologien skal vere som ein samtale innad i tradisjonen, men i dialog med samtida og andre tradisjonar. Når dialogen pågår, vil andre som står utanfor, finne ting der som er interessante og relevante og meiningsfulle, og "sugast inn i sentrum", så å seie. Eg trur teologi kan fungere slik i dag også.)

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
27 dager siden / 8403 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6353 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5268 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
21 dager siden / 3372 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2666 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2172 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1998 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1749 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1718 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere