Kommentator Arne Borge

Konstituert kulturredaktør i Vårt Land

Dårekisten

Dronning Margrethes sarkofag er et monument over hvor begrenset kongelig pomp og prakt er i møte med enkle, folkelige innsikter.

Publisert: 7. mai 2018  /  765 visninger.

«Du kan ingenting ta med dig dit du går», sang Cornelis Vreeswijk i «En fattig trubadur». Teksten inngår i en lang tradisjon av små hverdagsmennesker som lever i skyggen av makten, pompen og prakten. «De skulle begrave en konge stor» av Jan Eggum eller «Jørgen Hattemaker» av Alf Prøysen er hjemlige eksempler på den samme, folkelige impulsen: Tross ulike betingelser gjennom livet er én ting sikkert: Vi kom begge fra intet og skal begge bli til jord.

Pyramider. 

Jørgen Hattemakers holdning virker likevel å være vanskeligere å forstå for kongelige og andre overhoder. Så lenge det har eksistert sivilisasjoner av mer eller mindre sivilisert karakter, har de på toppen likt å markere sin egen utgang på spektakulært vis. Faraoene i Egypt reiste pyramider, i Norge ser vi sporene etter vikinghøvdingenes gravhauger. Den gangen var det knapt noen som stilte spørsmål ved forskjellsbehandling – noen var ganske enkelt mer verdt enn andre, helt inn i døden.

Sarkofagen. 

I Danmark har billedhuggeren Bjørn Nørgaard nå lagt siste hånd på verket av dronning Margrethes gravmæle, kalt «Sarkofag». Arbeidet ble påbegynt i 2003 og har kostet svimlende 29 millioner danske kroner. Utgiftene til glasskonstruksjonen kostet alene ti millioner.

Tanken var at dronningen og hennes ektemann prins Henrik skulle gravlegges sammen under monumentet i Roskilde Domkirke. Men Henrik endret mening noen måneder før han døde i februar, og i stedet ville han spre asken sin over havet og i den private hagen på Fredensborg slott. Så nå må Margrethe forberede seg på en ensom hvile på en svært verdifull tomt.

Pølse med remulade. 

Gravmælet vil først bli vist fram etter dronningens død, men bilder og videoer er gjort tilgjengelig de seneste ukene. Basert på bildene minner verket om en overpriset Astrup Fearnley-installasjon, eller for å sitere forfatter og skribent Harald Voetmann i den danske avisa Information: «Den ligner på en glasspølse, overdynget med en fet remuladestripe av forgylte ‘allegorier, symboler og heraldikk’».

Kanskje hjelper det å være dansk for å assosiere mot pølser og remulade, men det passer uansett godt med at sarkofag er gresk for kjøtt-etende.

Allegoriene, symbolene og heraldikken (våpenskjoldene) skal gjenspeile de kongeliges personligheter. Her fins malerpensler, diktbøker og vinflasker. Det er som om symbolene vil overbevise oss om at de kongelige ikke bare er menneskelige, de er til og med levemenneskelige.

Egalitære kulturer. 

Det er uansett ikke de kunstfaglige innvendingene som er viktigst. Først og fremst er det oppsiktsvekkende at det regnes for greit å bruke 29 millioner på sitt eget gravmæle. Det danske kongehuset mottar, som det norske, betydelige statlige subsidier årlig. Et av de sentrale argumentene for monarkitilhengerne – i tillegg til at det er bra fordi det er tradisjon og tradisjon er i seg selv bra – er at kongehuset virker samlende, som en slags apolitisk gallionsfigur alle kan vende seg mot når nasjonen skal feire noe, eller sørge over noe.

Men det kan ikke være enkelt å være kongelig i land med så sterke egalitære kulturer som de skandinaviske. I grunnen er det et stort paradoks at det er nettopp her kongehusene har overlevd lengst. Kanskje er det bare et uttrykk for at vi ikke bryr oss så mye? 

Midas og Michelet. 

Sånn sett er det noe litt desperat over denne kostbare «sarkofagen». For hva slags ettermæle vil en slik Kong Midas-aktig kunstinstallasjon gi dronningen? Vil livet hennes få en mer gloriøs innramming enn om hun var den foruten?

Det er fristende å sammenlikne dronningens planlagte ettermæle med reaksjonene på forfatter Jon Michelets nylige bortgang. Å lese nekrologene og anekdotene over den ruvende forfatteren gir inntrykk av et menneske som var larger than life: Ateisten som ble omfavnet av de kristne for sin åpne interesse. Kommunisten som planla en biografi ført i pennen av Minerva-redaktøren Kristian Meisingset. Krimforfatteren som ble omfavnet av den litterære eliten. Systemkritikeren som ble hyllet av politikerne.

Det er slik man skaper seg et ettermæle – gjennom gjerningene man utfører på sin tilmålte tid her på jorden. Omtanken man viser både kjente og fremmede. Denne folkelige visdommen rommer en kraft som de kongelige må misunne oss vanlig dødelige – at «både je og Salomo kom nakne tel vår jord». Da spiller det liten rolle om den døde skrotten vår blir båret av støpte elefanthoder i sølv og søyler av marmor. For døden er mer egalitær enn selv den nordiske modellen.


Trykket i Vårt land 7. mai 2018

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Sykdommen rammer oss alle, derfor dør vi,

Publisert over 1 år siden

konge eller prins. I våre siste år kan demensen bli overhengende for noen og enhver. Å ta hensyn til syke tanker er ikke nødvendigvis klokskap. I sorgen bli menneskene tynget. Livet fortoner seg mørkt. Penger gjør ingen lykkelig. Heller ikke kongehusene. Bedre å ha en president i 20 år som folket ikke tør si imot, eller en statsminister som leker jobb.? 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere