Himmelfarten, oppstandelsen og øyenvitnene

Det er ikke overraskende at mange tviler på Kristi himmelfart og har samme innvendinger mot den som mot oppstandelsen. Himmelfarten er jo avslutningen på oppstandelsen.

Historisk skildring av øyenvitner  
3 professorer har nylig skrevet om himmelfarten i VL. M. Mjaaland vil avmytologisere den, H. Moxnes plasserer den utenfor vanlige historiefortellinger, mens N. Thelle er opptatt av symbolkraften i datidens verdensbilde.

Lukas skriver at hans evangelium og Apostelgjerningene er basert på en nøye gjennomgang av pålitelige øyenvitnekilder (Luk 1,1-4). Selve fortellingen om himmelfarten, liksom skildringene av Jesu oppstandelse, insisterer på at det hele handler om historiske hendelser og ikke om noe som er hentet fra en viss sjanger og et kjent mønster fra samtiden, slik Moxnes hevder. Heller ikke at Lukas var inspirert av Enok-Elia hendelsene i GT, og plukket litt herfra og derfra for så å konstruere denne beretningen.  Moxnes er såpass freidig at han hevder vi er nødt til å avvise en fysisk oppstigning gjennom sfærene. Dette fordi beretningen er preget av datidens verdensbilde.  – Vel, hele Bibelen er preget av fortidens verdensbilder. Vi kan kanskje dermed konkludere at ikke noe i Bibelen bør anses som historisk holdbart?

Her handler det ikke om verdensbilder, men om øyenvitner som er i stand til å gjenfortelle en hendelse de har sett. Jesu disipler har samme standard som oss når det gjelder å bedømme om en person som var død, er blitt levende, og om samme person som de kjente godt, beveget seg opp fra bakken.

Diskvalifiserer disse vitner

Spørsmålet er ikke om vi står overfor et irrasjonelt under, og om det er analogt med andre beretninger, men om øyenvitnene var troverdige og pålitelige. Moxnes og Mjåland diskvalifiserer disse vitner. Er de å betrakte som upålitelige, primitive og enkle?  Eller er de bevisste historieforfalskere og løgnere? Til det må sies: Hvis de visste at Jesus ikke stod opp fysisk og heller ikke løftet seg opp fra jorden fysisk, hvordan kunne de da være villig til å dø for en usannhet de selv hadde produsert? Vi vet at mennesker kan dø for noe som er falskt, men som de tror er sant, men ikke for noe de vet er falskt.

Beretningene gir oss heller ingen grunn til å tro at det dreier om hallusinasjoner. Hvis så mange samtidig skulle få felles og detaljerte syner om oppstandelse og himmelfart, må det betraktes som et psykologisk mirakel, som er vanskeligere å tro enn et fysisk.

Teologien og kirken har lenge vært i en epistemologisk, erkjennelsesteoretisk, krise. Hvordan vet vi at vi vet? Hvordan vet Mjaaland at Lukas ikke beskriver en historisk hendelse, men en eksistensiell visjon av at Jesus steg opp fra jord, når Lukas rent faktisk beskriver hendelsen som historie? Hvordan verifiserer teologer slike påstander? Er det noe i Lukas' beretninger som tyder på at alt sammen bygger på myter og forestillinger lånt annetstedsfra? De som hevder det, men ikke kan verifisere det de hevder, trenger Wittgensteins ord: Det man ikke kan si noe om, må man forbli taus om.

Inkarnasjon og himmelfart
Vi «glemmer» så lett, og særlig rasjonalisten i oss, at det var Gud selv, Skaperen, den Oppstandne, som vandret sammen med disiplene ut til Betania den dagen. Er det noe problem for Gud å oppheve en fysisk lov og lette fra jorden? Å tvile på det, er rett og slett vantro. For øvrig er skyen i beretningen ikke noe problem. Hvis Herren hadde fart høyere og høyere opp og inn i uendeligheten, hvordan skulle disiplene da kunne tro på Hans nærvær? Skyen er trolig Guds pedagogiske middel til å stole på nærværet.

Det viktigste ved himmelfarten er at Kristi menneskenatur nå er helt forenet med guddommen. Gjennom Kristus har menneskenaturen blitt løftet opp til Guds trone. Mennesket   er igjen forenet med Allmakten! Kristi menneskenatur er ikke lenger lokalisert ett sted. På grunn av den personlige foreningen mellom guddom og menneske, er Kristus som menneske nå overalt. Himmelfarten er ingen myte, men fullførelsen av inkarnasjonen, og må ikke fjernes som helligdag. Det ville være å fjerne en av de viktigste og dypeste sider av selve Kristusmysteriet.

Vår personlige himmelfart
Det er sant: Himmelfarten har en personlig og eksistensiell side. Den kristne dåp forkynner en forening med Kristus (Rom 6,3-8). Det gjelder også Hans himmelfart. Den gamle lutherske kirke – særlig på 1600-tallet – understreket denne side ved Kristusmystikken og oppfordret troende til daglig å holde himmelfart i sitt hjerte, som professor H. Müller i Rostock ofte sa.

Mediterer vi over denne virkelighet? Da tenker jeg ikke bare på det å få åndelige opplevelser, men i troen daglig fare med Kristus opp til Guds trone. Den personlige foreningen med Kristus – og alt hva det medfører av nytt liv – er en inderlig forening med historisk-reelle hendelser, som himmelfarten og Kristus selv. Det er ikke en forening med alle slags tradisjoner, myter og symboler. Slike ideer må en kristen kirke avvise.