1968 og oss

I disse dager er det 50 år siden studentene gjorde opprør i Paris' gater og satte i gang det som i ettertid er blitt kjent som «mai 68» eller 68-opprøret. I Frankrike ble det generalstreik, universiteter ble okkupert og flere fryktet borgerkrig. Den franske presidenten Charles de Gaulle – helten fra 2. verdenskrig – måtte flykte fra landet en kort stund.

Det skrives mye om det sagnomsuste året om dagen – også her i avisen. Det er det god grunn til, for bevegelsene som ble satt i gang av 68-opprøret har vært vesentlig for samfunnsutviklingen, også i Norge.

Når vi snakker om 1968 snakker vi om en rekke forskjellige impulser. Noen av dem virker dessuten motstridende: På den ene siden uttrykte 68 en sterk solidaritet på tvers av landegrenser, altså hva kritikere som Kaj Skagen og Terje Tvedt nedsettende kaller «godhetsregime» og «tredjeverdenisme». Og på den andre siden representerte bevegelsen en individuell frigjøring – et oppgjør med institusjoner og normer som opplevdes hemmende for selvrealiseringen, om det var seksuelt, politisk eller moralsk.

Den første impulsen peker utover, den andre innover. Litt grovkornet kunne man si at den første er en politisk revolusjon, og den andre en kulturell. I dag ser vi at den individuelle frigjøringen, og ikke den fellesskapsorienterte, har vunnet de største seirene.

Fredag sa Geir Gundersen til avisen at 68-opprøret, inspirert av filosofen Karl Marx, ga ham redskaper til å snakke om en utvidet syndsforståelse. Gundersen og hans likesinnede, med røtter i bedehuset, forente nestekjærlighetstanken med sosialismens kritiske analyse av samfunnets strukturer: Mye av det vi regner som synd og ondskap i denne verden, kan ikke helbredes ved å appellere til enkeltmenneskets gode vilje alene.

Veldedigheten kan ikke redde oss – det trengs også et fugleperspektiv som kan undersøke hvorfor veldedigheten ble nødvendig i utgangspunktet. Her har den kritiske solidaritetstanken fra 1968 gitt oss en viktig arv å bygge videre på, som også den kristne etikken kan hente næring fra, slik Tore Lindholm sa i samme artikkel: – Hvem er din Neste? Det er ikke bare mor, barn og naboer – men alle som rammes av handlingene dine.

Trykket i Vårt land 7. mai 2018