Jordkropper og himmellegemer

Både prester og andre gjør sikkert lurt i å tenke kritisk gjennom at fridager i et moderne, flerreligiøst samfunn fortsatt er lagt til kristne merkedager. Likevel, hvor lurt og redelig er det å skrive historien ut av tidsregningen? Ikke særlig lurt tror jeg. Tidligere forsøk på revisjonistisk historieskriving er i senere perioder møtt med hoderysting.

Å kutte båndene mellom fridagene og de fortellingene som har strukturert en kulturs tids- og års-rytme, vil innebære å kutte båndene til vår kulturelle hukommelse. Der følger jeg Marius Mjaalands post-sekulære, avmytologiserende forklaring på hvorfor vi fortsatt trenger Kristi Himmelfarts dag.

I Hellas, hvor jeg for tiden bor, er det flere markeringer av kristne merkedager; ikke alene legitimert med referanse til bibelske fortellinger som i det protestantiske Nord-Europa, men i tradisjonen til en kristendomform som gjennom hele sin histore har eksistert i en fler-religiøs virkelighet, enten nærmeste gudshus var et romersk tempel, en moské, en synagoge, eller, gud forby, en heretisk (katolsk) kirke! Folk bruker fortsatt fridagene til det de var ment for: hvile, sosialt samvær og en tur innom kirken. Det siste er viktig og fortsatt utbredt, fordi man i motsetning til i Norge ikke må sitte i timesvis om man først går. Man velsigner dagen ved å stikke innom kirken, tenne noen lys, kysse ikoner, snuse inn litt røkelse og ta seg en røyk utenfor etterpå. Mange betoner at de ikke tror på gud, men det kunne ikke falle dem inn å la være å gå innom kirken av den grunn. Selv går jeg, også som nordeuropeisk “heretiker”, gjerne innom kirken her slike dager sammen med en muslimsk venn. Det er uforståelig at en religiøst begrunnet offentlig høytidsdag skulle være i strid med livssynsmangfold og religionsfrihet.

I Hellas er ikke Kristi himmelfart en høytidsdag, derimot er dagen for hans mor Marias opptakelse til himmelen den 15. august den største nasjonale høytiden nest etter påsken. Dagen kalles både “opptakelse” og “innsovning”, den er som alt hellig svært tvetydig. Så festivalen som leder opp til denne dagen innebærer både ekstatisk glede og fest, men også sorg over at “Panagia” forlater denne verden. Panagia er ett av epitetene (navn) til Maria.

Når det gjelder Himmelfartsdagens opphavsfortelling, er Apostlenes Gjerninger som ofte ellers som den mer utmalende og fargerike serieversjonen av noe som først ble presentert som en stilisert spillefilm i evangeliet. Lukas-evangeliet og Apostlenes Gjerninger er skrevet av samme forfatter, som også regnes som den kanskje best skolerte av alle NT-forfattere, noe som er vesentlig for følgende poeng: Kristi Himmelfart og de fortellingene vi nå engang har om den, demonstrerer på annet vis hvor viktig kroppen faktisk er i kristendommen - selv for guddommen. Guddommen er ikke hinsides kroppen. Kroppen var ikke noe Jesus kunne “kaste av seg” for å gå opp i en åndelig himmel, evangeliene beskriver den oppstandnes kropp med en forfinet materialitet som til og med kunne gå gjennom vegger, forsvinne i løse luften – og, må vi regne med, være kompatibel med de høyere himlers eter, tetthet.

Når alt dette virker rart i vår tid, er det dels fordi vi har posisjonert kroppsfokus i motsetning til det guddommelige, og samtidig har vi en svært fattig og endimensjonal forståelse av hva kropp er. Hvis man vil utdype kroppsforståelsen, så er det i dag som regel ved hjelp av biologi og kjemi. Skolert i antikk tenkning, hadde nok forfatteren til Lukas og Apostelgjerningene en mye mer nyansert (filosofisk) forståelse av hva kropp var, og hvordan ulike kosmiske nivåer har kropper med ulik materialitet. Det finnes himmelske legemer og jordiske legemer, sier Paulus i 1. Korinterbrev 15. Det er en Jesu kropp som har brutt jordmenneskets spesifikke materialitet som Lukas viser oss i himmelfartsfortellingene.