Utstillingsvinduet, Gaza.

.

Det folk som bestemmer Israels fremtid er landets velgere. Begivenhetene i Gaza driver dem nå lenger og lenger vekk fra de posisjoner som Jerusalem Street og deres likesinnede fredsforkjempere arbeider for.

Det er ikke Israels «duer» som nå har blitt «hauker». Det er Israels velgere, landets jødiske, drusiske og arabiske borgere, som i lang tid har foretrukket nasjonalistiske kandidater fremfor deres ettergivende venstrevridde rivaler. Siden statsminister Begins tid på 1970-tallet er det bare 4 ikke-Likud-kandidater, som har blitt valgt til statsministre i Israel, (Yitzhak Rabin, Ehud Barak, Ehud Olmert, Ariel Sharon) , og de kjempet alle for partiprogrammer, som gikk imot opprettelse av en palestinsk stat.

Benjamin Netanyahu har etter 1996 bare periodevis sittet på gjerdet i dette spørsmålet, men nå har han falt trygt ned på høyresiden. Det er fremdeles mange israelske middelhavsfarere som i teorien kunne tenke seg å stemme både på høyre- og venstresiden, men nyhetssendingene fra Gaza driver dem nå over til den nasjonalistiske siden, til Likud, der Benjamin Netanyahu og de andre statsministerkandidatene, Gideon Sa'ar og Naftali Bennett allerede befinner seg. Det ligger an til at statsminister Netanyahu blir valgt for 5.  gang.

Grunnen til dette skiftet i israelsk opinion er at debatten om Gaza sin fremtid bare har foregått på det teoretiske plan. Israelsk venstreside, oppmuntret av den amerikansk-jødiske venstresiden og USAs presidenter, har hele tiden hevdet at hvis bare Israel trakk seg ut av Gaza, ville palestinerne leve i fred med den jødiske stat.

Høyresiden i Israel forutså helt riktig at hvis de evakuerte Gaza og palestinerne likevel fortsatte å angripe Israel, ville det internasjonale samfunn, representert ved FN og EU, finne utveier til å unnskylde og rettferdiggjøre nye angrep. Krigshelten Ariel Sharon trodde ikke på en slik negativ utgang, og beordret tvangsevakuering av 10.000 israelere ut av Gaza i 2005. Han tok grådig feil.

Verden har opplevd hvordan det gikk både med ham og med evakueringen! Takket være statlige overvåkings- og private videokameraer ser og hører nå israelske velgere på nyhetssendinger i beste sendetid at The Washington Post og NewYork Times kaller brannbombe- kastende palestinere for fredelige demonstranter, og J. Street anklager israelske soldater for å være trigger-happy, og for å mishandle uskyldige demonstranter!

Israelske borgere, som også er landets velgere, kan i disse dager se sannheten med egne øyne: at palestinere kaster Molotov- cocktails, at de sender brennende gummihjul for å sette fyr på israelske kornåkre, at de forsøker å rive ned sikkerhetsgjerdet. De ser og hører akkurat som det ble sagt dem, at venstresiden ville unnskylde, rasjonalisere og rettferdiggjøre brannbombene. De ser klarere enn noen sinne at uansett hvor ekstremt og voldelig palestinerne går frem, vil den verdensvide venstreside forsvare dem. Uansett hvor mange innrømmelser Israel kommer med, vil palestinerne kreve mer, tiljublet av amerikanske og israelske venstreside-aktivister. Ja, av noen her i Norge også.

Verden, sekulære som kristne, vil i følge Skriften delta i koret som synger anti-israelske “sanger”. Vi andre må utholde svartmalingen av Israel inntil videre. Den som ler sist, ler best. Vi gleder oss til å oppleve valgnatten om noen få måneder da israelske velgere har avgitt sin stemme i valget til Knesset. Folkets stemmegiving vil være basert på den virkelighet som har blitt åpenbart for deres øyne i mai-dagene 2018, en virkelighet med vedvarende palestinsk hat og ekstremisme,  som internasjonale medier, også norske, forgjeves har forsøkt å skjule.