Kommentar

Trygghet og makt

Det overraskende er ikke at Arbeiderpartiet har tapt oppslutning, men at partiet har holdt seg så godt.


Det var nesten som 17. mai. Vi gikk i tog med musikk-korps og norske flagg. Men det var mest voksne i toget og flaggene var supplert med fagforenings­faner. Vi var bare kommet til 1. mai.
Vi gikk til Fjellvang, der vi fikk høre om de harde trettiåra da barna måtte gå sultne og barbeinte mens de passet kyrne i regnet. Når vi satt her tørre og gode og spiste boller og drakk brus, kunne vi takke Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet.
Det var ikke de store klasse­motsetningene på Geilo. De fleste industriarbeiderne var bondesønner. Likevel hadde vi klassetilhørighet. Vi visste hvor vi hørte til. Arbeiderne handlet på Samvirkelaget, ikke på Handelslaget. Og selvsagt stemte de Arbeiderpartiet. Far ble av en del betraktet som klasseforræder siden han stemte på KrF. Men han ble valgt til bedriftens første verneombud likevel. Noe annet ville vært å stemme på Høyre. Det ville vært uhørt.
Klassetilhørighet. En dag jeg var ute og gikk med mor, møtte vi direktøren på fabrikken. «Der har vi sannelig en ny liten arbeider», sa han. Mor ranket seg og svarte: «Nei, han skal nok gjøre noe bedre.» Jeg var litt stolt over mor, som våget å svare direktøren.
Men det varslet jo også et oppbrudd fra klassetilhørigheten. Et oppbrudd som nettopp Arbeiderpartiet hadde gjort mulig gjennom satsingen på utdanning for alle og finansieringsmulighet i Lånekassen også for vanlige ­arbeidsfolk.
Så havnet jeg på Blindern i selveste 1968, og møtte vestkantungdom med tillærte a-endinger som hevdet de var arbeiderklassen. Jeg følte meg ikke hjemme blant dem. Arbeiderklasse ble gjort til en teoretisk og tillært størrelse, ikke en naturlig tilhørighet. Som lektor og senere som redaktør var det ingen selvfølge at jeg hørte til der.
Middelklasse. Min historie er en del av den store historien om arbeiderklassen i Norge­. Arbeiderpartiets vellykkede politikk gjorde at de fleste ble middelklasse. Den automatiske koblingen mellom klasse og partivalg ble oppløst. Derfor er det oppsiktsvekkende ikke at ­Arbeiderpartiet har gått tilbake fra halvparten til fjerdeparten av velgerne, men at de har holdt seg så godt.
Det er lenge siden Arbeiderpartiet erkjente at arbeiderklassen ikke lenger var noe grunnlag for å være flertallsparti. På 80- og 90-tallet ville partiet frigjøre seg fra båndene til fagbevegelsen og satse på å bli et parti for folk flest. Det toppet seg i Jens ­Stoltenbergs første regjering i 2001.
Det gikk galt, og partisekretær Martin Kolberg ropte «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen» på det neste landsmøtet. Partiet knyttet seg igjen til LO. I årets 1. mai-taler er tema knyttet til arbeidsliv og fagbevegelse hovedsak for partiets talere.
Ulikhet. Men selv om båndene­ til fagbevegelsen er sterkere og fastere enn noen gang før, er ­arbeiderklassen vanskeligere å få tak på. Flertallet i LO er nå ­offentlige ansatte, ikke industriarbeidere. Og de fagorganiserte blir færre. I den ene enden taper LO terreng til de høyt utdannede som ser seg tjent med individuelle ordninger. I den andre enden til de mange med usikker tilknytning til arbeidslivet.
Selv om velstandsøkningen har vært formidabel, har ulikheten økt. Økonomen Thomas ­Piketty er kjent for å ha dokumentert økende ulikhet og at ulikhet fortsatt går i arv. Sist uke fortalte Klassekampen om hans nye rapport. Den viser at venstrepartienes velgere har høy inntekt og høy utdanning, mens de med lav inntekt og lav utdanning stemmer til høyre, gjerne med de nye høyrepartiene.
Pikettys undersøkelse gjelder Kontinentet og USA. Arbeiderpartiet i Norge har holdt seg bedre som parti for folk flest. ­Hovedtyngden av deres velgere er arbeidere, lavere funksjonærer, bønder, fiskere og folk uten arbeid. Men tendensen finnes her også: Like mange av de som ­definerer seg som arbeiderklasse, stemmer Høyre og Frp som Arbeiderpartiet.
Trygghet. Når det norske ­Arbeiderpartiet har holdt seg så godt, tror jeg det skyldes at de for mange er garantien for trygghet, og ikke minst for velferdsstaten.
Det er derfor det er så farlig for partiet at de nå er inne i sin ­andre stortingsperiode uten regjeringsmakt. Usikkerheten om hva de borgerlige partiene sto for og hva Frp ville finne på i regjering, er nå blitt betydelig dempet. Erna Solberg er i ferd med å framstå som tryggheten selv, og ikke som noen trussel mot velferdsstaten.
Høyre og Frp ser ut til å ha skjønt hva som er Arbeiderpartiets såre punkt. Angrepene på Jonas Gahr Støre skal skape et bilde av at han representerer utrygghet og mangel på styring.
Gerhardsen. På min barndoms Fjellvang var Einar Gerhardsen helten. Klassekampens Mimir Kristianson har hentet Gerhardsen fram igjen, og anbefalt ­Arbeiderpartiet å vende tilbake til hans politiske linje.
Å hente fram statssosialismen fra 50-tallet med sine beinharde reguleringer, er neppe veien å gå. Men Gerhardsens geni var hans evne til å forstå vanlige folk, og til å få oss til å identifisere oss med ham. Det er kanskje der det svikter for Arbeiderpartiet i dag.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar