Verdidebatt

Veiene til prestetjeneste

Det er mange veier til prestetjeneste. Hva slags krav og muligheter bør det være underveis?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den pågående diskusjonen om muligheter og begrensninger langs veien til prestetjeneste, har mange sider ved seg. Vi bidro 2. mai med et innlegg i Vårt Land om teologiutdanningen og hvordan den utfordres og bør utformes i en ny tid.  Marita Bjørke Ådland fulgte opp på verdidebatt.no med spørsmålet: «Korleis skal Den norske kyrkja sikra god rekruttering til prestetenesta?» og stilte oss flere oppfølgingsspørsmål.

Utgangspunktet for de fleste i debatten, også for oss, er utfordringene Den norske kirke står overfor. Kirke og folk trenger flere prester. Da er det nødvendig å tenke nytt og offensivt. Det gjelder for kirka, menighetene og presteskapet – og det gjelder for utdanningsinstitusjonene, MF inkludert.

I vårt innlegg løftet vi fram profesjonsstudiet i teologi. Som Ådland understreker: Profesjonsstudiet er et godt løp og den vanligste veien til prestetjeneste, men også dette studiet trenger å ta utfordringen: nyskaping og fornyelse. For oss er dette på ingen måte hele, men likevel en viktig del av svaret på rekrutteringsutfordringen. Teologiutdanningen må vise og bevise sin kvalitet og relevans. Da må vi å spørre hvordan den kan bli bedre – og fortsatt med stolthet og stor frimodighet invitere til et rikt og spennende studium.

Profesjonsstudiet har en mangfoldig studentgruppe. Noen kommer rett fra videregående, andre har et langt yrkesliv bak seg. Da er det nødvendig å finne gode løsninger og tilpasninger. Ådland spør hva vi ser for oss, og svaret er mangfoldig. MF kontaktes stadig av folk som lurer på hvordan de kan ta hele eller deler av teologiutdanningen hos oss. Slik Ådland forteller om sin egen vei til prestetjeneste og møte med MF, søker vi fleksible tilpasninger og tilrettelegginger.

Disse individuelle tilpasningene handler gjerne om å bruke de mulighetene som finnes i teologiløpet i dag. Flere av emnene på teologistudiet kan tas som «fjernstudent», og vi innpasser annen utdanning. Det betyr at studenter kan få godkjent den utdanningen de har med seg fra andre steder. Vi må sikre et godt nivå, men når tematikk, nivå og omfang på tidligere utdanning passer inn i (deler av) prestestudiet, blir dette godkjent.

I tillegg er det verdt å understreke at den veien til prestetjeneste som går gjennom profesjonsutdanningen, også har ulike alternative ruter. Noen begynner rett på profesjonsstudiet, andre med et bachelorstudium i Ungdom, kultur og trosopplæring. Underveis tilbys ulike fordypninger og studentene velger selv tematikk for masteroppgave.

Skal eller må alle inn i profesjonsløpet? Nei. Kvalifikasjonskravene til Den norske kirke krever ikke dette. MF krever det heller ikke. Faktisk er det slik at vi tilbyr masterstudier som ikke gir en cand.theol.-grad, men som er relevant for prestetjenesten og dermed gir grunnlag for tilsetting som prest. Vi er heller ikke imot denne ordningen. Vi vet om flere som bidrar godt og konstruktivt i prestetjenesten etter å ha gått igjennom Den norske kirkes evalueringsnemnd. De er prester med verdifull, kompletterende erfaring og bidrar med mangfold og kompetanse.

Hvorfor løfter vi da fram profesjonsstudiet? Vi gjør det fordi det er dette vi jobber med. Vi jobber med å lage et godt studium for de som lurer på om det er prester de skal bli. Vi jobber for at det skal bli et best mulig studium, en læringsarena og dannelsesreise. Og vi tror på det vi gjør. Vi tror det gir et veldig godt utgangspunktet for å være prest i Den norske kirke. For den som er der i livet at en har mulighet til det, vil vi mene profesjonsstudiet er den beste veien til prestetjeneste. For de som er et annet sted i livet, gjelder det å finne gode tilpasninger innenfor eller utenfor teologiutdanningen.

Hva slags krav bør stilles til de som går eller har gått veier utenfor profesjonsstudiet? Det er det ikke vi som avgjør, men Den norske kirke. Vårt anliggende er ikke å stramme inn de kravene, men å tale for kvalitet og fleksibilitet i profesjonsløpet. Vi er likevel enig med Ådland: hovedfag/master bør være et krav for godkjenning.

Så hva er det vi frykter? Vår bekymring er ikke knyttet til et utvidet mangfold av kompetanse i presteskapet. Tvert imot.

Vår bekymring gjelder teologifagets rolle og profesjonsutdanningens plass i kirke, samfunn og akademia. Når vi ser til andre land, f.eks. USA, bekymrer det oss at teologistudiet rettet mot prestetjeneste ser ut til å miste "ordinære" studenter og nesten utelukkende har blitt et prosjekt for godt voksne, kirkelig aktive mennesker, som kommer fra et annet yrke. En slik utvikling mener vi vil være uheldig, og vi ønsker å arbeide så hardt vi kan for at 20-åringer i dag ser på profesjonsstudiet som en interessant og relevant vei til en vifte av yrker – med prestetjeneste som særlig aktuelt.

Vi er bekymret for oppsplittede utdanningsløp der profesjonsutdanningens kobling mellom fag og ferdigheter svekkes eller blir borte. En splitt mellom en teoretisk kunnskapsbase på den ene siden og praktisk-teologisk utdanning på den andre siden er verken studenter eller kirka tjent med, og det vil være stikk motsatt av den utviklingen vi ser i andre, sammenlignbare profesjonsutdanninger.

Vi er bekymret for søkertallene til kirkelige utdanninger. Vi trenger teologiske fagmiljø, og fagmiljøene er avhengig av studenter. Kirka trenger teologisk refleksjon og studenter som vil bli prester. Samtidig mener vi at det er grunn til å se nærmere på disse tallene, og "tallene bak tallene". Det er faktisk slik at lærestedene fortsatt utdanner et jevnt antall nye prester hvert år. I tillegg er det et stort antall ordinerte prester som for tiden ikke arbeider som prester i Den norske kirkes menigheter. Ved MF erfarer vi at de aller fleste av våre kandidater blir ordinerte og blir prester. Men vi erfarer også at svært mange er opptatt av å bo på steder der ektefellen kan få arbeid, og der de kan ha et nettverk av venner.

Spørsmålet er derfor om kirkens rekrutteringsutfordring må nyanseres, og først og fremst handler om det følgende: 1. At Den norske kirke legger til rette for en måte å være menighetsprest på som oppleves interessant for de som i dag har utdanningen, men som velger å gjøre andre ting. 2. At en arbeider med hvordan en kan rekruttere prester til sokn utenfor byene.

Vi trenger altså å tenke nytt om rekruttering og teologiutdanningen. Vi trenger et solid profesjonsstudium, samtidig som vi bruker de mulighetene som finnes for fleksible studieløp. Og vi trenger å utvikle nye muligheter. Det er en utfordring vi tar – og heldigvis ser vi mange muligheter framover.

Prorektor Kjetil Fretheim, MF, og praktikumsleder Fredrik Saxegaard, MF.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt