Det lutherske negative menneskesynet

Jeg kom i dag over følgende bønn på en på nettsiden til en luthersk frikirke; en bønn er oppgitt for hver ukedag. Denne er oppgitt for fredagen:

«Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere. Kjære Far i himmelen, se ikke på våre synder. Avvis ikke vår bønn selv om vi ikke er verd at du hører oss, for vi synder mye hver dag og fortjener ikke noe annet enn straff. Men Kristus har levd og dødt for oss, og i hans oppstandelse har du erklært at vi er tilgitt. Hjelp oss å tilgi andre slik som du har tilgitt oss. Amen.» (NB: Min uthevelse)

Jeg opplever virkelig at tredje uthevede ledd i denne fredagsbønnen representerer et negativt, langt på vei reduserende- og dermed hemmende og begrensende menneskebilde. Slik jeg opplever det, så inspireres jeg ikke påtagelig gjennom denne bønnen til å tro på verken livet eller meg selv; de markerte ordene trykker ned og kan i betydelig grad virke livshemmende. De overdøver det positive resten i samme bønn. Gud reduseres her til en liten primitiv, sur og bitter stammegud som holder sin skapning nede, og der skal det selvpiskende værsågod også bli om det skal ha noe håp om en himmelsk tilværelse.

Men: At mennesket lyttes til og verdsettes av Gud avsløres vel tydelig nok for all verden av Kristus selv? Spesielt den som knuges av et dårlig selvbilde grunnet negativ og krenkende forkynnelse? Dvs faktisk akkurat den som ikke anses som verdt å lyttes til? At jeg blir lyttet til betyr dog ikke som kjent at mine ønsker og behov blir oppfylt. Snarere kommer livet slik at bønnesvarene ligger i fruktene av de strevsomme kamper jeg må ta. Intet liv og frukter uten livets virkende forutsetninger, m.a.o.

Kristus representerer derimot et positivt menneskebilde, en ufravikelig  tro på sin skapning; Jesus viser jo klart at mennesket fortjener livet og dermed noe langt mer og annet enn straff. Gud Kristus elsket menneskene i en slik sterk grad at Han sågar lot seg henrette av dem. Men sto så triumferende opp i en nådefull og kjærlighetsfull handling som bekrefter for all verden at Guds kjærlighet og nåde trumfer alt. Selvsagt synder vi, selvsagt svikter mennesker. Og den rettferdige Gud tar synden alvorlig; dette viser korsfestelsen. Den objektive forsoningslæren har elementer man ikke skal se bort ifra. Men dog ikke slik at kjærlighetens Gud begrenses og dermed ser ut til å glemme eller redusere sin skapning. Ja, Gud selv i Kristus betalte den prisen hans skapninger aldri ville evne. Og Hans tilgivende bønn på korset er her vår alles trøst… Alle oss snublende individer som ikke alltid vet hva vi gjør.

Som forfatteren sa. "Gjør som Gud: Bli menneske!" Gud satser på livet, og ber oss om å gjøre det samme: Jesus viste en sterk tro på sin skapning og dets muligheter, og fjernet derfor de strenge og klamme ytre og indre grep som begrenset mennesket. «Stå opp, ta din seng å gå!», dvs ut i den fordrende virkeligheten igjen. Det finnes nemlig intet reellt alternativ. Ingen flukt inn i ensidigheter; verken i rus, kroppsdyrkelse, religiøs tro eller politikk kan fjerne livsalvoret og fordringene. I beste fall kan man utsette dem en periode, men livet tar oss igjen og banker på døren. Så vidt jeg kan se, så understreket og forsvarte Jesus kategorisk menneskeverdet og mente bestemt at mennesket fortjente et godt liv. Til tross for alle de negative indre og ytre elementer som forsøker å hindre det gjennom hverdagen. Den og det som krenker menneskeverdet krenker samtidig Gud selv. Derfor er det vår plikt å reise oss og protestere der det blir krenket.

Min erfaring av møtet med Kristus gjør at jeg er takknemlig for alle gode ting i livet og setter virkelig pris på dem. Slik kan jeg ta fatt på det som hemmer og ligger i mørket, alle de hvite løgners fravikelser, halvveisheten og synden. Synd er adskillelse. Forsoning er gjenforening, nåde og befrielse.

Jesu lidelse og død fremstilles dramatisk og klart nok i NT, men oppstandelsens herlighet og glede gjør at ondskap og lidelse ikke kan overskygge lykken ved å være grepet og på veien… helt inn i Guds rike. Tro handler om modig og fordrende tillit; også der det finnes liten grunn til å nære den.

Da handler det i bønn og tilbedelse om å satse på de gode kreftene som frigjøres av Guds åpne betingelsesløse invitasjon i Kristus, og dette gjøres nok best om man satser på mulighetene, på det gode og kreftene som ligger latent i enhver. Guds menighet er hellig fordi den er fylt av Guds hellighet: Ikke fordi den er lytefri, fri fra svakheter, feil og svikt. Men fordi vi er frelst ved Jesus Kristus: Det er naturlig nok helt ordinære mennesker det handler om i enhver kirke og menighet; og der mennesker møtes -der sviktes og feiles det. Slik er og blir det.

En kristen er et stridende, snublende og feilende menneske som kan preges av åpenhet for Guds nåde, og slik på veien vokse til å bli den man egentlig er i Guds nådefulle øyne. Vi blir den vi er når vi speiler oss i Kristus menneskesønnen. Dvs et helt menneske, et menneske for andre, et menneske slik Gud ønsker det skal være. Vi er riktig nok såret i Gudsforholdet ved syndefallet og er avhengig av Guds nåde; dog har vi ennå bevart Gudsbildet i oss, selv om det kan være dekket av mengder av ord og vonde erfaringer. Det Gudsbildet kan dog steg for steg bli renset og utviklet når vi gjennom livet er åpne og mottagelige for Guds nåderike arbeid med oss og i oss. Men som alle erkjenner er det en tre skritt frem og to og et halvt skritt tilbake-prosess. Vi er uansett sjanglende og snublende på vei mot hellighet, og dét er alle Guds barn uansett hvor skrøpelige de enn kan fortone seg for seg selv og for andre.

"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.".

Vi er alle skapt og villet i Guds bilde. Derfor lytter Gud på sin skapning fordi vi fortjener livet og gleden, samtidig som utfordringene, livskampene og nederlagene aldri vil gi seg helt. Dette er deler av livets ufravikelige betingelser. Og i forhold til det siste, så må mennesket møtes med Kristi tillit, tro og mulighetssøkende varme nådefulle blikk. Slik frigjøres man til det livet som venter.

"Säg till om jag stör,
sa Han när Han steg in,
-så går jag med detsamma.

Du inte bara stör,
svarade jag...

-du rubbar hela min existens.

Välkommen."

(Eeva Kilpi)