Den provoserende St. Birgitta

I høst ble vi kontaktet av en engasjert person. Hun – jeg bruker det pronomenet siden vedkommende har fått et kvinnelig pseudonym – lette etter en menighet i Oslo, og kjente flere i samme situasjon. Hun var opptatt av at det sosiale miljøet, musikken, og opplevelsen av å bli «truffet» av budskapet, er viktigere for mange enn konfesjonell tilhørighet.

Hun var også opptatt av at terskelen for å oppsøke en menighet er høy. Mange er engstelige for ikke å passe inn. Hvis du ikke opplever deg ønsket kan du bli såret. Det kan bli lenge til neste gang du våger deg frampå.

– Hva om jeg får en anmelderspalte, der jeg prøver å være ny i ulike menigheter og skriver om det etterpå? var spørsmålet.

Jeg tok en prat med henne for å vurdere saken nærmere. Noe av det viktige var å vurdere agendaen hennes. Hadde hun et agg mot bestemte retninger i Kristen-Norge, slik vi av og til ser hos hardcore kirkegjengere? I så fall var det ikke interessant for Vårt Land. Var hun ekspert? Det var vi også skeptisk til. Vi ville ikke ha den typen anmeldelser.

Vi ble enige om å forsøke. Ikke minst fordi det finnes en generasjon kristne som slutter å være aktive når de flytter til byen. For ikke å si lar være å lese aviser som nettopp Vårt Land, fordi de ikke finner det stoffet som gjør avisen aktuell for deres generasjon.

Ydmyk

Nå har St. Birgitta skrevet fire anmeldelser. Tilbakemeldingene er delte. Mange synes tiltaket er godt, men en del synes hun er for tilbakeholdende med å mene noe, det blir vel mye skildring.

Årsaken er nettopp at hun er opptatt av å vise respekt for egenart og teologisk ståsted. Samtidig har hun også forsøkt å reflektere ståstedet til dem som leter etter en menighet. De bruker øynene og ørene, men forstår ikke alt som skjer. Derfor vurderer de sånne ting som interiør, demografi, og om gudstjenesten flyter godt. Om prekenen er lett å forstå. Om medlemmene er kontaktsøkende.

Vi var enige om at hun ikke skulle være for høytidelig, at hun skulle påpeke ting som de faste deltakerne kanskje ikke oppdager, gjerne på en uformell og humoristisk måte. Siden humor er vanskelig, måtte den være knyttet til ting som folk gjerne har et avslappet forhold til.

Jeg har sjelden opplevd en mer ydmyk artikkelforfatter enn St. Birgitta. Hver gang hun skriver en ny tekst har hun forsøkt å ta tidligere tilbakemeldinger alvorlig.

Søppel

Men reaksjonene fra en del svært kirkevante lesere har vært voldsomme. I helgen oppdaget jeg at noen av dem delte en tekst på verdidebatt.no der teologistudenten Erik Steenhoff bruker sterke ord.

«Søppeljournalistikk», er
Steenhoffs karakteristikk. Han latterliggjør St. Birgittas uvitenhet om Den katolske kirke. Han synes det er forkastelig at hun – etter å ha sagt at prekenen er både «djup og lettfatteleg» – savner «religiøse refleksjonar om notidas utfordringer» og at hun i faktaboksen forteller at Den katolske kirke kun vier par av ulikt kjønn.

Ifølge Steenhoff er anmeldelsen «bare dum». – Hvem i alle dager er det som har den minste interesse av å lese den, spør han retorisk.

Førstelektor i teologi, religion og filosofi ved NLA Høgskolen, Peder K. Solberg er langt på vei enig. Han synes anmelderen «fremstår som en hjelpeløst veslevoksen fyr (eller jente)», og tror ikke vedkommende er «reelt nysgjerrig».

Ny vignett

Jeg tar selvkritikk for måten vi har presentert St. Birgittas prosjekt på. Anmeldere er normalt eksperter. Vi ønsket ikke en som pakket den subjektive synsingen inn i uangripelig ekspertretorikk. Vi var redde for at utenfrablikket ikke skulle tas på alvor. Derfor sa vi ja til nettopp St. Birgitta.

Men nettopp derfor burde vi kalt spalten noe annet enn «anmeldelse». Kanskje jeg heller ikke burde snakket om «et kart for tørste sjeler» da spalten ble introdusert. St. Birgitta er jo ikke kjentmann.

Mandag kommer en ny tekst. Vi kaller den ikke lenger «gudstjenesteanmeldelse». St. Birgitta vil vise sitt reelle utgangspunkt tydeligere fram, også i teksten.

Jeg håper prester og pastorer som så langt har bladd beskjemmet forbi tekstene til St. Birgitta 
vurderer å lese dem med nye øyne. For hun representerer ganske mange av dem som lurer på om de skal besøke kirkene deres.

Disse kirkesøkende kunne vurdert saken omtrent som St. Birgitta. De forstår ikke uten videre at det forventes en god dose ydmykhet av en som ikke har teologisk utdannelse. Tvert imot er de ganske naive: De tror at kirken er interessert i deres perspektiver. Og formulerer seg deretter.

Jeg håper ikke de tar helt feil.

Publisert i Vårt Land 3. mai 2018.