Kirken trenger ikke fiender

Prest Per Anders Nordengen annonserer at dager som Skjærtorsdag, Kristi Himmelfartsdag og 2. pinsedag ikke bør gi folk fri på grunn av et kristent innhold de ikke har et forhold til.

Han postulerer riktignok at folk gjerne må ha fri, han vil ingen lunde ta fridagene fra folk, men da kan de kalle dem for «vårdager» eller noe slik – bare de ikke har et kristen navn eller knyttes til kristendommen.

Her er det sannsynlig at det er Jens Brun-Pedersen som har stukket et manus i hånden på Nordengen. I hvert fall kunne ikke Brun-Pedersen gjort det bedre selv.

Med slike venner, slike som prest Nordengen og også andre klerikale, trenger ikke kirken fiender. Absolutt ikke.

Nordengen begrunner sitt utspill med at han ønsker å hegne om den kristne kulturarven(!?). Faktum er imidlertid at det er lite om noe i folks bevissthet som er så sterkt knyttet til den kristne kulturarven som nettopp de kristne høytidsdagene – som altså er høyt skattet som fridager.

Kirkens folk får like det eller ikke, men Kirken er en av landets sterkeste merkevarer. Den står så sterkt at Kirkens helligdager er merket av i kalenderen. De står fjellstøtt i folks bevissthet. Ja, merkevaren er så sterk at 70% av befolkningen er medlemmer uten at flertallet av disse er aktive troende. Det er sannelig ikke dårlig. Imponerende, faktisk.

Merkevarebygging er en temmelig krevende business. Alle, som er avhengig av en god standing blant publikum, og det er de fleste – fra kiosken på hjørnet til Coca Cola strever med dette. Det brukes milliarder og enormt med kreativitet og energi på å skaffe seg en ønsket posisjon. Men akk, langt fra alle lykkes. Men her står altså Kirken i en særstilling.

De som lykkes er dyktige eller heldige – eller begge deler. Og, når de først har lykkes, begynner kampen for å bevare posisjonen – som er gull verd, en privilegert og hellig posisjon – for her å bruke en passende metafor. En god merkevare forsvares – for enhver pris. Det er virksomheters viktigste verdi. Bokstavelig talt.

Men for kirken? Kirkens ledelse er for det meste teologer, og det er naturligvis grenser for hva selv teologer skal måtte forholde seg til og forstå seg på – som for eksempel Kirkens merkevareposisjon og verdien av dette. Er ikke det noe som hører denne verden til, noe materielt og timelig, kanskje også materielt og kapitalistisk? Jo, det er det, tenker man, og derfor er det noe Kirkens folk definitivt ikke skal befatte seg med.

Da oppleves det åpenbart som langt mer riktig for teologer og for Kirken å fremme og kjempe for saker som splitter. Det viser om ikke annet at de ikke er redde for å stå i striden. Og det gjør seg, spesielt i liberale teologmiljøer – og i KFUM-KFUK og Kirkelig Kulturverksted. Og da er åpenbart mye oppnådd.

Noen eksempler på silke hellige og for ikke å si «riktige» kamper er ikke kongoleserens, syrerens, rohingyeners, armenernes, de forfulgte kristnes, colombianernes, tibetanernes, sundanesernes og en rekke andre forfulgte og undertrykte sin sak, men palestinerens sak. Jo da, noen av disse andre får også oppmerksomhet, men ingenting kommer opp mot den oppmerksomhet som til enhver tid blir palestinerne til del. Ingenting slår palestinerens sak.

Andre utvalgte saker, som Kirken typisk befatter seg med, blant de tross alt mange utfordringene som det fortsatt er mulig å befatte seg med her til lands, er oljeboring i nord, homofiles rettigheter, romfolket, en liberal flyktningpolitikk – og at venstresiden skattepolitikk er å foretrekke. Dette er de utvalgte sakene. Imidlertid er det trolig en god del grupper og politiske saker som mange mener at de kanskje heller kunne befatte seg med.

Nordengens utspill kan, for oss utenforstående – kirkemedlemmer, se ut til å være del av en strategi for å redusere Kirkens betydning og anseelse blant kirkemedlemmer flest, og å bryte ned Kirken som en av landets sterkeste merkevarer.

Hva om Nordengen, etter å ha resonert seg fram til at mange ikke har et bevisst forhold til de kirkelige høytidsdagene – og fridagene, hadde kommet til at dette må vi gjøre noe med. Vi må arbeide for å øke bevisstheten om dette. Vi må brette opp skjorteermene og utvikle en strategi, legge en plan og arbeide bevisst og målrettet for nettopp å skape større innsikt i og forståelse for de kristne tradisjonene. Dette er vår plikt som kirke! Trolig ville dette møtt forståelse og anerkjennende nikk også fra de som mest av alt er opptatt av fridagene. For det er jo slikt en kirke skal befatte seg med.

Hva om Kirken først og fremst hadde vært kirke, slik at kirkemedlemmer flest hadde forbundet den med kirkelige handlinger, forkynnelse, sjelesorg, omsorg og nærhet for og i menighetene?

Kirken kan slutte å bekymre seg for palestinerne. Det tar Palestinakomitéen seg av. De kan sutte å bekymre seg for de homofile. Det tar FRI seg av. Og de trenger ikke bekymre seg for oljeboring i nord. Det tar Naturvernforbundet seg av. Og, når det gjelder romfolk og immigranter, så står NGO’ene i kø. I tillegg kommer tungvekterne i hele eller deler av det politiske miljøet og for ikke å glemme media og deler av akademia. Det skorter ikke på engasjementet for de utvalgte sakene.

Om Kirken henger seg på, gjør det naturligvis ingen forskjell, ingenting fra eller til – bortsett fra at engasjementet splitter. En dyptgripende og ødeleggende splittelse. Antall kirkemedlemmer går ned, antall døpte og konfirmerte går ned. Alle andre, som hadde opplevd en slik negativ utvikling, ville satt seg bekymret ned og kommet til at det må gjøres noe radikalt. Det oppfattes som at Kirkens innsikt og forståelse av situasjonen er at det må gjøres noe enda mer radikalt – politisk radikalt. Slik forsterkes trendene.

Nei, Kirken tenger ikke fiender. Den har seg selv.