Marius Timmann Mjaaland

Professor ved Universitetet i Oslo.
5

Som i himmelen

Bør kirken like gjerne avskaffe Kristi Himmelfart? Kan voksne mennesker fortsatt ta dette på alvor?

Publisert: 2. mai 2018

Hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Det er to menn som spør, og teksten mer enn antyder at disiplene er litt forvirret. Var det ikke der han forsvant, nå nettopp? Men hvor er, nærmere bestemt, himmelen? Disiplene er ikke de eneste som blir forvirret av beretningen om den oppstandne som forsvinner opp i skyene. Hva er det som feires og hvorfor? Er ikke dette en mytisk beretning som har liten betydning for moderne mennesker?

Ingen enveisbevegelse. Kristi himmelfart ble denne uken trukket inn i en debatt om behovet for å avskaffe kristne helligdager (Vårt Land, 30. april). Det er en merkelig debatt, som viser liten forståelse for det post-sekulære samfunn. Når et samfunn beskrives som «post-sekulært», skyldes det nettopp at man har innsett at sekulariseringen ikke er en enveisbevegelse. Samfunnet vil aldri bli religionsfritt. Tvert imot forstås religiøse tradisjoner mer tvetydig og verdsettes i brede lag av befolkningen, også om man ikke går i kirken. Ved å bevare disse nedarvede strukturene får året en rytme og dagene en litt annen betydning – det er fortsatt en hellig dag. Slik søndagen ikke først og fremst er en fridag, men en helligdag.

Det betyr ikke at kristendommen blir anti-moderne og tradisjonalistisk. Tvert imot øker behovet for en oversettelse av
dagenes betydning og teologiske innhold. Teologen Rudolf Bultmann spurte i 1941, mens andre verdenskrig raste rundt ham, om hvorfor vi holder fast ved alle de gamle mytene. Vi befinner oss ikke lenger i en verden med tre etasjer, skrev han – med himmelen over oss, jorda omkring oss og helvete der nede under jorden. Vi kjenner relativitetsteorien og vet at jorda er rund. Vi trenger ikke tro på under. Hva skal vi så med disse mytiske forestillingene? Kristen tro handler om troen på den oppstandne, påpeker han. Da må vi lære oss å forstå budskapet bak mytene og fortolke det innenfor vårt moderne verdensbilde!

Gamle myter. Jeg har iblant tenkt at Bultmann skrev dette fordi han hver dag var utsatt for nazistenes propaganda og fake news. Han orket ikke mer svada. Hvis kristendommen er sann, må den tåle kritikk og den må avsløre løgnen. Da kan den ikke låse seg til to tusen år
gamle myter. Den proklamerer tvert imot troen på Kristus som død og oppstanden for våre synder. Og hvordan vi enn forstår «oppstandelse» er det en sannhet som gjelder meg og deg, i dypet av vår eksistens, som forandrer våre liv og vårt gudsforhold. Og på dette
punktet hadde Bultmann rett: Kristendommens sannhet kan ikke låses til et mytisk verdensbilde. Vår forståelse av verden har endret seg, og det samme må teologien, det samme må forkynnelsen.

Men hva skal vi så gjøre? Bør kirken like gjerne avskaffe Kristi
Himmelfart? Er det ikke villedende å fortelle om en frelser som farer opp til himmelen som en «rocket man» Jesus? Kan voksne mennesker fortsatt ta dette på alvor eller blir det et eventyr for barnebiblene?

I slutten av Lukas-evangeliet kan vi lese om hvordan Jesus tar disiplene med seg ut til Betania, løfter hendene og velsigner dem (Luk 24,50) – og så, mens han velsigner dem, blir han tatt opp til himmelen, hvorpå de faller på kne og tilber ham (v. 51). Altså, idet han forsvinner, er han brått mer nærværende for dem. I dette øyeblikk kan de nemlig tilbe ham overalt. De kjenner gleden idet de går tilbake til Jerusalem og siden går de til tempelet og lovpriser Gud.

Kjenne dagen og timen. Lukas er også forfatter av Apostlenes Gjerninger som begynner med en litt annen beretning om samme hendelse. 40 dager etter oppstandelsen taler Jesus om Den hellige ånd, som skal gis dem i dåpen (Apg 1,3-6). De spør om han skal gjenopprette Israel (dvs. politisk), men han svarer at det ikke er dem gitt å kjenne dagen og timen, at de tvert imot skal motta Ånden og forkynne i
Jerusalem, Judea og Samaria, ja til jordens ende. De skal bringe budskapet og Ånden ut til hele verden.

Og så skjer det: Det kommer en sky ned som dekker ham – og borte er han. Det står riktignok at han «løftes opp» i skyen, men det er skyen som «tar ham bort fra deres øyne». Jesus forsvinner altså, men ikke fordi han er steget opp til en fjern himmel. Tvert imot skal hans nærvær nå bringes videre, på nye måter, ved beretningen om hans død og oppstandelse, ved Ånden som skaper tro.

Og det er her jeg tenker Bultmann har et poeng: Hvis vi studerer tekstene litt nøyere, så er det fullt mulig å forstå dem annerledes. De beretter slett ikke om en kropp som farer opp til himmelen som en rakett. De forteller om en åpenbaring, en
visjon på fjellet, som minner om Jesu transfigurasjon. Men denne gangen handler det om en transfigurasjon fra den avgrensede til den himmelske, altså den som i likhet med Gud Skaperen kan være til stede overalt.

Nå kommet helt nær. Skyen i beretningen er typisk for åpenbaringer også i Det gamle testamentet, som Guds åpenbaring for Moses på fjellet (2 Mos 20). Gud viser seg nettopp idet han forblir skjult – men ingen blir klokere av å stå og stirre opp mot himmelen. Derfor kommer spørsmålet fra de to mennene: Hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Dere finner ham aldri så lenge dere står og stirrer opp i været. Den viktige bevegelsen går nemlig motsatt vei: Jesus er den som bringer himmelen ned på jorden, og alt dere kjenner som «himmel» (langt borte) er nå kommet helt nær – i din munn og i ditt hjerte (5 Mos 30, 13-14; Rom 10,8).

Fra dette øyeblikk er blikket rettet den andre veien: Fra himmelen mot våre liv på jorden. Det er der han skal komme, med sitt ord, med sitt løfte, med forvandlingen fra død til liv. Det er der han kommer dem i møte, så det brenner i hjertene. Når de samles, når de synger, når de tilber, når de deler brødet og vinen
(Luk 24, 31).

Det er en merkelig dag, dette. Himmelfart. Men kanskje er det en dag som egner seg godt for et stykke avmytologisering. Ofte tenker vi at himmelen er uendelig langt borte, som i et eventyr eller en myte. Men himmelen er luften vi puster og håpet som
ligger skjult bak en sky av
bekymringer. Den er her og den er nå.

Marius Timmann Mjaaland

Professor ved 
Teologisk fakultet

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

208 innlegg  1811 kommentarer

Voksne mennesker på TF... versus oss andre?

Publisert over 2 år siden

Den som spør om voksne mennesker fortsatt kan ta det ene eller andre på alvor og implisitt antyder at følelsene styrer noens trosposisjoner, mener ofte samtidig at han selv representerer et hederlig voksent unntak her. Han gjennomskuer hvordan andre henger i teologisk-arkaiske tros- og tankemønstre og lar deres tenkning bestemme av følelser mens han selv altså tenker rasjonelt. Men enhver, også den som tror på det ene og det andre i bibelen, kan selvsagt fritt bruke bevisstheten til å erkjenne subjektivitet, følelser og beveggrunnene i tankeprosessene. Man kan som troende altså sortere… og konkludere ut fra tro og erkjennelse; ute å helt fanges av det subjektive og følelsene. Den frie tenkningen selv er altså hinsides objekt og subjekt; det er nemlig den som definerer begge nevnte posisjoner: Det er altså ikke subjektet som tenker, men man møter seg selv som subjekt fordi man tenker. 

Det er en gammel tanke i teologiens sfærer å skille mellom symbolspråket og definisjonsspråket: Som ofte nevnes, så har Jerusalem og Athen basis i to typer språk. Dog ikke slik at det eksisterer vanntette skott mellom disse. Det er her snakk om to ulike og motsatte språklige tilganger til virkeligheten. Definisjonsspråket vil beherske og klassifisere. Og tros- og symbolspråket bygger derimot broer fra ånd til ånd, sjel til sjel. Det eksisterer derfor en viss spenning mellom disse to språkene. Det er en kjent sak at TFs teologer generelt sett i praksis implisitt definerer seg selv som tilhørende i Arthens posisjon; dette er sannsynligvis disse som i teologiens verden anser seg selv voksne, analytiske og rasjonelle? Men der de fleste domineres av den samme liberalprotestantiske tilnærmningsmåten, kan det fortone seg som at måten og tradisjonen er entydig gitt, med den konsekvens at begrensingene og betingelsene ikke synes. ALLE tenker og deltar nemlig i en eller annen form for tradisjon. Spørsmålet er bare hvilken og om er man bevisst dette pregende fenomenet. Overser man dette, så kommer man raskt ut på enveiskjøringene. Ennå finnes det visst teologer som fremhever Rudolf Bultmanns avmytologisering og som helst vil at definisjonsspråket skal være det gjeldende. Det rasjonelle og eksakte definisjonsspråket er altså eneste sanne farbare vei, må vite. Om man altså samtidig vil fremstå som voksen og sann. Det analytiske språkets vesen er dog å  beherske og klassifisere, og slik i beste fall innrømme det fargerike symbolspråket et poetisk element. Men spesielt seriøst behøver man jo ikke ta symbolspråket, ut over dette. 

Det er her som nevnt snakk om to språklige verdener; som ikke helt forstår hverandres tro når de settes opp mot hverandre. Dette fremfor den bedre kreative løsningen, nemlig å inspirere og berike hverandre. Det handler selvsagt ikke om den voksne modne analytiske fornuften vs den mer godtroende naive barnlighet: Det handler ikke her om fornuft og analytisk tenkning vs tro; men om tro på (!) den ene type språkkategori som det egentlig gyldige hva gjelder bibelske tekster og teologiske utlegninger. Dette er ikke noe man VET, nemlig. 

Men det er faktisk heller snakk om to sider i mennesket; som begge er språkskapende. To funksjoner som begge har sin legitime plass og funksjon for mennesket på dets livsvei. 

Vi ser av bibelens fortellinger at her finnes et verdensbilde som ikke gjennomgående rimer med det rasjonelle språket vi befinner oss i i dag. Det betyr ikke dermed at det som beskrives representerer løgner eller kun mytologiske uttrykk; men det forteller om en annen tilgang til livet og virkeligheten som ikke nødvendigvis er uriktig om den tilhører enn annen språkkultur. Tilgangen er muligens glemt eller vokst igjen bak et tankemessig buskas av rasjonelle tanker og metoder styrket av hybris. Men tilgangen er ennå både tilgjengelig og gyldig ut fra menneskets vesen om man igjen våger å søke den; ut fra menneskets vesen. Fordi det er slik Gud selv har skapt og villet oss. Om man ikke erkjenner dette, så kan det altså virkelig synes som om Jerusalem og Athen snakker forbi hverandre.  

Om man ser etter, så ser man lett at vektleggingen av den ene siden har ført til en ubalanse: Der rasjonelle kunnskaper og analyse har blitt fremhevet på bekostning av intuitiv innsikt og syntese; der den naturvitenskapelige tenkningen behersker arenaene på bekostning av tro, det skapende og intuitive… der oppstår gjerne fremmedgjøring, ekstremindividualisme, strid og konkurranse. Men det er her det forløsende Ordet som har den kreative kraften.

Det handler altså om både og, ikke enten eller, ikke "voksen vs barn". Men om det hele mennesket. Den engelske poeten John Keats sa noe slikt som at kunst og tro handler om å bevare evnen til å holde alle sider av mennesket åpent i møte med virkeligheten: Å holde sinnet mottakelig og åpent. Dvs endelig få den venstre hjernehalvdelen til å tie en tilstrekkelig stund... og så våge å la den høyre hjernehalvdelen komme til orde. Han sa at man da kan få vite noe, uten at det forstås og godkjennes  (!) av det rasjonelle definisjonsspråket. Den høyre hjernehalvdel bidrar til at vi åpner oss for at sjelen og åndens samvirke som er en forutsetning for det å tre inn i det dynamiske, og dermed gripe motet til å forlate det trygge og statiske. 

Om vi ser på NT, så lar evangeliet seg kun høre med det bibelske verdensbildet som horisont. Og hvordan kan så dette bli virkelighet for oss som ikke lever i den virkeligheten som det bibelske verdensbillede forutsetter? Dette er et naturlig spørsmål som man stiller rasjonelt; igjen tar det rasjonelle definisjonspråket sakte hovedgrep; det gir seg aldri. Men tar man igjen hele mennesket i betraktning, så kan det kun besvares med å trekke inn det intuitive og irrasjonelle: Det handler om at Gud selv tar initiativet og at det dreier seg om at Gud selv inkarneres og tar ordet. Jesus levde, døde og sto opp for deg og meg. Dette er en virkende realitet. 

Forstår man ikke dette med de nevnte språkutfordringene og de paradigmatiske betingelser, så er det ikke så rart at kategiorimistakene står i kø i diskursen. Det er ved Guds levende Ords kraft at ordet slår rot i den enkelte og dermed blir bestemmende i hans og hennes virkelighet. Vår fornuft kan og vil altså ikke forstå dette, men den gir seg ikke så lett: Den forsøker derfor igjen som med alt annet også å tvinge også Guds Ord inn i akseptable og trygge kategorier. At fornuften vet når den ikke lenger har definisjonsmyndighet og makt kommer av underet alene. 

Det hele er avhengig av Gud som melder seg når og hvor Han vil, og her må fornuften altså tie uten at den dermed demonteres som sådan. «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet».

Teologiens virke er altså i rommet mellom tro og fornuft, uten at den ene siden skal reduseres eller dominere. En tenkning som blir stengt inne i seg selv er ikke lenger levende. Man må tenke over sin egen tenkning, og samtidig vite at det nettopp nå er jeg selv qua deltagende som både tenker. 

Uansett: Jesus satte aldri opp et krav at vi skulle være ortodokse eller ikke, men at  vi skal kjennes på fruktene. Den som stiller seg i veien for kjærligheten stiller seg samtidig i veien for Gud selv. 

Meningen med livet? LEV DET! Memento vivere: Peters utrolige 7 ganger 70 gjelder også deg og meg. Stå opp ta din seng å gå; ut i den utfordrende birkeligheten igjen. Det finnes nemlig intet alternativ. Men med Gud i ryggen, så blir det mindre vanskelig. Vi elsker Gud adekvat tilbake gjennom å elske vår neste; som er villet og skapt av Gud selv akkurat som oss selv.

 

 

3 liker  
Kommentar #2

Marius Timmann Mjaaland

5 innlegg  15 kommentarer

Voksne og barn

Publisert over 2 år siden

Dette handlet ganske enkelt om voksne og barn, som altså forstår dette litt forskjellig. Jeg leser høyt fra barnebibelen hver kveld og syns den har noen fantastisk fine bilder som illustrerer bibelhistoriene, også himmelfarten. Men det er helt nødvendig å fortsette å tenke videre om trosforestillinger, deres sannhet og troverdighet selv om en blir voksen. Kommentaren syns jeg derfor kommer helt på siden, men det er åpenbart at du har mye på hjertet!

Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

208 innlegg  1811 kommentarer

Ja

Publisert over 2 år siden

Åpenbart. Men dog spør du qua professor på TF om voksne mennesker skal ta bibelens beskrivelser/fortellinger på alvor. Du trekker så her inn Bultmann, avmytologiseringen, teologiske betraktninger, etc; og den absolutte hovedvekten i din argumentasjon legges på den teologiske diskursen. Ikke på teologisk pedagogikk og fagdidaktikk rettet primært til f.eks. søndagsskolelærere, o.l.

Enten, så avsporer du her ad hoc, eller så anbefaler jeg deg å lese ditt innlegg en gang til. Du har åpenbart mye på hjertet du også; fint om du kunne sortere teksten litt bedre her: Mulig du burde ha formulert deg- og vektlagt innlegget annerledes - om det primært er pedagogikk, didaktiske og narrative grep du har i tankene.

2 liker  
Kommentar #4

Marius Timmann Mjaaland

5 innlegg  15 kommentarer

Hvem tenker du på?

Publisert over 2 år siden

Jeg forstår ikke helt hvilke spøkelser som dukker opp når du snakker om «tf-teologer», men antagelig er det helt andre enn meg du slåss mot. Tankegangen i innlegget er enkel, og helt på linje med det Erling Rimehaug skriver i sin kommentar om Himmelspretten. Det interessante hvis man ser litt nærmere på teksten, har den mange overraskelser på lur som bryter med vante forestillinger om himmel og jord, immanens og transcendens. Dette er verdt å dvele ved og undres over, syns i det minste jeg. Og jeg tror det er ganske mange som opplever det slik

1 liker  
Kommentar #5

Pål Georg Nyhagen

208 innlegg  1811 kommentarer

Spøkelser?

Publisert over 2 år siden

He he... Jeg har da satt mine ben på TF uten å ha møtt så bemerkelsesverdig mange spøkelser. Riktig nok har jeg møtt flere gjengangere der hvor av noen foredrar en noe lettbent og flatbunnet humanisme til fortrengelse for reell kristen fordypning, men de er dog høyst levende. Dine tanker bryter for øvrig ikke med vante forestillinger og tankeganger i det hele tatt; snarere er de ganske så vanlige og harmoniserer friksjonsfritt med de teologiske spor som dominerer på TF. Men dog: I monolandskap gror det som kjent lite på sikt. Skal man være radikal på TF, så er det å kategorisk hevde at kirkens bekjennelse, troslæren og liturigien faktisk er (var) genuine uttrykk den sannheten som bibelen i tradisjonen er uttrykk for.

1 liker  
Kommentar #6

Marius Timmann Mjaaland

5 innlegg  15 kommentarer

Har du lest Systematisk teologi?

Publisert over 2 år siden

En bok som kom ut i fjor, på Verbum. Erling Rimehaug anmeldte den i Vårt Land: https://www.vl.no/kultur/den-usikre-gud-1.957925

Tom Egil Hverven skriver om den i Klassekampen: http://www.klassekampen.no/article/20170204/PLUSS/170209877

Du skriver fortsatt om et TF slik det var for 30-40 år siden og spøkelser fra den tiden. Les boken, som tar utgangspunkt i bekjennelsene, så kan vi ta en prat om viktigere ting. Himmelfarten for eksempel

Kommentar #7

Pål Georg Nyhagen

208 innlegg  1811 kommentarer

Ja. Til begge:

Publisert over 2 år siden

1. Du har nok rett her. Min tid på TF var i bronsealderen, dvs på begynnelsen av 80-tallet. Det er mulig at den teologiske tenkningen og kulturen (generelt sett) er positivt radikal, høyst annerledes, bredere og rikere i dag, og da beklager jeg oppriktig for mine generaliserende bastante ytringer ang. TF. Et interntidsskrift blant radikale teologer samt erfaringene i forbundet bidro vel ytterligere til det bildet jeg skisserer med grove streker ovenfor. Jeg har dog fulgt med og lest flere TF-teologer etter min tid der. Enkelte av dem bekrefter dog det bildet jeg har (eller hadde, da). Radikal kommer som du vet av "rot" (radix) , det å gå til røttene. Og teologisk sett er sier det vel seg selv hva dette innebærer?

2. Din bok "Systematisk teologi" har jeg allerede stående her i en av bokhyllene; og den har mange gode elementer. For all del. Fant den frem nå igjen med notater etter din påminnelse. Får ta den opp til fordypning en andre gang, kanskje nå til uken når det jeg har for meg her nå er ferdig? Dvs før en eventuell drøfting om den spesielt og livet underveis generelt - medbragt levende vann samt teologisk språkverktøy i sekken. 

Mine innlegg her i tråden bygger dog på det du skrev i hovedinnlegget ovenfor her. Ikke på din bok. Teologisk fordypning i nærkontakt med livet er selvsagt vesentlig og dog en god idé. 

Beklager igjen om jeg tok feil ang. TF før og nå. En feil formodning som nu er forbi.

2 liker  
Kommentar #8

Marius Timmann Mjaaland

5 innlegg  15 kommentarer

Takk for innspill!

Publisert over 2 år siden

Bare helt kort til Bultmann: Jeg har selv vært svært kritisk til hans tanke om avmytologisering, og er det fortsatt på mange punkter. Men to ting syns jeg er verdt å reflektere videre over: 1) Hans arbeid med tekstene, deres kontekst, verdensbilder og oversettelsesproblematikken. 2) Hans lidenskapelige søken etter sannhet gjennom bibelteksten som må leses i lys av den dramatiske konteksten i 1941 - det samme gjelder Bonhoeffers tanker om en "religionsløs" tid og formidling av kristendommen noen år etter. 

Bultmanns modernistiske lesning av oppstandelsen oppfatter jeg som en dårlig løsning, men hans formulering av problemet med oversettelsen er fortsatt interessant.

1 liker  

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2934 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
18 dager siden / 1131 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 796 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
11 dager siden / 635 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 593 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
9 dager siden / 477 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
2 dager siden / 414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere