Tro som trosser trengsler

(Foredrag i Ytre Enebakk NLM 1. mai)

INDIA

Filmen "I have decided to follow Jesus (se www.opendoors.no/kortfilmer).

Hvorfor er det kristen vekkelse blant kasteløse og lavkaste i India når de blir alvorlig forfulgt? De må ha funnet og opplevd noe som trosser forfølgelsen. De har fått en ny verdi som mennesker gjennom det kristne budskapet om alle menneskers likeverd. De har fått sine synder tilgitt - ikke gjennom karma, men i Jesus. Og de slipper å tenke på tusener av miserable reinkarnasjoner fordi de har fått evig liv ved Jesu oppstandelse. Hindufundamentalistene kan forfølge dem, men deres nye tro trosser trengslene.

I Romerbrevet 5,3-4 skriver Paulus: «Vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp.»

New International Version sier: «… trengslene skaper karakter.»

Paulus skriver videre (Romerbrevet 8,28ff): «Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud … Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet eller sverd? … Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt … skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Apostelen Peter skriver: «Derfor kan dere juble, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser … Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild; troen som er så mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg … Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord; for dere når troens mål …»

Og videre: «Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet.» Sterke ord!

DANIEL

Det er mange troshelter og forbilder i Bibelen.  Bibelen taler ærlig om dem. Verken Abraham, Moses, Isak, Jakob eller David fremstilles som perfekte. De har sine svakheter og tvil, fall og nederlag – som deg og meg. Men noen av dem som fremstår som store forbilder midt i trengsler, er Daniel og hans venner.

Lederen i Mekane Yesus-kirken i Etiopia under kommunisttiden, Gudina Tumsa, forkynte ofte ut fra Daniels bok. Han talte ikke direkte om trengslene kristne opplevde i Etiopia, men alle som hørte ham, visste hva han mente. Derfor ble de oppmuntret til å holde ut under forfølgelsen. Men også kommunistregimet forsto hva han mente selv om han aldri nevnte dem direkte. Derfor tok de til sist livet av ham. Men som så ofte ellers: Budbæreren kunne de drepe, men budskapet kunne de ikke ta livet av.

Vennene til Daniel sa da de ble truet med å bli brent i ildovnen: «Om så skal være, makter vår Gud som vi dyrker, å redde oss og frelse oss fra den glødende ovnen og din hånd, konge. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gudebildet du har reist.»

Daniel og vennene hans levde så rettferdig og gudfryktig som det var mulig. «Det var ikke noe å utsette på dem,» heter det. Det var ikke kritikkverdige ting ved deres liv som gjorde at de ble forfulgt og opplevde trengsler, men nettopp det at de elsket Gud over alle ting og levde rettferdig.

HELEN BERHANE

I Etiopias naboland Eritrea forfølges kristne brutalt, ofte med lange fengselsstraffer i skipskontainere, tettpakket med fanger, med elendige  sanitærforhold, glovarmt om dagen og isende kaldt om nettene, med insekter og infeksjoner. Helen Berhane var en av en av dem som opplevde dette. Arrestert, dømt og fengslet fordi hun ikke kunne la være å vitne og synge om Ham som hadde frelst henne og som hun elsket; Jesus. Hun fortsatte å synge og vitne i den overfylte skipskontaineren, til oppmuntring og trøst for de andre fangene. Derfor ble hun nesten torturert til døde, ødelagt på kroppen, men styrket i ånden.

Hun er et sterkt eksempel på det Paulus krev: «Trengslene skaper karakter.» Og Peter: «Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser. Selv forgjengelig gull må prøves i ild; hvor mye mer da deres tro!»

JESUS

Jesus visste fra Skriftene hvordan hans liv ville være. Hans blikk var på en måte alltid vendt mot begivenhetene i Jerusalem. Under den store høytiden, på langfredag, var alle jordiske makter samlet mot ham: De religiøse lederne var rasende på ham og oppsatt på å få ham dømt til døden. De sendte soldater for å arrestere ham da han var i bønn. Jesus ble forhørt og dømt som en forbryter. Han ble ført fram for kongen, Herodes, som hånte ham. Jesus hadde tilsynelatende ingen makt, Herodes oppførte seg som han hadde all makt. Så bar det fram for den store verdensmaktens representant, Pilatus. Mens folkemengden med religiøse ledere i spissen ropte «Korsfest!», bøyde Pilatus av og dømte Jesus til døden. Soldater pisket ham før han ble tvunget til å bære korset til retterstedet Golgata. Det så ut som Jesus hadde tapt, som om Gud hadde tapt. Beseiret, knust.

Men Gud kan ikke beseires. Jesus Kristus kunne ikke beseires. Den sanne kirke kan heller ikke beseires! Den person som har Jesus som Frelser, kan heller ikke beseires! For som Jesus vant seier ved sin oppstandelse, slik skal den kristne kirke seire ved Ham!

En kirkehistoriker har beskrevet kirkens tre første århundrer på denne måten: «Det var som en langvarig korsfestelse som endte i en triumferende oppstandelse.»

ROMANIA

Traian Dorz var en kjent poet og leder av en evangelisk bevegelse ("Herrens armé") i den ortodokse kirken. Kommunistregimet ville ha ham til å skrive dikt som opphøyet kommunismen. De truet og torturerte ham, men Dorz skrev like fullt bare dikt som opphøyet Jesus. Han ble slått til blods mange ganger. Det var særlig én politioffiser (fra Securitate) som oppførte seg brutalt mot ham. Men Traian Dorz ba til Jesus for politimennene: «Herre, jeg ber om at de folkene som var her for noen minutter siden for å gjøre meg vondt, vil se det gale de gjør. Vil du velsigne dem og frelse dem fra deres onde ferd. Gud, jeg vet at du elsker dem. Vil du ordne det slik at jeg vil være i stand til å dele evangeliet med dem når de kommer tilbake om noen dager.»

En dag kom politioffiseren til ham. Traian Dorz forventet mer tortur, men i stedet sa politimannen: «Herr Dorz. Det vil ikke være lenge før jeg skal stå for Guds trone. Jeg har kreft og har kun noen få uker igjen å leve. Så jeg ønsker å si at jeg er lei meg for alt det vonde jeg har gjort mot deg. Du rørte meg med din kjærlighet, og jeg spør deg nå om du vil be for meg slik at jeg kan ta imot Jesus. Når jeg står for Guds trone, ønsker jeg å være på din side.» - Og Traian Dorz viste det samme sinnelag som Jesus: Han tilga, og han ba for ham som hadde vært hans fiende. Slik skulle de to få være sammen i Guds himmel.

En ung, nyutdannet lege (Paul Negrut, som siden ble leder for den evangeliske allianse i Romania) ble plassert som lege på et psykiatrisk sykehus og sperret inne sammen med pasientene. Da han en dag fikk noen timers permisjon, besøkte han Traian Dorz. Han fant den gamle poeten sittende på gulvet, blødende. Noen timer før hadde politiet vært på besøk. Traian Dorz sa de forløsende ordene til sin unge venn: «Det er så vidunderlig å lide for Jesus!» De ordene forandret den unge legens liv.

I 17 år satt denne Gudsmannen i fengsel fordi han elsket Jesus høyere enn noe annet. Han valgte å lovprise Jeus gjennom sine dikt, selv om det innebar tortur og fengsel, fremfor å få ære og nytelse ved å hylle kommunismen. Helsen hans var ødelagt, men helt fram til sin dødsdag i 1989 fortsatte han å vitne om Guds kjærlighet.

En annen av Romanias kjente kristne fra denne grusomme tiden, er Richard Wurmbrand. Hans opplevelse av Jesus forvandlet livet. Jøden Wurmbrand var en hard ateist. Men i Romanias fjell satt en gammel snekker og ba om at han skulle få føre en jøde til tro på Jesus før han døde. Han fikk bønnesvar, og jøden var Richard Wurmbrand. Snekkeren ga Wurmbrand en Bibel. Wurmbrand forteller: «Jeg kunne knapt lese i den. Jeg kunne bare gråte mens jeg sammenlignet mitt eget liv med Jesu liv …» Slik ble Richard Wurmbrand et nytt menneske som siden skulle tåle alt for Jesu navns skyld. Først under nazismen, med arrestasjoner og tortur som skulle forberede for det som skulle komme: kommunismens forfølgelse av sanne kristne.

Wurmbrand ble luthersk prest. Under en av kommunistpartiets kongresser var også prester og biskoper invitert. Alle skulle hylle Stalin, lederen av de gudløses verdensbevegelse. Den ene biskopen etter den andre reiste seg og hyllet ham. Men Wurmbrand gikk på talerstolen og talte om Jesus til kongressen og hele det rumenske folk som lyttet på radio. Han visste det ville bety arrestasjon, tortur og kanskje martyrium. Men han var som en Daniel som ikke fryktet løvehulen.  Konsekvensen ble 14 år i fengsel. En av dem Wurmbrand møtte i fengsel, var en han hadde ledet til tro på Jesus. Wurmbrand forteller: «Han hadde seks barn og var satt i fengsel for sin kristne tro. Kona og barna sultet. Kanskje fikk han aldri se dem igjen. Jeg spurte ham: «Har du noe imot at jeg førte deg til Kristus, nå som familien din lider nød på grunn av det?» Han svarte: «Jeg har ikke ord for min takknemlighet for at du førte meg til troen på min herlige Frelser. Jeg vil ikke ha det på noen annen måte.»

IRAN

Iran er landet der den største kristne vekkelse skjer i vår tid. En av dem som tidlig etter den islamske revolusjonen ble arrestert og dømt for å ha forlatt islam og blitt kristen, var Hamid Pourmand. Han ledet mange til tro på Jesus. En dag da han ble flyttet fra ett fengsel til et annet, fikk han ha en kort samtale med sin sønn. Han sa: «Si ikke til Gud: Jeg har så store problemer. Si heller til problemene: Jeg har så stor Gud!»

EGYPT

Til sist noe fra Egypt: Kirken i Egypt kan i sannhet kalle seg «martyrenes kirke». Evangelisten Markus, Alexandrias første biskop, led martyrdøden på grunn av sin frimodige forkynnelse om Jesus. Faren til den store teologen og kirkefaderen Origenes led martyrdøden, og Origenes selv forberedte seg på å dø for Jesu navns skyld. Den kjente biskopen i Alexandria, Athanasius, opplevde at tusener av kristne ble drept.  Kirkehistorikeren Eusebius skriver om egyptiske kristne i denne tiden: «De ble skinnende lys. Jeg har selv sett disse martyrenes mot og den guddommelige kraften fra nærværet til Den ene som de bekjenner, vår Frelser. Vi kunne se ham klart i disse martyrene … Jeg så en sterk tro hos dem som hadde satt sitt håp til Kristus. Så snart én gruppe hadde blitt dømt til døden, sprang en ny gruppe opp på plattformen for å fortelle at de var kristne. De var fullstendig overgitt til Gud.»

Så kom araberne med islam til Egypt. De kristne har lært å leve med forfølgelse og diskriminering i 1400 år under islam. For litt over et år siden gikk en selvmordsbomber inn i en kirke i Alexandria. En diakon skjønte hva som holdt på å skje. Han hindret selvmordsbomberen i å ta livet av mange, men selv ble han drept. Da enken hans en tid senere ble intervjuet på egyptisk TV av en kjent programleder, ble hun spurt hva hun tenkte og følte. Hun fortalte at hun hadde tilgitt selvmordsbomberen. Om mannen sin sa hun: «Han er i himmelen nå, men vi tilhører den samme kirke, den himmelske kirke – bare at han er der, mens jeg er her.» Den kjente programlederen så ned og fram for seg lenge før han utbrøt: «Hva slags materiale er disse kristne laget av?» «Trengslene skaper karakter,» skrev Paulus.

For noen år siden ble en nyoppusset kirke i Minya i det øvre Egypt bombet og helt ødelagt innvendig. Hvordan reagerte de kristne? Hvilke holdninger hadde den unge generasjon kristne fått? Det uttrykkes i sangen «Et budskap om kjærlighet»:

Film: Et budskap om kjærlighet (Egypt) (www.opendoors.no/kortfilmer)