Taushet er gull

På Kirkemøtet tok Solveig Fiske opp forholdet mellom taushetsplikt og meldeplikt til barnevernet for ansatte i Den norske kirke. I dag har presten – ulikt andre profesjoner – ingen meldeplikt til barnevernet.

Reaksjonene på Fiskes utspill ble ikke helt slik hun ønsket seg. Som hun skriver her på verdidebatt: «reaksjonene (…) avviser problemstillinga med henvisning til noe helt annet». Hun presiserer nemlig at: «Det jeg har tatt opp innebærer ikke en oppheving av taushetsplikten prester og andre ansatte har i sjelesorg, men om rett og plikt til å melde til barnevernet i gitte situasjoner.»

Snørr og bart. Spørsmålet er imidlertid om denne distinksjonen har noen praktisk verdi. For det er ikke alltid at det er mulig å skille mellom snørr og barter. Aller minst i spenningen mellom taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt, der jussens klare føringer kommer til kort og sjelesørgeren er prisgitt sin skjønnsutøvelse. Da er vi over i et terreng hvor alt henger sammen med alt. Og det er dette landskapet Fiske, kanskje litt uforvarende, trampet ut i.

Så hva er det som står på spill? Se for deg følgende scenario: En far kommer til presten, i fortrolighet, og forteller at han kjemper med unevnelige impulser. For et halvt år siden ga han etter og forgrep seg på sønnen sin. Det har aldri skjedd tidligere, og heller ikke siden. Hvilket ansvar påligger presten i dette tilfellet?

Historisk sett, symbolisert ved den katolske skriftemålstradisjonen, har taushetsløftet veid tyngst, begrunnet i at dette skaper en tillit mellom sjelesørger og konfident. En skjør tillit som i sin tur bereder grunnen for at «det unevnelige» kan «luftes» – og slik adresseres. Alternativet er ikke politisak eller barnevernssak. Alternativet er at rom lukkes og at mørket senker seg.

Syndenes forlatelse. Nestleder i Fagforbundet Teologene, Kristin Stang Meløe, trekker frem nettopp dette aspektet i et intervju med Vårt Land 30. april: «Taushetsplikten gjør at man får kunnskap og kjennskap til ting man ellers ikke ville ha fått.» Ikke for at presten uten videre skal gi absolusjon og syndenes forlatelse, men for at innrømmelsen skal få i gang en prosess. Skriftemålet er – ideelt sett – ikke slutten på noe. Den er starten på noe.

Taushetsplikten er derfor helt sentral i presteidentiteten, og kan hende er det her Fiske forregnet seg. Hun så ikke at dette var et identitetsspørsmål – med sprengkraft. For mange prester er forvaltningen av unevnelige betroelser blant det tyngste og mest meningsfulle de gjør. En nærkontakt av tredje grad. Som hobbypsykolog er det lett å se at denne delen av jobb-beskrivelsen gir prestehverdagen litt himling. «Det lukkede roms diskresjon» er påminnelsen og forsikringen om at presterollen er spesiell.

I lønligt Skriftemaal. Dette er bakgrunnen for at mange prester er villig til å «gå i fengsel for å forsvare taushetsplikten», slik førsteamanuensis ved Høgskolen i Volda, Kjartan Leer-Salvesen, minner om i vår avis 30. april. Neppe fordi de samme prestene er så lidenskapelig opptatt av Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 15. april 1687 («Præsten maa ikke aabenbare hvad nogen for hannem i lønligt Skriftemaal bekient haver»); men fordi taushetsløftet er en uatskillelig del av det å være prest.

Så vil mange innvende at jo da, det finnes argumenter for verdien av lukkede rom, men disse rommene bør i så fall befolkes av statsautoriserte sosionomer. Det er ingenting ved prestens jobb, utdanning eller bakgrunn som gjør ham eller henne spesielt egnet til å forvalte en slik utvidet taushetsplikt. Faktum er at dette er en historisk betinget særordning som må avskaffes i pluralitetens og det livssynsåpne samfunnets navn, på samme måte som at «sykehusprestene» og «forsvarsprestene» må suppleres med livssynsnøytrale filosofer og psykologer.

Klarere føringer. Til dette er det flere ting å si, men her nevnes kun følgende: I avhandlingen «På tilliten løs?» påviser Kjartan Leer-Salvesen at flere prester ikke er godt nok rustet i sin skjønnsutøvelse. Han mener det er «på høy tid» å fremme en tydeligere forpliktelse på melde- og avvergeplikten blant prester. Mye taler altså for at Solveig Fiske er inne på noe når hun etterlyser klarere formuleringer i lovverket og tjenesteordningene.

Samtidig er det verdt å minne om at jussen, uansett hvor finmasket, ikke fører helt frem. Også lovparagrafer må tolkes og anvendes. Og at behovet for bekjennelsesventiler og lukkede rom ikke blir noe mindre i det flerreligiøse samfunnet. Snarere tvert om.