Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator i Vårt Land

Taushet er gull

Taushetsløftet er en uatskillelig del av det å være prest. Kan hende var det dette Fiske feilberegnet. Hun så ikke at dette var et identitetsspørsmål.

Publisert: 1. mai 2018

På Kirkemøtet tok Solveig Fiske opp forholdet mellom taushetsplikt og meldeplikt til barnevernet for ansatte i Den norske kirke. I dag har presten – ulikt andre profesjoner – ingen meldeplikt til barnevernet.

Reaksjonene på Fiskes utspill ble ikke helt slik hun ønsket seg. Som hun skriver her på verdidebatt: «reaksjonene (…) avviser problemstillinga med henvisning til noe helt annet». Hun presiserer nemlig at: «Det jeg har tatt opp innebærer ikke en oppheving av taushetsplikten prester og andre ansatte har i sjelesorg, men om rett og plikt til å melde til barnevernet i gitte situasjoner.»


Snørr og bart. Spørsmålet er imidlertid om denne distinksjonen har noen praktisk verdi. For det er ikke alltid at det er mulig å skille mellom snørr og barter. Aller minst i spenningen mellom taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt, der jussens klare føringer kommer til kort og sjelesørgeren er prisgitt sin skjønnsutøvelse. Da er vi over i et terreng hvor alt henger sammen med alt. Og det er dette landskapet Fiske, kanskje litt uforvarende, trampet ut i.

Så hva er det som står på spill? Se for deg følgende scenario: En far kommer til presten, i fortrolighet, og forteller at han kjemper med unevnelige impulser. For et halvt år siden ga han etter og forgrep seg på sønnen sin. Det har aldri skjedd tidligere, og heller ikke siden. Hvilket ansvar påligger presten i dette tilfellet?

Historisk sett, symbolisert ved den katolske skriftemålstradisjonen, har taushetsløftet veid tyngst, begrunnet i at dette skaper en tillit mellom sjelesørger og konfident. En skjør tillit som i sin tur bereder grunnen for at «det unevnelige» kan «luftes» – og slik adresseres. Alternativet er ikke politisak eller barnevernssak. Alternativet er at rom lukkes og at mørket senker seg.


Syndenes forlatelse. Nestleder i Fagforbundet Teologene, Kristin Stang Meløe, trekker frem nettopp dette aspektet i et intervju med Vårt Land 30. april: «Taushetsplikten gjør at man får kunnskap og kjennskap til ting man ellers ikke ville ha fått.» Ikke for at presten uten videre skal gi absolusjon og syndenes forlatelse, men for at innrømmelsen skal få i gang en prosess. Skriftemålet er – ideelt sett – ikke slutten på noe. Den er starten på noe.

Taushetsplikten er derfor helt sentral i presteidentiteten, og kan hende er det her Fiske forregnet seg. Hun så ikke at dette var et identitetsspørsmål – med sprengkraft. For mange prester er forvaltningen av unevnelige betroelser blant det tyngste og mest meningsfulle de gjør. En nærkontakt av tredje grad. Som hobbypsykolog er det lett å se at denne delen av jobb-beskrivelsen gir prestehverdagen litt himling. «Det lukkede roms diskresjon» er påminnelsen og forsikringen om at presterollen er spesiell.


I lønligt Skriftemaal. Dette er bakgrunnen for at mange prester er villig til å «gå i fengsel for å forsvare taushetsplikten», slik førsteamanuensis ved Høgskolen i Volda, Kjartan Leer-Salvesen, minner om i vår avis 30. april. Neppe fordi de samme prestene er så lidenskapelig opptatt av Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 15. april 1687 («Præsten maa ikke aabenbare hvad nogen for hannem i lønligt Skriftemaal bekient haver»); men fordi taushetsløftet er en uatskillelig del av det å være prest.

Så vil mange innvende at jo da, det finnes argumenter for verdien av lukkede rom, men disse rommene bør i så fall befolkes av statsautoriserte sosionomer. Det er ingenting ved prestens jobb, utdanning eller bakgrunn som gjør ham eller henne spesielt egnet til å forvalte en slik utvidet taushetsplikt. Faktum er at dette er en historisk betinget særordning som må avskaffes i pluralitetens og det livssynsåpne samfunnets navn, på samme måte som at «sykehusprestene» og «forsvarsprestene» må suppleres med livssynsnøytrale filosofer og psykologer.


Klarere føringer. Til dette er det flere ting å si, men her nevnes kun følgende: I avhandlingen «På tilliten løs?» påviser Kjartan Leer-Salvesen at flere prester ikke er godt nok rustet i sin skjønnsutøvelse. Han mener det er «på høy tid» å fremme en tydeligere forpliktelse på melde- og avvergeplikten blant prester. Mye taler altså for at Solveig Fiske er inne på noe når hun etterlyser klarere formuleringer i lovverket og tjenesteordningene.

Samtidig er det verdt å minne om at jussen, uansett hvor finmasket, ikke fører helt frem. Også lovparagrafer må tolkes og anvendes. Og at behovet for bekjennelsesventiler og lukkede rom ikke blir noe mindre i det flerreligiøse samfunnet. Snarere tvert om.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 1 år siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.
Så vil mange innvende at jo da, det finnes argumenter for verdien av lukkede rom, men disse rommene bør i så fall befolkes av statsautoriserte sosionomer. Det er ingenting ved prestens jobb, utdanning eller bakgrunn som gjør ham eller henne spesielt egnet til å forvalte en slik utvidet taushetsplikt.

Slik taushetsplikten praktiseres innen forvaltningen av private saker i møte med det offentlige er det noe annet enn fortroligheten mellom en prest og en legmann. For en sosionom vil det ofte være snakk om en saksbehandling sammen en eller flere andre, og da er allerede den strenge fortroligheten brutt. Man kommer borti avarter som "vi som har taushetsplikt" og det betyr i praksis at den har smuldret opp. Jeg vet at for en del helsepersonell virker dette i praksis slik at et visst antall personer er nødt til å kjenne til innholdet i en persons forhold. Da er det ikke lenger snakk om streng konfidensialitet. 

Noen posisjoner er vanskelig for den som innehar dem. Konge, statsminister, militær leder.... prest.... noen har en slik posisjon hvor de ikke kan dele det de vet, og det er helt nødvendig for deres motpart at det eksisterer en vanntett fortrolighet. Disse har ingen enkel posisjon, men akkurat disse må ha den og den bør ikke rokkes ved. 

Hvis en prest kommer over noe som er ulovlig vil oppfordringen være at den som snakker om det selv må gjøre de grep som er nødvendig for å løse situasjonen, men presten kan ikke gjøre det. Dette må være så universelt at det skaper trygghet både for små og store saker. Man må vite at det alltid er slik og at det praktiseres strengt. 

1 liker  

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
21 dager siden / 5194 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
30 dager siden / 3194 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
23 dager siden / 2351 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
29 dager siden / 2213 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
19 dager siden / 1782 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
24 dager siden / 1761 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
21 dager siden / 1744 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1677 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere