I levende dialog

Hva er livssyn for noe? Umiddelbart vil de fleste si at livssyn, det har med religion å gjøre. Om en tror på en gud eller ikke tror på en gud.

Ustoppelig i dialog. Jeg vil også tenke at et livssyn har med forankring å gjøre. Livsforankring. Men livssynet vedkommer mer enn som så. Et livssyn som er noe tess, som er til å leve på, det står ustoppelig i dialog med omgivelsene. Det er umulig å koble livssynet fra selve livet.

Det må bety at livssynet også ved­kommer politikk. Og mangelen på ­politikk. Rett og slett fordi ­politikerne i så stor grad former livet vårt. Ikke bare gjennom de vedtakene de fatter. Når ­nyhetsformidlingen fylles opp med ­politiske skandalesaker, så blir vi preget av det. Vi blir mismodige. Vi får en fornemmelse av at livet er en såpe. At vi bare befinner oss i en boble, at vi er lukket inne i en verden som går på tomgang.

Hjelpeløs og motløs. Vi ser det aller tydeligst i USA. Det som skjer i USA om dagen er veldig forstemmende. Mitt livssyn påvirkes av det. Jeg er mye mindre håpefull på verdens vegne i dag enn jeg var under Kennedy. Det er nok å se på ordbruken. Beskyldningene. Diplomatiet som bryter sammen og storkrigen som var like om hjørnet. Jeg blir redd, hjelpeløs og motløs.

Vi ser spor av det samme her hjemme. Hvis vi ser på det som har fylt nyhets­sendingene etter valget, ja, så er det ­granskning og mistro også her. En kan ikke unnlate å legge merke til at det dreier seg i det alt vesentlige om slikt som ikke skulle ha skjedd.

Fokuset har hele tiden vært på ­enkeltaktørers gjøren og laden. Det dreier seg selvsagt også om noen saker, men dem hadde vi ikke hørt noe særlig om, dersom det ikke var enkeltpersoner som tuklet det til. Det påvirker livssynet mitt. Jeg mister troen på at våre politikere er i stand til å håndtere de enorme utfordringene som ligger foran oss. Og som vi stadig på ny blir minnet om at vi må løse.

Godt og tjenlig vær. Klima er en slik utfordring. Jeg kan selvsagt gå på gudstjeneste og be om godt og tjenlig vær, og så være ferdig med livssynet mitt. Men jeg vil ikke tenke slik. For bønnene mine reduserer ikke CO2-utslippene. Skal vi få et godt klima i tiden framover, må vi gjøre noe med utslippene våre.

Det er en stor oppgave. Men jeg synes nå at våre folkevalgte har en enklere oppgave enn de fleste andre: For de har jo fått en slik grenseløs rikdom til disposisjon. Det burde være en takknemlig oppgave å forvalte alle skatteinntektene våre pluss et oljefond på åtte tusen milliarder kroner.

Barn og barnebarn. Men i stedet for å spørre hvor mye vi skal fortsette å hente opp av havet, så kunne vi ha sagt: Har vi ikke et særskilt ansvar for å ­rydde opp ­etter oss og all den CO2-en som har ­kommet ut av oljen og gassen vi har tjent oss rike på? Ja, ikke bare sagt, men ­faktisk tedd oss slik at vi kunne sagt til våre barn og barnebarn: Se hva som skjer! Se ­hvordan våre politikere går i bresjen og viser at det nytter.

Mitt problem er bare at jeg ikke ser slike politikere. Og det er nesten som jeg kan forstå det, etter som det er umulig å sanke stemmer på velstandskutt.

Oppi alt denne mistrøstigheten øyner jeg en lysning: Med all vår rikdom og med all den teknologiske ekspertisen vi har ­utviklet innenfor energifeltet, kan vi fortsatt bli pådrivere for en samfunns­utvikling som er bærekraftig. Med det kommer ikke av seg selv.

Kom en samfunnsomveltning. «Etter oss kommer syndfloden.» Det var visst nok Madame de Pompadour som sa det. Det kom ingen syndflod. Men det kom en samfunnsomveltning.

Bibelfortellingen om Noah handler også om mennesker som ble tvunget til å ­begynne på nytt. Det må vi også. Det er nå mitt livssyn.