Den sanne ufeilbarlighet

Braut refererer til et spørsmål biskop Veiteberg stilte under det siste kirkemøtet i Trondheim. Begrepet «klassisk bibelsyn» kom opp under debatten, biskopen tok replikk og ba debattanten gjøre rede for hva som lå i dette «omgrepet» Hun fikk til svar at «klassisk bibelsyn» legger mer vekt på Guds ord enn på menneskelig erfaring.

[ Les Sofie Brauts innlegg: Ope brev til Kari Veiteberg ]

Braut mente at svaret var godt og kortfattet. Jeg har trodd at et klassisk bibelsyn er det samme som et konservativt syn. Så enkelt er det nok ikke.Jeg vil spørre Braut hva du legger i begrepet når du sier at du har et «klassisk bibelsyn», og om du er enig i at Guds ord må tolkes?

Jeg tror ikke noen har monopol på sannheten. Hverken bibelforfatterne eller den enkelte bibelleser er fullkommen. Det er også viktig å skille mellom det i Bibelen som er tidsbetinget, og det som gjelder til alle tider. Bibelens sannhet ligger i dens Kristusforkynnelse. Det er Bibelens frelseskunnskap som er den sanne ufeilbarlighet (formulert på det annet Vatikankonsil.)

 Teologiske skillelinjer 

Jeg er enig med Braut at det er uenighet om flere teologiske lærespørsmål i kirken vår. Debattene i Vårt land går for fult. Temaene er som oftest homofili og vigsling av likekjønnede par og fortapelsen. Et innlegg om helvetesangst fikk nesten 400 kommentarer. Biskopene og kirkemøtet tok, etter min mening, det rette standpunkt på kirkemøtet i 2017 da de åpnet for vigsel av homofile og lesbiske, men jeg har også forståelse for at vedtaket har møtt motstand av kirkens medlemmer.

Selv ble jeg klok av å lese hva noen av våre mest fremtredende teologer, som alle har gått tilbake til grunntekstene på gresk og hebraisk, mener. Professor Jervell har studert Bibelen i flere tiår på grunnspråkene. Han sier det ikke står noe om homofili i Bibelen heller ikke ble det sagt noe om lesbisk kjærlighet eller partnerskap. Det eneste Bibelen taler om er homoseksuelle handlinger begått av heteroseksuelle. Det som står i første korinter 6,9 er gutteskjending.

[ Les Kari Veitebergs innlegg: «Klassisk» er eit tvitydig ord ]

I utakt 

Når det gjelder fortapelsen blir jeg ofte minnet om at vår kirke i to av trosartiklene at ugudelig skal pines i evighet eller uten ende. Det er riktig at det står i Augustana og den Athanasianske trosbekjennelse. Begge er autorative.

På spørsmål i avisen Dagen sa biskop Veiteberg at» svart-hvit tale» om dom, helvete og evig fortapelse har vært skadelig for mange mennesker, og at det er en del opprydningsarbeide å gjøre i kirken. Det er jeg helt enig i. Jeg er blitt fortalt at en del mennesker på grunn av helvetesangst måtte søke hjelp på Modum Bads Nervesanatorium.

Da det er biskopene som skal ta vare på den apostoliske lære, er det kanskje på tide at de tar opp spørsmålet med Confessio Augustana og den Athanasianske trosbekjennelse. Det er ikke nok å si at vi ikke skal bry oss om dem som det ble sagt av en arbeidsgruppe i kirken i 2011. (Kjent inventar i nytt hus.)

Det er sikkert vanskelig å forandre historiske dokumenter, men de kunne kanskje fjernes fra bekjennelsesskriftene. Som regel er det den apostoliske trosbekjennelsen som brukes i kirken i dag. Den blir også brukt som trosbekjennelse i hovedgudstjenesten i protestantiske kirker. Den nikenske trosbekjennelsen brukes på spesielle dager i kirkeåret.

Til tross for alle diskusjoner og forskjellige meninger er likevel det viktigste at vi kjenner han som sa: «Jeg vet hvor jeg er kommet fra og vet hvor jeg går hen.» Han anbefaler oss å følge Ham som er veien, sannheten og livet, og han er frelser min.